Blogg 5 – Vi er framme

I skrivende stund er vi ikke framme, men vi har ETA (= estimated time of arrival) om 3 timer.

Jeg vet ikke om dette er ny norsk rekord, antagelig ikke, for det er alltid noen som har en bedre historie (i hvert fall på fest), men jeg tør påstå at det ikke er mange som har seilt raskere fra Oslo til Inverness. Litt under 4 døgn har det tatt oss å komme hit. Langt mindre enn det som står i regnearket. Men Capraia er så dårlig til å lese regneark så hun bare langer ut med skipper og mannskap på slep når hun får anledning. Vi henger med så godt vi kan.

Som nevnt i forrige blogg fikk vi opp spinnakeren. Sinnataggen (=spinnakeren) har det kallenavnet fordi hun har to øyne og en sinna munn. Å få en blid munn ble for dyrt for da måtte det spesialsøm eller trykk til og det kostet vi ikke på oss. Hun sto oppe og dro oss av gårde i hele 10 timer. Full fart i skuta, typisk 8 til 9 knop, men vi hadde en liten surf på over 10 knop. Sikk sakk seiling mellom supply skip og massevis av oljeinstallasjoner / plattformer. Utrolig fascinerende å se disse kolossale installasjonene. Greit å få sett de nå før Miljøpartiet de grønne har fått skrotet de. Hvor i all verden skal de forresten skrote de uten å forsøple naturen? Nå, ja. Vi har bygd de og så får neste generasjon tenke på hvor og når de vil blir kvitt de…

Som seg hør og bør ble det litt sjekk av tauverk når man seiler spinnaker og ja, da, katastrofen var nær. Brasen (en tjukk hyssing på ca 1,4 cm i diameter) hadde gnagd på et kajakkfeste og var nær på å ryke. Mannskapet fatter ikke hvorfor skippern insisterer på å ha kajakkfestet festet på rekkestøtte festene når kajakkene som skal festes ikke er med. De fester i all stillhet på brygga hjemme.

Hadde brasen røket, hadde spinnakerbommen smelt inn i forstaget og en karbon spinnakerbom hadde pent bedt om å bli begravet og niks mer spinnaker seiling på denne turen. Legg til at en spinnaker som noen har sluppet løs er som kuene på vårslepp hos kongen på Bygdøy. Helt umulig å holde styr på og skaper fullt kaos ombord. Men alt dette ble altså unngått og vi fikk sinnataggen pent ned og gikk over til å seile på slør igjen (= vinden aktenfor tvers (nei, har ingen ting med dårlig mage å gjøre)).

Vinden løyet og jern-genoaen måtte startes litt etter midnatt. Vi kunne nok ha seilt noen timer til, men for sakte. Vi har nemlig en deadline på når vi skal komme i havn. Det er ikke fordi et par av de som Capraia har med på tur er utålmodige. (Nei, jeg vil ikke si hvem de er, men de har en A i navnet sitt og det er ikke Halvor.) Nei årsaken er høyvann og lavvann kombinert med sterk strøm som er årsaken. Kort fortalt har vi et vindu på ca 2 timer hvor vi kan komme oss inn og ut av havn.  Bommer vi på det, blir det i verste fall å vente utenfor havna i 12 timer og så mye øl har vi ikke om bord (bare fleiper…).

Petter er primus motor i å finne ut av strøm, høyvann, lavvann og alt det der. Han studerer store og fete bøker og kart for å finne dette ut. Høyvann i Dover som justeres for strøm i Aberdeen (eller noe sånt), pluss sommertid og UTC og Norsk tid og lokale forhold og fullmåne og trange sunn og gud vet hva. Forstå det den som vil og kan, men vi stoler på Petter vi. Vi godt voksne sløser ikke med de få hjernecellene som er aktive. Dette kan Petter tenker vi (så langt klarer vi å tenke).

Vi hadde også et drama i løpet av natten. Ikke noe med oss å gjøre, men med oss som gratis tilskuere (oss = de som var på vakt, Arne og Halvor). Dramaet som utspilte seg involverte en seilbåt som lå foran oss. Den hadde kurs rett mot en fiskebåt og på tross av mye roping og skriking fra en sint Skotsk fisker, fortsatte seilbåten med all tydelig hensikt å spidde fiskebåten. Kanskje eieren ikke liker fisk? Men i siste liten etter et siste hest brøl fra fiskeren på VHF klarte seilbåten å vike unna. Vi tar snart igjen den seilbåten og kommer til å holde god avstand … !

Vi er vel i havn i Inverness marina. En liten, trang og hyggelig havn. Vi knødde oss inn i en bitte liten bås og det er vel ingen stor overraskelse at det ble en bitte liten feiring av overfarten med en bitte, liten Gin Tonic med bitte lite Tonic. Men, noter at det kun var etter en full rengjøring og rydding av Capraia. Utrolig hvor effektive vi er når det er en GT som står og lurer rundt hjørnet.

Og med en feirende ankerdram, avsluttes dagens blogg.