For en dag. Vi starter med en frokost kl 06 og gjør oss ferdige til den første dagen på hesteryggen i Andesfjellene. Sommerfugler i magen ? Litt usikker på om det kan kalles sommerfugler. Føles mere ut som måker. Når vi kommer ut av våre huler og ut på plassen står det 7 flotte og fargerike hester der. 2 av de er pakkdyr og er allerede lastet med et tonn vannflasker (for hele denne ekspedisjonen) og våre Helly Hansen bagger som er snurpet til hesteryggen noe så durabelig. Kan det være nødvendig da? Ja, det er det, men det kommer jeg tilbake til senere.

Der var også våre hesteførere. De var også fargerike selvom de neppe kan kalles vakre. Fordeling av hestene ble foretatt og så fikk vi full opplæring i hvordan man skal ri. I løpet av 4,5 minutter var vi fullt opplært så da var det bare å hive seg i sadelen og komme seg avgårde. Etter 20 meter med flatmark og litt oppover så begynte stigningen. Veldig bratt. Vi prøvde å styre hestene etter beste evne, hush og hash og dusch og dasch, men jeg tror ikke hestene hadde tatt det samme kurset som oss så de gjorde stort sett som de ville og det var kanskje det beste. Vi ble litt mere samstemte etterhvert. Tuschda og dra i tømmene og hesten stoppet. Hurra ! Og så begynte hesten å gå igjen. Katarina storkoste seg så det ut som. Gliset var så stort at det så ut som om kjeven skulle gå ut av ledd. Jeg var kanskje en smule mere reservert. Som kjent har jeg høydeskrekk og hesten jeg fikk hadde alt for lange ben, men det kan den jo ikke noe for stakkar, men så har den sikkert ikke høydeskrekk heller.

Vi startet på 2200 moh og etter en drøy time var vi på 2700. Mye skyer, men vi skimtet så vidt dalen under oss. Her ble det en liten pause før vi begynte nedstigningen. Først en god stund til fots. Det var deilig å røre litt på seg.

Og så begynte alvoret. Skyene lettet og vi så ned til Maranon elven som ligger på 8-900 moh. M.a.o. Skulle vi ri ned nesten 2000 høydemeter. Og så utrolig bratt. Nesten stup. Hvordan i all verden skal vi komme dit ned og på hesteryggen. Naturen er helt fantastisk. Blanding av brunt og grått og grønt. Av en eller annen grunn ser åsryggene ut som skinnet til en giraff med flotte mønster.

Stien snirklet seg frem og tilbake som en slange langs åsryggen. Det var bratt, veldig bratt og enda mye brattere etter hvert. Og steinete, veldig steinete. Hadde noen sagt at en hest skulle gå ned der hadde jeg glatt veddet mange tusen i mot for det er jo umulig, men det var det ikke. Riktig nok måtte selv hestene tenke seg om ved flere anledninger for å finne hvilke steiner de skulle balansere på men det gikk jo. Og vi satt oppe på. Beina i stigbøylene rett framover ved siden av hestehodet og med begge hender med et godt tak i salen foran og bak for å unngå å skli over den flotte hestenakken og hodet for den landingen hadde ikke vært spesielt lystig for å si det forsiktig.

Er det noen som har tenkt over at hodet til en hest stikker ganske my lenger fram en forbeina? Ikke vi heller før vi livredde så at hestehodet var langt ut over stupet før beina styrte til høyre eller venstre og fikk oss tilbake på kurs og Katarina gliste ikke fullt så bredt lenger heller, for å si det sånn. Et par steder måtte vi som red på de store hestene gå av. Underlaget var for glatt og vi slet med å holde oss på bena selv i den røde løse sanden. Må være masser av jern i jordsmonnet her.

Det ble en enkel men fin lunsj på et flott utsiktspunkt. Har noen bilder herifra, men klarer vel ikke å laste de inn. Jeg hadde klargjort GoProen men fikk aldri satt den i gang. No way at jeg skulle klare å fikse med det samtidig med den ridningen. Jeg trodde vi hadde gjort unna det meste og det verste, men høydemåleren viste halv veis og erfaringen skulle vise at vi hadde det værste igjen men for en opplevelse. En helt fantastisk ridetur vi aldri kommer til å glemme.

Etter 7 timer kom vi ned til Maranon elven. Den er helt brun. Den er 1700 km lang og tar med seg mye sand og leire på veien før den treffer på Amazonas elven. Det ble et godt bad i strømmen før den neste utfordringen meldte seg. Hvordan i all verden skal vi komme over den elven. 150 meter bred og med sterk strøm. Men se der, noen hadde sveitset sammen et bur og så hadde de hengt et tau over elven og da var jo problemet løst. Det sto en gubbe på hver side og dro folk frem og tilbake og vi skulle jo bare frem etter å ha sagt farvel til hestefolkene våre.

Men først tok vi oss en velfortjent dukkert. Deilig med en avkjøling selv i det brune vannet. Måtte bare passe på at vi ikke kom for langt ut i elven. Da måtte vi ha blitt plukket opp et par km lenger ned for strømmen var sterk.

På den andre siden ble vi møtt av våre nye hester og hestefolk og så bar det av sted igjen i ca 30 minutter før vi kommer fram til dagens slutt punkt. Kollektivet og kokaplantasjen Medan. Her produseres Koka i alle baner. Baller på 35 blir lastet på hesteryggen og fraktet samme vei som vi kom. Helt utrolig.

Jeg kunne ha skrevet en bok om dette stedet. Det er helt uvirkelig. Eneste måten å komme hit på er ruten vi har tatt. En dag med bil fra sivilisasjonen og deretter en dag på hest. Vi bor hos bakeren og kolonialhandleren Maxim. Han frakter koka den ene veien og varer til butikken den andre veien. Høner, griser, kyllinger, marsvin, høner og haner løper fritt både innomhus og utomhus.

Her lærte vi også om forskjellen på hest og muldyr. En hest koster ca 2500 kr og et muldyr ca 6500 kr. En hest klarer en slik tur vi gjorde (med retur) en gang i uken mens et muldyr klarer en hver dag. Et muldyr jobber i 25 til 30 år mens en hest under 10 år.

Dette er en oase i en ellers helt uttørket landskap. Masser av vann og frodig. Og varmt, veldig varmt, for varmt, over 30 grader når vi kom så Katarina og jeg fant ut at vi skulle sove utomhus på en terrasse hvor det blåste ganske friskt. Tregulv og 2 cm tykke madrasser og soverposer vi ikke la over oss av naturlige grunner. Men sov gjorde vi og nå er det tid for frokost på dag 7 så her får jeg gi meg selv om det er så mye annet morsomt å skrive om….