Blogg 16

Først en beskrivelse av en fantastisk tur på en fantastisk strand igjen og deretter noen filosoferende ord om hvalfangst for det som gidder å lese så langt.

I natt har vi gått til Gold Harbour helt syd på Syd -Georgia. Siste stopp før vi setter kursen mot Antarktis. Men mer om det senere. Vi var litt i tvil om vi skulle stikke i land. Litt tåke 20+ sm (sm=sekund meter (for landkrabber og andre uvitende). Det regnet og haglet også.  Vi fikk også beskjed om at vi måtte ta mindre grupper i land ad gangen pga forholdene og pga dyresituasjonen på stranda. Da måtte vi jo inn å se, og gjett om vi er glade for det.

Surprise, surprise, mange kongepingviner, isbreer, sel og, og dagens kjempeattraksjon, nemlig de virkelige kjempene, nemlig elefantseler. Ikke noen små bebiser på et par hundre kilo her nei. Nei, her var de store og kjempende elefantselene. Veldig fascinerende dyr. Om mitt lille hode (eller kanskje mere passende, store hode med minskende fungerende innhold – oversatt til husk eller minne) husker rett er de 30 kg når de fødes, fores av mor til 60 kg på 3 uker og så stikker mor av gårde og det forvokste barnet må klare seg selv. Mora synes vel hun har gjort det hun skal når hun har trykket ut 30 kg selv om passformen jo sikkert ikke er den verste å få trykket ut, men hva vet vel jeg om det.

Men bebisene ser ut til å klare seg bra. En fullvoksen hann kan bli 6 meter lang og veie ca 6 tonn. De største vi så på stranda i dag var et knepp mindre, men ikke mye mindre. Vi fikk beskjed om å flytte oss dersom de kom mot oss. Det var nok godt de sa. De fleste hadde nok bare blitt stående stille og se hurtigtoget (godstoget passer nok bedre) med den store kjeften komme nærmere og nærmere ute å flytte seg, eller – særlig… Gummistøvlene hadde nok koblet inn turboen helt uavhengig av det gode rådet.

Dyrenes verden er også brutal. Vi så en pingvin som hadde blitt skadebitt, antagelig av en leopard sel. En annen pingvin ble angrepet av en fugl (antagelig litt svakelig) og snart ble det en kamp på liv og død rett foran øynene på oss. Flere fugler kom til og pingvinen tapte. Han som tapte var nok ikke så godt likt for ingen av de andre pingvinene ønsket å hjelpe til. De skygget alle banen og overlot den uheldige til seg selv.

Og alt dette i en verden med nesten liten storm, regn og hagl men uten å bli våte og uten og fryse, det var bare å nyte til vi måtte tilbake til skipet og lunsj.

Og så noen filosofiske tanker om naturutnyttelse. I går kom vi inn til Strømnes, nok en nedlagt hvalfangerstasjon eller egentlig 3 fordi det ligger to i to nabofjorder tett på også. Alle tre har forfalt og vi får ikke besøke pga asbest og bygg som faller fra hverandre. Kunne gjøre seg som spøkelsesbyer i en Netflix serie?

Om jeg tar på meg de negative kapitalistbrillene så kunne jeg påstå at investorene og idemakerne kom hit, fant «gull» (i dette tilfelle hval) som er vår felles verdens resurs, utnytter den helt til siste dråpe (i ca 20-30 år, finner en mere effektiv måte å ta med seg «gullet» på (fabrikkskip som gjør alt), i noen år, dytter all fortjenesten i lomma og etterlater skiten til samfunnet og skattebetalerne, nemlig å rydde opp både i dyrebestand og de fysiske installasjonene. Her er det ingen skattebetalere og derfor blir det bare liggende og forfalle. Hvor er investorene som fylte opp alle lommene med plingende mynt?

Den gangen var hvalfangerne våre store helter. De gjorde sikkert det de trodde var best. Arbeidsplasser, fortjeneste, sikkert skatt også får vi tro, men sett med dagens øyne ser det jo unektelig ikke fullt så positivt ut. Holder vi, på kapitalistisk vis, på med noe slikt i dag også og som våre barnebarn ikke akkurat er stolte over når de tenker tilbake om noen år? Jeg har vel noen tanker om det også, men en bloggskriver som er på hyggetur skal vel kun være blid og positiv, så nå lar vi det temaet ligge og håper at vi har blitt mye flinkere enn våre forfedre. (og alle som er uenige kan jo bare sende meg noen belærende ord på mail for de leser jeg jo ikke på lenge enda).

Og så avslutningsvis, om et par timer kaster vi loss og da blir det et par døgn på åpent hav på speiding etter hval og etter hvert høye, hvite isfjell og Antarktis. Og med disse iskalde planene og ord, avsluttes dagens blogg.