Dag 12 Duraznillo – Chachapoya. Dette er formelt sett den siste dagen i den første ekspedisjonen. Vi skal kjøre bil idag. Veien har akkurat kommet hit. To 4 hjulstrekkere kommer og henter oss. 4 ungdommer skal være med oss til STORBYEN som har 30.000 innbyggere. 2 av de har allerede gått i 3 timer til fots for å komme til oss. I tillegg er det en mor med sin lille datter som har haiket og vil være med på en del av veien. Da blir vi 15 personer og masser av bagasje i to biler. 5 og bagasjen i den ene (les oss turister) og en med 10 personer (hvorav 4 på lasteplanet), men det går så fint så.

Vi setter igang. Veien er tildels som å kjøre i et uttørket elveleie så en skikkelig 4 hjulstrekker er nødvendig. Nytter ikke med en typisk 4 hjulstrekker fra Bærum eller Oslo vest her nei. Dette kan Toyota.

Vi starter på 2300 moh og kjører som sedvanlig på snirkelveier (les 50 Trollstiger) til vi er oppe på 3500 moh og her blir det en liten fotopause. Naturen er igjen helt fantastisk.

Vi fortsetter. Dette er den skumleste veien jeg har kjørt noen gang. Trang grusvei, dårlig veikant uten beskyttelse og mange hundre meter rett ned. Høydeskrekken slo til men siden jeg legger ut denne bloggen er det vel rimelig å anta at vi overlevde dette også.

Vi kom etter fram til Kuelap hvor det går en Gondolheis opp til noen av de flotteste ruinene i Peru fra Pre Inka perioden. Heisen er “egg” fra Frankrike og henger opp til 250 meter over bakken. 20 minutter tar heisen opp.

Det ble en lunsj i byen først og deretter reiste gjengen opp til ruinene mens undertegnede ble igjen i landsbyen for å prøve å komme nogenlunde ajour med bloggene. Dårlig internet og mye på farten gjør det vanskelig å holde standen på bloggene og denne bloggen skriver jeg nå for andre gang etter at den første versjonen ble borte i humper og dumper på en vei et eller annet sted. At jeg bare har en IPAD og ikke en PC med meg gjør ikke saken enklere.

Hjerteinnfarkt. Nei, det fikk jeg ikke, men sjokk fikk jeg da jeg plutselig så et par i fra Europa. Det er det første gang jeg har sett Europeere (eller andre hvite for den delen) siden Lima. Jeg holdt på å ta et bilde av kuriositeten, men besinnet meg i siste liten. Det er helt klart at de er i ferd med å bygge opp byen og ruinene til et skikkelig turist sted. Godt at vi var der nå.

Ferden gikk videre retning Chachapoya uten de store hendelsene bortsett fra en politikontroll (tørte ikke å ta bilde av de) og noe veiarbeid. Det var 3 mann med spader mens 10 mann var coacher. Jeg tror de har blitt inspirert og lært av alle hønene hjemme på gården. Det var nemlig mange likhets tegn (les bevegelses mønsteret) bortsett fra fargene. Hønene har jo en flott fargeskala å spille på, her var det bare gult og hønene har jo en boss (les hane), her så det ikke ut til å være noen hane.

Vi kom inn til Chachapoya og hotellet. Flott hotel, beste på turen. Tenk dere den luksusen. Vannklosett og dusj med varmt og kaldt vann. Det ble en laaaaang dusj. Første skikkelige dusj og hårvask på 7 dager. Og dessuten første gang vi så et speil på 9 dager også (og det har nok vært en fordel å ikke se seg selv). Speilet skalv men knuste ikke når vi stakk fram hodet. “Lille speil på veggen der, hvem har sett være ut enn oss på rommet her?” Barberhøvelen kom frem selv om den protestert litt når den begynte å bearbeide mitt skjeggete oppsyn.

Internet, hurra, men akk nei. Altfor sakte. Går med litt tekst, men ikke med bilder. M.a.o. Ble det investert i en datapakke på 500 kr som jeg håper holder en liten stund. Det er nemlig 3G og 4G her og jeg har jo tross alt lovet å komme ut med noen blogger. Men sent går det allikevel.

Det ble middag på en veldig kreativ og morsom restaurant. Katarina og jeg bestilte hvert vårt marsvin. Spennende, kreativt og veldig godt. Katarina var enig i spennende og kreativt. Hun gav bort hodet til Carlos.

Carlos er vår lokale guide for Amazonas og har vært med på hele turen. Han er en flott og hyggelig kar. Han kan ikke engelsk så det blir å kommunisere med fingerspråk, armslag og grimaser. Det funker sånn nogenlunde. Han er en vask ekte Indianer som bor under et torvtak i jungelen. Han er 1 av 15 barn hvorav 10 har overlevd og vokst opp. Hans mor er 80 år og er i full vigør. Hun har 60 barnebarn. Tror hun sliter litt med å holde styr på bursdagene. Carlos jakter for mat ca 2 ganger i måneden (med pil og bue) og fisker i Amazonas. De er så og si helt selvforsynt. Carlos sitter på bildet med bar overkropp.

Det ble en litt sen kveld, men vi sov godt. Og med disse trøtte ord, avsluttes dagens blogg.