Peru Dag 9 Corontas – San RamonI dag skulle det bli en veldig lang etappe. Opp kl 5 (litt før soloppgang) og avgang 0645. Det ble en tøff start. Vi gikk til fots ca 1 time og gjorde unna ca 400 høydemeter før hestene tok oss igjen og vi kunne sette oss i salen.

Deilig. Vi hadde vel ikke helt forestilt oss at vi skulle se fram til å sette oss på en hårete rygg med masse muskler høyt over bakken og så vi er litt usikre på om vi kan styre. Men glade ble vi. Vi fortsatte oppover og oppover i skikkelig ulendt og bratt terreng. Det er ingen ting som er rett fram i Andes. Alltid opp eller ned selv om man skal rett fram og det er vanskelige på beskrive hva som er bratt. Men for de av dere som har gått den bratte veien fra Tempelseter opp til Høgevarde er det flatt i forhold.

Vi kom opp på godt over 2000 moh før det bar nedover igjen. Her så vi over til dagens mål som i luftlinje kanskje var en km fra oss, men vi skulle først ned ca1000 høydemeter før vi skulle opp igjen på den andre siden. M.a.o. Igjen bratt og gjennom en masse buskas. To mann gikk til tider foran med mancheter for å rydde vei. Da blir det mye svette og det går ikke fort. Vi er litt av en karavane med 7 hester, 4 hestepassere, 2 lokale guider, Øyvind og oss fire som er gjester. Litt av et opplegg for oss.

Vi kom etter hvert ned til nok et sted hvor ingen kunne tru at nokon kunne bu. Der ble det lunsj under en presenning mens regnet høljet ned. God mat og godt drikke. Solen kom frem igjen og så bar det nedover igjen. Denne gangen til fots. Glatt og bratt så vi gikk mye sidelengs nedover og enda er det godt at vi har litt sklitrening fra skigåing. Ikke en innertier for knærne. Etter en liten halvtime kom vi helt ned i bunnen av dalen og der rant det en vakker elv. Det var lagt noen runde stokker over elven og så sto det en lokal guide på hver side av elven og holdt i hver sin ende av en lang stokk som vi kunne støtte oss på når vi gikk over. Her ble det også tid til et bad. Deilig med en avkjøling.

Og så skulle vi selvfølgelig opp noen hundre høydemeter igjen. Først gikk vi litt og så var det opp på hesteryggen. Men hvor var min hest? Den hadde stukket av. Så da ble det litt ekstra gåing. Vi så den oppe i lia, men når den så at vi kom fortsatte den et lite stykke til. Hun syntes nok det var deilig å ikke ha en stor tung gringo på ryggen. Men vi fikk tak i den til slutt og så var det opp i salen. Herlig.

Disse dyrene er ganske så fantastiske. De leser terrenget og finner den beste veien. Tesla og andre skrytepaver skryter av selvkjørende biler, men det er er jo ikke noe nytt. Disse hestene kjører også helt av seg selv og har gjort det i tusen år før Tesla. Se det du. De trenger ikke batteri en gang.

Plutselig kom det et regnskyll (les foss fra himmelen) og da er det full fart på med presenninger på hestene og ponchoer på oss, men alt ble allikevel kliss vått. Den smale stien (les 30 cm) ble våt og veldig glatt (leire) så hestene begynte å skli mens vi så med bekymringen nedover de bratte skråningene. Men hester har som kjent (ihvertfall for det fleste) 4 bein og sklir de på 1 så står de på de andre så det gikk bra bortsett fra da min skle på to og gikk ned i knestående, men kom seg opp igjen. Vi har nå ankommet San Remon som ligger på drøye 1800 moh. Vi har unnagjort 13 km på 8 timer inklusive pauser og med en samlet stigning på rundt 1900 høydemeter.

Fotball er som kjent folkesport nummer en her borte så da ble det en obligatorisk fotballkamp mellom de lokale og oss tilreisende. Om noen har sett en hodeløs høne løpe rundt om beskriver nok det min innsats i forsvar. Jeg er litt usikker på resultatet.

Deretter ble det middag, Hønsesuppe til forrett og høne til hovedrett. Så langt har vi ikke hatt et eneste lunsj eller middagsmåltid hvor det ikke har vært kylling (og egg til frokost selvfølgelig).

Natten ble av det interessante slaget. Vi var ekstatiske av å se en seng og på enerom. Hurra. Midt på natten hørte vi et brak og trodde det var jordskjelv, men pytt det var bare en planke i sengen som røk. Litt krokete rygg, men vi sov videre til planke nr to vekte oss med et brak. Vi skjet i det også og sov videre i en berg og dalbane. Vi var jo trøtte etter dagens strabaser. Vi kunne ikke annet enn å le så vi hikstet når vi sto opp rundt kl 5. Nå sitter jeg å skriver på utsiden av huset og hønene har hoppet ned fra trærne og har flokket seg rundt meg for å se på denne rare skapningen (les meg). 22 høner og en hane. Hvorfor hønene klatrer opp i trærne om natten vites ikke, men kanskje ønsker de å beskytte høna si mot hanen?

Men nå har solen stått opp, jeg kan slå av hodelykten og landsbyen våkner til liv så nå avsluttes dagens blogg.