Blogg 11 – Saltvann igjen

Toget til Fort Williams gikk som det skulle og byen hadde en fin hovedgate, ellers var det ikke så mye å skrive hjem om. En liten tusletur frem og tilbake, litt diskusjoner rundt puber og restauranter før vi fant et høvelig sted hvor vi kunne synge bursdagssangen for Ivar. Først litt forsiktig på Engelsk. Et par nabobord ble med i koret. Det var så vakkert så, og jeg lurer på om Ivar kanskje rødmet aldri så lite. Det er jo så søtt og kledelig så. Deretter bursdagssangen på norsk for det viste seg at det var noen nordmenn på et av nabobordene. Seilere de også. I Neptuns Staircase. Et døgn bak oss.

En gjennomsnittlig Norsk person forbruker ca. 180 liter vann pr døgn ifølge Statistisk Sentralbyrå. Vi har selvfølgelig mindre forbruk om bord i en båt. Bl.a. fordi vi bruker fasilitetene i marinaene når vi har anledning. Vi kom inn i Caledonian Kanalen med ca. 400 liter vann i tankene. Det er 5 dager siden. Vi har vel nå litt under 100 liter igjen. Drikkevannskvaliteten i Skottland er ikke slik vi er vant til fra Norge. Vi fyller derfor ikke noe vann på tankene i Capraia fra bryggeanleggene. Vannet lukter klor og smaker dårlig og vi bruker jo vannet i våre tanker som drikkevann.

Vi lager faktisk vårt eget vann. Det er vannbåret vann fra saltvann. Vi har en watermaker som gjør om saltvann til ferskvann av den ypperste kvalitet. M.a.o. vi kjører i gang watermakeren så snart vi føler at vi er ute i rent og fint havvann slik at vi kommer inn i neste havn med fulle tanker med ferskvann. 30-40 liter i timen produserer vi. M.a.o. Vi bærer ikke inn plastflasker med vann til Capraia nei. Det som bæres inn av væske i Capraia har en helt annen karakter. Mye mer farge, og antagelig enda mindre sunt, enn det dårlige vannet i Skottland, men det lukter og smaker bedre. Så det så.

Selv om det ikke ser slik ut basert på tullete blogg skriving, har Skippern fått noen år på baken og har vel blitt en smule glemsk av og til. Eller, kanskje jeg skulle bruke ordet «distré»? Det høres liksom litt finere ut?  Men, dagens største problem oppsto når Skippern sto naken i dusjen og fant ut at såpen hadde lurt seg unna og lå igjen i båten. Da kommer det store dilemmaet opp. Dusje uten såpe, la være å vaske det fyldige (nekter å bruke det motsatte ordet), blonde håret (nekter å bruke en annen farge beskrivelse. Det står blond i passet, i hvert fall i det gamle), og tusle tilbake til skuta som om ingen ting hadde hent.

Men da kom barnelærdommen inn. Jeg leste jo mye cowboy-bøker som liten og hva gjorde man når man var i vansker da? Ropte på Sheriffen, og så kom helten og reddet kvinner og barn og andre som hadde glemt såpe i dusjen. Og Sheriffen (les Halvor) kom til unnsetning, men i motsetning til Sheriffen i bøkene måtte han selvfølgelig ta et bilde.

I skrivende stund har vi ankommet Oban etter en kort seiltur på noen timer i lite vind i regnet. Vi bestemte oss for en liten og enkel middag om bord.  Ivar håndterte Indrefilet på grillen. Perfekt stekt. Vi tok imidlertid skammelig feil av kjøttet vi hadde kjøpt. Vi trodde det Filet Mignon delen av indrefileten, men det viste seg å være Chateaubriand delen av indrefileten. Den er tykkere og større og trenger ca 28 sekunder lenger på grillen.  Å se forskjell er jo barnelærdom i visse deler av landet, men en smule mindre vanlig i andre deler av landet, men Ivar justerte steketiden elegant.  

Fileten ble akkompagnert av sauterte sopp med litt rødløk og litt krydder, en finjustert Peppersaus og en enkel salat med et valg mellom to ulike dressinger hvorav Petter forfektet at Virgin olivenolje med Capraias økologiske Aceto Balsamico smakte best. Rødvin kjelleren i kjølsvinet ble åpnet og et par flasker Cabernet Sauvignon passet helt ypperlig både til hovedretten og til de modne franske ostene som fulgte i filetens fotspor. Alle var enige i at en middag i all enkelhet om bord faktisk ikke er så stusselig.

Og med disse mette og stusselige ord avsluttes dagens blogg.