Blogg 17

Storm og isfjell. Men først tusen takk til alle som leser og gir tilbakemeldinger. Beklager at vi ikke får kommentert alle kommentarer, men vi får lest de fleste tror vi 😊.

Som nevnt i forrige blogg har vi nå startet på siste legg ned til Antarktis. Så spennende, og vi skal krysse et av de tøffeste havene i verden, Sørishavet. Og ja da, kapteinen melder om storm og 25 sm med en bølgehøyde på 6-7 meter. Og ikke nok om det, den kommer rett i trynet, ja rett forfra. Det blir ikke så mange som står på dekk og ser etter hval i dag for å si det sånn. Da blir det fort tilbakestrøket hår og et minne for livet (som da også blir kort, både minne og livet). M.a.o. adgang til dekk er stengt. Ja, her har vi fått kjørt oss litt.

En ettermiddag og natt er unnagjort i stormen. Litt mindre mennesker til middag for å si det sånn og det skrangler nok litt i en del mager av alle sjøsyke tabletter som er inntatt. Noen synes stormen er hysterisk morsomt, noen er på den andre enden av skalaen. Til og med noen av betjeningen ser ut til å ha et litt slappere smil enn vanlig. Artig å sitte i salongen helt framme i skipet i 7 etg. Der er det skikkelig berg og dalbane og sjøspruten står langt over vinduene av og til. Men Fram ser ut til å være en helt ypperlig sjøbåt. Jeg er veldig imponert over hvor flott hun tar sjøen. Vi skal legge bak oss ca 750 Nm og det betyr 2,5 dager i åpent hav så det blir en flott anledning til å lese litt bok og kose seg i berg og dalbanen.

I gårsdagens blogg nevnte jeg at vi skulle begynne å speide etter isfjell. Vi behøvde ikke å speide lenge. Tre store isfjell dukket opp i går kveld og på morgenen i dag passerte vi et gigantisk isfjell. Vi har ikke sett slike før og det er bare super imponerende. Denne kunne antagelig fylle 3 Ullevål stadioer, flere hundre meter langt og tipper 20 meter høyt. Håper kapteinen og gjengen på broa holder godt utkikk for vi har ikke lyst på noen nærkontakt selv om det hadde vært kult med en isklump i Gin Tonicen.

På natten er vi helt og holdent avhengig av at isfjellene dukker opp på en av radarene ombord. De har to eller tre som dekker ulike avstander og detaljnivåer. Er det mindre isfjell / klumper som flyter lavt i vannet tåler nok Fram å dytte de unna. Hun har litt isbryter egenskaper uten å være godkjent som en isbryter kunne kapteinen fortelle.  

Av andre ting som henger litt fra tidligere dager kan det nevnes at den observante leser kanskje har sett at vi ofte går med staver på land. Det er ikke fordi vi er dårlige til beins (selv om mange er det også) men fordi vi beskytter oss mot angripende sel. Ikke for å slå, men bare for å sette staven foran seg slik at selen ikke kommer fram til oss. Men det er for de feige. Står man bare stille vil nok selen bare skremme sier boka. M.a.o. om man stoler på at selen har lest den samme boka kan man klare seg uten stav og bare stå stille.

Noen observante lesere kan også ha notert at det ofte ligger masser av bagger og utstyr på stranden der hvor vi kommer inn med gummibåtene. Det er fordi mannskapet er redd for at kapteinen blir sur og stikker av med Fram. De tar med masser av utstyr slik at vi kan klare oss godt noen dager om vi ender opp som en gjeng med Robinson Crusoer som ser lengselsfullt ut etter hekken til Fram som forsvinner ut av fjorden og inn i horisonten. Man kan jo leve lenge på selkjøtt så mat er ikke et stort problem.  Det er verre med vin og øl, men nei da, nok tull. Grunnen er at været kan skifte veldig fort og vi kan risikere å bli landfast så derfor tar vi med reserver på land slik at vi kan overleve noen dager. Om kapteinen da blir sur og om det er noen sammenheng vites ikke.

Og med disse uvitende ord, avsluttes dagens blogg.