Katarina og Hallstein på tur igjen 

Dag 2 – De første 12 timene i Santiago

Blogg 2 Antarktis

Hei igjen, her kommer allerede den neste bloggen som tar for seg de første 12 timene i Santiago. De ble begivenhetsrike og kom med en solid dose med oppfrisking av gamle kunnskaper. Vi «dreit oss ut» for å si det som det er….

Som nevnt i forrige blogg ankom vi hotellet kl 03 på morgenen. Det ble en liten øl for å nullstille seg litt og deretter ble det 3 timers søvn på Hallstein og en smule mer på Katarina før frokosten ble inntatt i 8 etg på hotellet. Oj, oj, nydelig utsikt, 30 grader ute, shortsen og T-skjorten dekket til våre bleke norske (Katarina har blitt norsk også nå 😊) kropper som vi nok ikke kan tillate oss å kalle vakre lenger, selv om vi strekker strikken langt av og til… Solkrem på lepper og nese og ut på tur, aldri sur.

Håkon som er den perfekte kartleser ledet an igjennom vakre småsteder i Santiago (se bilder) til vi endte opp på Cerro San Critobal som er Santiagos svar på Ulriken med en liten bane opp til masser av antenner og den vakre statuen (se bilder). Lite folk / turister og se, men det kan vi lett leve med 😊.

Etter mye vakker / imponerende utsikt og kommentarer om luftforurensning tok vi Cable Cards (Eggene) ned igjen. Vi fikk nøye instruksjoner av en ung dame som skulle lære oss «good behaviour in cable cards» – og etter masser av år i Geneve og masser av heiser ble det litt morsomt.

Vi vet lite om arbeidsledigheten her, men de sysselsetter i hvert fall tusenvis av mennesker til å gjøre alt mulig rart. Det er folk over alt og de fleste gjør ingen ting eller lite ting eller unødvendige ting, men alle er glade og smiler og tar godt vare på oss, så da gjør det ingen ting det heller. Vi føler oss veldig velkomne.

De neste på programmet var å besøke det nest høyeste bygget i Syd Amerika for det ligger…, ja dere rettet riktig, i Santiago. Det er 300 meter høyt og heter Costanera Center (se bilde). Flott utsikt, mange ansatte, heiser i hurtigtog fart og inngangsbilletter som finansierer alle de ansatte som gjør lite eller ingen ting….

“Been there, done that”, på veien ned igjen slippes vi obligatorisk av i 5 etg. Der er det nemlig 6 etasjer med shopping center som vi tvinges til å gå igjennom – de har lært av Ikea, tving de potensielle kundene til å gå forbi alle lekre og mindre lekre varer som er til salgs. Katarina skulle handle litt, men kom ut tomhendt. Hallstein skulle definitivt ikke handle noe, men kom ut med en liten kjekk og ny tursekk. Sånn er livet.

Fra tårnet skulle vi til sentrum og prøvde først med Uber, men akk uten internet, funker ikke. Så ble det vanlig taxi, men kun kontanter takk – små plastkort er de ikke så glade i. Så da begynte jakten på bankautomater. Politiet var til stede og hjalp og de kunne peke oss i riktig retning etter å ha tatt et par telefoner. Bankautomaten «snakket» kun spansk til oss så vi måtte få hjelp av noen lokale som guided oss igjennom noen sider på automaten inntil vi kom til spørsmålet; er du utlending, vil du at vi skal bruke Engelsk? Men man må altså kunne ganske mye Spansk for å kunne få engelsk skjerm. Men alle er blide og hjelpsomme og kontanter fikk vi, så da fikk vi en taxi også da 😊

Sentrum av byen yret av liv og etter en god lunsj på en fortauskafe ble det vandring i gågatene. Som nevnt tidlig i bloggen «dreit vi oss ut». Vi er jo ganske så vel bevandrede reisefolk og ble advart flere ganger om lommetyver og dets like, men det tok vi med den største ro. Vi har jo øyne og følger med, magebelter med det viktigste og ryggsekker som sitter skikkelig fast, men akk, halskjede hadde vi glemt, men det hadde ikke tyvene og Katarina ble et mindre hyggelig minne rikere og et halskjede fattigere. Vi dreit oss ut og alt dette klarte vi altså på de første 12 timene i Santiago.

Resten av ettermiddagen ble vi søkende etter, sittende utenfor og sittende inne i, en politistasjon for å melde fra om tyveriet. Det er spansk som gjelder og vår spansk består hovedsakelig av gestikulering, noen italienske gloser (fra Katarina), ansiktsgrimaser og forklarende håndbevegelser og etter en stund, med god hjelp fra Håkon og Lise og en lokal dame, fikk vi kontakt med en ung (søt) dame som snakket litt mer engelsk enn vi snakket spansk og sim sala bim, etter 90 minutter fikk vi rapporten som kan presenteres til forsikringsselskapet.

Og med den erfaringen flaut og friskt i minne avsluttes dagens blogg