Kjære venner, her kommer den første bloggen fra Peru. Ikke de store hendelsene, men håper dere kan kose dere litt med lesingen. Sliter med å få inn bilder. Nettet er ikke godt nok ser det ut til.

Da har vi ankommet Lima. Som kjent har jeg ganske sterke allergier mot flyplasser. Det er et eller annet som skaper fryktelig mye stress uansett hvor god tid man har. Masser av folk med uniformer som sier ja eller nei og som har veto og kan stoppe deg om de sto opp med det feil fot (ihvertfall føles det slik) og regler som endrer seg hele tiden. Og shopping, shopping, shopping. Det er merkelig at det er plass til noen fly i det hele tatt.

Vi ankom Amsterdam 30 min før tiden og det var bra for Amsterdam flyplass er stor, veldig stor og når vi slipper ut av jernfuglen blir man kastet inn i et mylder av folk som haster frem og tilbake med rullekofforter som passer akkurat inn i hattehylla. Om noen sitter og ser på oss i flueperspektiv må vi jo se ut som mauer i en mauertue.

Etter et par kilometer hurtig gange fant vi fram til flyet som skulle ta vare på oss de neste 12,5 timene og etter den obligatoriske køen, ble vi tildelt vår plass i sardinboksen sammen med 630 andre sardiner. Katarina er spesielt fornøyd med naboen sin som er en sterk og kraftfull (les feit og sur) dame som snufser og nyser og skal ha hele armlenet for seg selv.

Lima, Lima, here we come. Turen gikk greit den og etter 20 timer på reisefot blir vi plukket opp av Øyvind på flyplassen som tar oss til hotellet og her sitter jeg nå og skriver 0530 på morgenen mens jeg venter på at Katarina skal våkne og frokostsalen åpne. Dagen i dag skal vi bare akklimatisere oss og tusle rundt i Lima. Nå blir det endelig frokost og så her blir det en pause.

Og så er vi tilbake på hotellet (og i baren) og begynner å skrive litt igjen og nyter en Pisco sauer, som er en lokal merkverdig drink med mye grums som egg, lokal sprit, sitron og noe annet (introdusert av Øyvind). When in Rome, do as the Romans. Jeg får bare sørge for å være ferdig med skrivingen før det blir for sent.

I dag har vi gjort som dere alle sikkert har gjort mange ganger i en ny by, ta på seg gode sko og gå og gå. Så langt kan vi ikke si at byen er spektakulær. Den er som byer flest. Been there, done that. Men er par ting er annerledes. Her er det vår og det er veldig kalt (les Lofoten ull) tidlig på morgenen og når det er overskyet, men så kom solen og all ull ble borte og kortermet kom på, vi er tross alt nære ekvator og solen er super sterk når den klarer å skremme bort skyene. Det andre som er spesielt er menneskene. Så veldig varme og vennlige. Det er noe med de som skaper ro og null stress. Blide, høflige og hjelpsomme men ikke masete. Virker veldig reelle og ærlige og ikke noe mas om å kjøpe, heller litt beskjedene. Herlig.

I kveld skal vi ut å spise middag med vår guide, Øivind og Laura, det andre paret som skal være med oss, Ingunn og Klas og en indianer fra Amazonas, Frank, som skal være vår guide i Lima i morgen. Katarina er helt forelsket i den karen allerede. De pjattet i vei og lot som om de forsto hverandre, Katarina på italiensk og gutten på Askina Inka dialekt og spansk blandet med litt Engelsk. Han har en avokado og kaffe farm i Amazonas og går på skole for å bli guide. Jeg har ikke truffet noe indianerpike å forelske meg i enda, men hvem vet, hun jeg kjøpte en genser av i dag på det lokale markedet var jo veldig søt…

Med andre ord, en hyggelig start på akklimatiseringen, blitt litt kjent i Lima og mye shopping for en veldig billig penge ble dagens grei. Regner med at det blir litt mere spennende å skrive om når vi kommer opp i Andesfjellene senere i uken.

Og med disse, kanskje litt kjedelige ord, avsluttes dagens blogg slik at vi kan konsentrere oss om å bli klare til middagen.

PS. Katarina forlanger at jeg nevner at hun var oppe tidlig, spiste frokost kl 0600 og var på ute på tur kl 0719. Så nå er det gjort (og husfreden er bevart)