Blogg 10 – Fort Williams

Har dere hørt om Haggis? Nasjonalretten til Skottene. Deres svar på Smalahove og rakfisk. Ja, vi spiste det for noen dager siden, men jeg tenkte at jeg skulle vente med å skrive om det i bloggen inntil vi var sikre på at Haggisen var ferdig fordøyd uten varige mén. Og, kun med en bitte liten smule tvil, tror jeg nå at det har gått bra for oss alle.   

Tenkt deg at du slakter en sau, tar bort lår, indre og ytrefileten (nam, nam), litt entrecote og flatbiff og annet snacks før du delikat lager karbonade eller kjøttdeig. Når det bare er skrotten og innvollene igjen, kommer Haggis – gjengen. Haggis – gjengen vurderer om skrotten er sånn noenlunde grei, så tar de på seg lange gule gummihansker med knotter på og graver så ut hjerte, lever, nyrer og lunger akkompagnert av surklende lyder (musikk for Haggis-folket). Dette blir så finhakket til en kjøtt – og fettfull masse. Så tar de ut magesekken, tømmer og skyller den slik at den blir passelig ren, og så stapper de all massen inn i magesekken sammen med løk, havremel og litt krydder og vips så har du en delikatesse som heter Haggis. Det er jo til å få vann i munn av? Og nei, den spises ikke rå, den kokes og serveres med kålrabi og potetmos. Det hele ligner på lungemos for de av leserne som er gamle nok til å huske det.  Smaken var god den. Kanskje vi prøver den en gang til en dag.

I skrivende stund har klokken passert 0600 på morgenen («You have to get up early to get a good seat» as Pete Peterson always told me), og vi skal etter planen komme oss igjennom Neptuns Staircase med start ca 0830.  Dette er Englands lengste trappetrinns sluser. Ferdig i 1822. Ingeniør helten Thomas Telford er mannen bak konstruksjonen. Capraia skal ned 20 meter og igjennom 8 sluser og ettersom Capraia liker seg dårlig alene, spesielt i bratt terreng, blir vi med og forteller henne beroligende at det ikke er farlig. Da blir hun så medgjørlig så.

Og så ble vi filmstjerner igjen gitt. Ikke små kinesere eller store amerikanere denne gangen. Bare mellomstore skotter. De tar bilder av oss og vi tar bilder av dem som tar bilder av oss og derfor ler de og tar enda flere bilder av oss.

Ved alle slusene i kanalen står det en kontroll boks som slusevaktene steller pent med. De drar i noen spaker med en alvorlig mine. Det er high tech her. Og funker gjør det. Vaktene løper frem og tilbake, drar i noen spaker, hiver noen hyssinger, trykker på noen knapper og dører åpner seg og lukker seg. Tusenvis av liter med ferskvann finner veien nedover i retning av havet og saltvannet. Jeg har aldri tenkt på det før, men ferskvann må være veldig tiltrukket av saltvann for alt ferskvann i verden prøver jo å komme til havet. Hmm, er det kjønnsforskjeller på fersk og salt vann mon tro. Ellers, vaktene roper et eller annet til oss, men vi skjønner ikke bæret av dialekten, men vi smiler, og Capraia, hun holder klokelig helt kjeft, og gjør det hun tror er riktig. Og funker gjør det jo.

I skrivende stund har vi kommet ned igjennom de 8 slusene i Neptuns staircase pluss to sluser til og vi ligger nå innenfor den siste slusen. Her er det en Coop innenfor «walking distance» så vi har handlet og handlet. 5 voksne karer som spiser 2 til 3 måltider om dagen, pluss litt drikke, blir mye proviantering. Forresten, voksne og voksne fru blom, Ivar har bursdag i dag. Lillegutt er bare 59 år han. Vi er ikke helt sikre på at han liker å bli kalt søt, så vi står over det.

Nå har vi en hvilestund før vi skal inn til Fort Williams. Leser at det er 28 grader i Oslo. Fy og fy. Her er det 13 grader. Vi kan tempere kroppene ved å fylle på med lag på lag med ull mens dere i Oslo, dere har et stort problem dere. Dere kan ta av plagg etter plagg og sitte der i bare messingen og enda er det for varmt. Og messingen blir brent og våt og svett og så må dere ta hensyn til hvordan de nærmeste, naboen og kanskje tilfeldig passerende reagerer på messingen.

Kl 1716 blir det tog til Fort William for å finne et passende sted å spise middag. Kanskje en pub og en øl også. Lillegutten må jo feires sier storebror. Det er litt søtt da.

Fort Williams, den nest største byen i «The Highlands» har ved siste telling 10459 innbyggere. 726 av dem snakker Gaelic. Han i slusene var nok en av dem. På sommeren øker befolkningen til ca 23000. De kommer hit for å gå turer. Opp på Ben Nevis og andre nærliggende topper eller bortover til Inverness langs kanalen. Ben er for øvrig det høyeste fjellet i Skottland (og hele United Kingdom for den sakens skyld) med sine 1345 meter.  Vi så også mange gå på beina og sykle på sykler langs kanalen. Det er vel egentlig unødvendig å si at folk går på beina. Hva ellers skulle de gå på? Det er knotete å gå på andres ben. Bare prøv den som vil. Når det er sagt så får benløse fugler ben å gå på når de kommer ut av ovnen og inn på spisebordet. Nei, nå blir det bare tull og det er vel et tegn på at jeg bør gi meg for i dag.

Så med disse tullete ord, avsluttes dagens blogg.