Vått og kalt på et varmt sted skulle jeg bl.a. skrive om i dagens blogg. Gårsdagens ettermiddag / kveldstur ble en wet landing i en stor lagune som er formet av en vulkan. Det er et krater som har kollapset og samtidig skapt en liten åpning slik at saltvannet kunne flyte inn fra havet. Det som er merkelig er at vulkanen fremdeles er aktiv selv om det er et krater som er kollapset. Arne (geologen) og andre kan sikkert forklare hvordan dette er mulig om de gidder og har tid. Men Fram kom seg igjennom åpningen og vi la oss til i bukta. Det ryker litt her og der fra jordskorpa, nesten som på Island og det luktet svovel som på Island. Siste utbrudd var i 1987 litt opp i fjellsiden så vi skulle ha maks uflaks om vi skulle få flytende lava på gummistøvlene på vår lille stopp, men vi har hadde ikke lagt opp til en ukes camping der, for å si det sånn.
MEN, bade skulle vi. Vi ble fortalt at det var et flott sted å bade om vi ville bade i Antarktis, så vi tok på oss badetøy under all ulla når vi gikk i land. Bade i Antarktis måtte vi jo. Bare tull selvfølgelig, men vi er jo tullete og hvorfor ikke tulle litt da? Vi bestemte oss for å tusle rund litt og se oss om først i røyken, kjente på vannet, varmt, langt oppe på 20 tallet, juks å bade her tenkte vi og ruslet videre. Sola kom fram, åpne opp jakka, ta av lua du glade gutt, god å varm i panna. Ta noen bilder av stort og smått, gutta 4 bilder hver, jentene 4443 bilder hver.
Ref bildet over. Vi skulle holde oss minimum 5 meter fra bygningsmassene som kan falle sammen, men det hadde Katarina ikke fått helt med seg, men vi fant henne til slutt og det gikk jo bra. Tilbake til stranda hvor vi skulle bade, blåst opp, mye kald sur vind, vannet iskaldt, sola borte, masse svart sand, mye rødjakker som surrer rundt. Å bade føltes ikke ut som en god ide lenger, og definitivt ikke juks om man gjør det. Det varme vannet blir borte ved høyvann fikk vi høre senere. Håkon og undertegnede var vel innstilt på å hoppe i gummibåten og komme oss om bord med bare bitte, bitte lite granne dårlig samvittighet, men Katarina var fast bestemt på å bade. Hun ville ikke ha bitte, lite granne dårlig samvittighet. Skulle vi la Katarina bade og vi gå om bord? Det er grenser for hvor mye mobbing jeg er villig til å utsette meg for. Regnet med at dette ville bli brukt mot meg, kanskje ikke så ofte, bare to til tre ganger i uken de neste 10 årene, så av to onder var det bare å få av seg klærne (les, jakke, tykk genser, tynn genser, ull, stillongs, ull sokker, tykke gummistøvler og gud vet hva) på en strand med sort fin sand og 12 meter i sekundet vind. Det samme med Håkon som også fikk høre at en gammal gubbe fra Stavanger også hadde vært i vannet og han spratt da ut av gummibåten og av med klær han også. Vanntemperatur estimert til 2-6 grader av de som kan noe om det. Mitt estimat minus 10. Kvinnfolk lurer oss til mye rart.
Deretter ble det middag meg noko attåt mens Fram seilte videre sydover i Antarktis mens vi sov vår uskyldige nattesøvn. Neste morgen, første forsøk på å komme i land gikk ikke så bra. Innseilingen og der hvor vi skulle gå i land var sperret av is. I tillegg var det full snøstorm. Snø på dekk og masser av vind.
Videre sydover og inn i en bukt, trodde det skulle bli vanskelig her også, men vi kom oss i land gitt. Danco Island heter det her. Is på alle kanter og det er bare så enormt imponerende selv om det regner og blåser hatter og høy. Dvs det er ikke så mye hatter og høy her og heller ikke bøtter og spann så vi får holde oss til at det blåser regn og snø vannrett (akkurat som i Bergen).
Pingvinene trekker opp på strendene. Ja, det er jo tross alt sommer her. De trekker til strendene på sommeren akkurat som oss, men de nøyer seg ikke med det. De kravler seg oppover åssiden i snøen for å finne et flott sted å legge egg. Ikke så lurt å legge egg i strandkanten hvor sel og annet fandenskap kan stjele de. Det blir motorveier som pingvinene surrer opp og ned langs og vi lagde vår egen sti ved siden av for å se på gateracet. (skal prøve å legge ut en liten videosnutt separat etter bloggen). Mange spreke folk om bord (selv om det ikke ser sånn ut, delvis basert på hårfargen på de som ikke har farget det) for de fleste gikk de nærmere 120 høydemetrene til toppen av landingsplassen og delvis skled og gikk ned igjen på den glatte snøen.
Katarina følte seg lite fristet til å gå i land når hun så ut av koøyet, men var nesten umulig å få tilbake til skuta når vi skulle tilbake. Batteriene til kameraet var jo ikke helt tomt enda.
Nå er det bloggskriving, redigering av bilder, lunsj, kanskje en liten morfar før vi ser om vi kan komme i land ved Neko Harbour hvor vi stopper i ettermiddag om Fram kommer forbi eller igjennom isen.
Og med disse håpefulle ord, avsluttes dagens blogg.
Site Title 