Blogg 14

Plutselig gikk det opp for oss at vi har vært om bord i en uke. Virker lenger, men tiden går allikevel fort. Mye er sett og opplevd, men dagene går fort. Vi har fremdeles ikke kommet til Antarktis, men vi er på vei. Vi har ikke alle detaljene på hvor veien sydover bringer oss ettersom vær og vind bestemmer, men vi vet at vi stoppet i Prince Olav’s bay i går ettermiddag.

Prince Olavs Bay er en av mange hvalfanger stasjoner som forteller mange historier. Historien om brave nordmenn som seilte fra Norge for å tjene store penger på hvalfangst. Hvalfangst stasjoner, som produserte mange jobber, mye hvalolje og mye penger på et svært avsidesliggende sted så langt i fra Norge. Dyktige og tøffe nordmenn. Helter på den tiden. De jobbet fra 6 til 6, 6 dager i uken. Denne stasjonen ble riktig nok etablert av et Syd Afrikansk selskap i 1911 men ble ledet av Einar Abrahamsen fra ca 1920 til nedleggelsen i 1934.

Men hvalfangst historien inneholder også triste historier. Lite visste vi antagelig den gangen at vi holdt på å utrydde hele hvalbestanden og mye av selbestanden i verden. Helt utrolig når vi sitter her med dagens kunnskap og gårsdagens historie. Bare på den lille stasjonen i Prince Olavs bay ble mange store hval slaktet hver eneste dag. De var supereffektive, og havet var fullt av hval. Bare å forsyne seg.

Vi fikk ikke lov til å gå i land av myndighetene. For mye asbest og bygningsmasser som ikke er sikret og som kan falle sammen. Vi fikk imidlertid tatt en rundtur med gummibåtene. Surprise, surprise, vi fikk se seler og pingviner og ikke minst voldsom og flott natur.  En av skipene som kom hit ned hadde med seg 15 reinsdyr. Flott å ha som mat og til å jakte på når de ville ha en avkobling fra jakten på sel og hval. De 15 ble etter hvert til 6000 reinsdyr. Leveforholdene her var ypperlige for disse tøffe dyrene. Det er ingen igjen nå. De Engelske myndighetene ville ha øya tilbake til slik den var og alle reinsdyr er derfor tatt ut.

Og så har det blitt en ny dag. Vi starter dagen (etter en fet frokost selvfølgelig – les unge Mørk, grøt (æsj) på Katarina) med en båttur med gummi båtene. Vi har på jakt etter Macaroni – nei ikke pastaen, selv om store tangklyser ligner på pasta der de duver rolig i vannskorpen i store grupper her og der i Hercules Bay som det heter her. Nei, vi er på jakt etter Macaroni selen, ja det er den med det gule hår eller duster på hodet. Kan de minne om spagetti kanskje? Det er vanskelig å finne kolonier av disse. De trives på de mest værutsatte stedene på kysten og elske ekstremt bratte skråninger som de hopper rundt på. Får det ikke fram på bilder eller video, men søte og flinke er de. Stor kontrast til baby elefant selene på 2-300 kg som bare ligger der som en slapp pølse.

Etter en times rundtur med Zodiakene er det tilbake til Fram. Det er meldt tåke og regn, men det ble sol og medvind. Vi får vel som fortjent tenker jeg. Vi fortsetter seilasen sydover og det er absolutt helt fantastisk natur. Vilt og goldt, igjen mye likt med steder i Norge, men allikevel så forskjellig. Fjorder, høye fjell, isbreer, turkist brevann, 12 – 14 sm medvind som gir hvite skumtopper på 1 – 2 m høye bølger som vi rir pent og rolig mens vi inntar en deilig lunsj og ser på sel som leker seg langs skutesiden. Det blir mye blåmerker på armen – man må klype seg hele tiden for å sjekke at det er reelt det vi ser. Skal prøve å legge ut en video eller to etter at bloggen er ferdig.

Vi er på vei til Grytviken, antagelig det mest kjente steder på Syd-Georgie, men det får vi skrive mere om i bloggen i morgen. Og med disse kjente ord, avsluttes dagens blogg.