Dag 10 San Ramon og reisen til Duraznillo. Dette ble en spesiell dag (som om de andre ikke har vært det). Det har ikke vært noen turister her siden 2014 da Øyvind var her med en liten gruppe også. San Ramon er et helt annerledes samfunn enn de andre vi har vært i. Mindre avhengig av Koka planten og mye større. Tipper at det bor 200 mennesker her. De har både grunnskole og videregående og det betyr at en del barn kommer hit for å ta videregående. Så det er mange ungdommer her. Det har vi ikke sett tidligere på turen. Jeg tittet litt inn i et klasserom og der holdt de på Sinus og Cosinus så avansert matte selv om de lever som for flere hundre år siden. Skolen hadde laget et stort show for oss. Vi ble mottatt som konglige med høytidelige taler av både rektor og et par av lærerne. Elevene hadde flere sekvenser med show for oss.

Jeg ble veldig inspirert og tok en impulsiv beslutning og ba om å få mikrofonen med Øyvind som oversetter. Jeg annonserte en konkurranse for elevene som har et og et halvt år igjen på skolen. Katarina og jeg inviterte den eleven som gjør det best (pluss blir gode i Engelsk) til Norge på vår bekostning og å bo hos oss i 14 dager. Det ble først sjokk og deretter stor jubel og Øyvind lovet å ta seg av all logistikk og kostnader i Peru. Eleven må ri først på hest mange timer, deretter bil i flere timer og deretter fly til Lima for å få et pass og deretter hjem for så å gjøre det hele igjen når de skal til Norge. De fleste av elevene har aldri vært ute av landsbyen. Dette blir «a big thing». Vi lanserer den samme konkurransen i Duraznillo når vi kommer dit slik at det blir to stykker som reiser sammen. Vi er ikke helt sikker på hva vi har begitt oss ut på men synes det hele er spennende. Håper noen av dere kan litt spansk og kan hjelpe oss når de kommer i August en gang.

Etter showet og mye farvel her og der kastet vi oss i salen igjen (jeg gikk til fots de to første timene til hestene tok meg igjen). Som vanlig mye opp og ned og fantastisk utsikt.

Alt vel bortsett fra litt hjertestans når mitt muldyr plutselig fant ut at det ville gå først og i en veldig steinete og stupbratt bakke løp forbi hesten foran oss. Jeg klarte ikke å styre den raskt nok og hang fast av alle krefter men det gikk fint bortsett fra at vi alle fikk et lite sjokk. Ikke minst han som ble forbiridd (Klas, som fikk tilbakestrøket hår og et minne for livet ute på skrenten). Selvkjørende hester har kanskje sine svake sider også? Resten av turen ble selvkjøringen slått av og hesten ble kjørt manuelt (les leid av en hesteguide etter ønske fra en skjelven sjafør (les meg)).

Vi har nå kommet vel frem til Willders hus i Duraznillo. Willder som har vært en av guidene på hele turen er en fantastisk kar. Vi kunne ha skrevet mye om han,men det får vi gjøre en annen gang. Vi fikk en varm velkomst. Willder serverte honning fra sine egne bier og det smakte helt fortreffelig.

Kvelden ble viet til Peru´s kvalisfiseringskamp til fotball VM og det var total galskap. Presidenten gikk på TV og erklærte en fridag for alle i Peru i morgen om Peru vinner. Skulle tro det var VM finale. Flere naboer kom på besøk (inkl en Amerikansk engelsk lærer som jobber her som frivillig) og mye hyling og skriking. Og vant gjorde de og vil levde oss inn i stemning og skrek Viva La Peru i kor med de andre. Herlige mennesker, herlig stemning og omgivelser som for et par hundre år siden bortsett fra en liten TV i hjørnet. Strøm og en «vei» har kommet hit.

Hestene forlater oss her i Duraznillo. I morgen er det hviledag hvor vi skal surre rundt i familien til Wilder og se hvordan de lever og det ble veldig spennende, men det kommer jeg tilbake til i den neste bloggen.