Middagen i går glemte jeg å skrive om. Den var av den enkle sorten men god. Kyllingsuppe med kylling fra kjøkken gulvet som er et jord gulv hvor marsvinene også løper rundt. Marsvinene, som er en del større enn i Norge, er en delikatesse her borte, men nok om gårsdagen. Idag startet det med en frokost som vanlig, men siden det er Katarinas fødselsdag ble det faktisk servert en kake. Øyvind hadde plukket dette opp fra passet til Katarina og så hadde jungeltrafikken gått fra sted til sted (husk det er ingen telefon dekning her) og bakeren hadde bakt en kake til henne. Stor og vit og med et Svensk flagg på toppen som Øyvind hadde fått laget på en arkitekt skole i Lima. Veldig søtt og overraskende og en meget god kake. Frokost salen er midt i butikken hvor et bord et satt opp for anledningen. Butikken er som en eldgammel norsk landhandel (tenk dere Bør Børson) og rundt bena på oss flyr bitte små kyllinger, et par høner og en stolt hane med masser av flotte farger med tilhørende kam. Det er stemning rundt bordet med kakling på Svensk, Norsk, Spansk, Engelsk, et lokalt språk og kyllingspråk. Alle varer er fraktet på muldyr samme vei vi kom. Koka ut og mat inn.

Etter frokost hadde vi en rolig start på dagen hvor vi var litt sammen med lokalbefolkningen. Hvorfor i all verden har vi ikke lært oss Spansk. Det ble mye veiving med armer og bein og smil og grimaser for å kommunisere når guidene ikke var der for å oversette. Det ble mye artig med min IPAD. Noe slikt hadde de aldri sett før. Jeg tok bilder av barna og viste de og de lo og hadde det veldig artig. Jeg viste de etter hvert en del bilder fra seilingen vår i Lofoten og da kom også mor og far og onkel og de tok bilder av mine bilder med sine mobiler (som de har fått tak i selv om de ikke har dekning).

Deretter møtte vi vår nye hester og hestepassere. Like fargerike og kanskje en smule vakrere enn de forrige. Alt ble lastet på muldyr og hester og de forsvant mens vi gikk til fots en liten halvtime igjennom oasen med frukter av alle mulige sorter. Vi plukket litt fra trærne og spiste nydelige gule, røde og grønne dingsebumser av ulike slag. Noe kjent som plommer og appelsiner og mange nye navn som vi klarte å huske i ca 15 sekunder før nye navn ble dyttet inn i våre etter hvert så svette ører og hjerner fullt av så mye inntrykk at det koker.

Og så bar det til fjells igjen på hesteryggen. Fryktelig bratt igjen og om skjelven ikke var den helt store var det ikke så langt unna. En hest med en gutt hadde falt utfor for en liten uke siden. Han var tydeligvis alene og red ned et sted hvor man skal gå av hesten. Vi red opp den samme stien idag (men opp og ikke ned). Det vil si, et par av de andre red, men Katarina og jeg gikk. Det er veldig, veldig varmt. Termometeret viste 45 grader i solen. Vi drikker veldig mye vann. Har ikke tellingen på antall liter men det er klart for lite. Huden er helt tørr. Alle svette damper bort før det blir vått. En av gjengen (ikke oss turister) ville teste grensene og prøvde å gå hele veien med en 25 kg sekk men møtte veggen og en av gutta måtte gå tilbake og hente han. Kombinasjonen av varmen og den fysiske anstrengelsen er tøff. Katarina gikk tom for blodsukker og måtte tvangsfôres som en gås med en energi bar etterfulgt av en liter vann og vips så gikk strikkmotoren for full guffe igjen.

Etter noen timer på hesteryggen (jeg gikk en god del av veien) kom vi til en nydelig sideelv til Maranon hvor vi tok en herlig dukkert mens vi nøt et par kokosnøtter som vi fikk av en bonde på veien. Fantastisk med helt fersk kokosnøtt og et kaldt bad.

En kort ridetur deretter kom vi til dagens mål, Tupen. Her ble vi tatt meget godt i mot med fersk frukt og mere kokosnøtter.

Vet ikke hvor mange som bor i dette Koka samfunnet men tipper et par hundre. De har en liten skole og de hadde forberedt et show for oss. De fremførte tre danser for oss og sang deretter nasjonalsangen og vi responderte med den Norske nasjonalsangen med full kraft (men neppe vakkert, men de ser jo bare på fotball og ikke ski og har derfor aldri hørt nasjonalsangen vår så de tror sikkert at den skal være litt rar og falsk). Deretter ble vi alle bedt opp til dans til stor latter for de lokale. Tror Katarina vant det showet. Vi hadde med noen baller og et hoppetau som ble høytidelig overlevert til stor glede. Hoppetau hadde de ikke sett før så det måtte vi demonstrere. Klas og jeg holdt oss til svingningen mens Katarina og Ingunn hoppet ivrig.

Koka produksjonen er hoved geskjeften for disse samfunnene. De overlever ikke uten den. Ingen ting av deres produksjon går til kokain produksjon men det er masse av folk som tygger koka planter over alt i Peru. Er ikke sikker på om det er så sunt heller. Men nå er det snart klart for middag så her slutter jeg vel dagens blogg.