Blogg 17 – Storm på havet

Hei og hå, i skrivende stund sitter jeg nede i salongen og prøver å skrive blogg. Ikke lett. Vi er midt ute på havet mellom Ytre Hebridene og Orkenøyene. Storm er det riktig nok ikke for de som vet hva storm er, men det er kuling i alle valører. Bølgehøyde 4 – 6 meter var det meldt, og det har vi fått. Vind på 10 – 18 sm (med ca 12,5 sm i snitt) var meldt, og det har vi fått. Vi regner med å være i “berg og dalbanen” på havet i mellom 15 og 17 timer. Det er meldt 2 knop motstrøm og 1,5 medstrøm på turen, og det har vi fått.

Vi har seilt mye i 14 – 18 sm og da blåser det ikke hatter og høy, det blåser
traktorer og fjøstak. Og her sitter jeg på skrå og skriver nå. Det er lite fjøstak
og traktorer her ute. De har som kjent relativt kort rekkevidde i lufta, så vi slipper i det minste, å bekymre oss for de.

Jeg har mistet tallet på alle de små lavtrykkene som har passert oss, men de sprer sin vrede over oss med de sterke vindene og bekker av vann. En av de hadde også en god porsjon haggel på lager etter vinteren og tømte lageret over Capraia. Vinden løyer litt mellom slagene, men bølgene er litt trege i oppfattelsen og skjønner ikke at de skal bli mindre. Vi har også passert Cape Wrath. Det står i bøkene våre at Cape Wrath er veldig farlig og man må du holde deg langt unna i sterk vind. (mange vrak markert i kartet). Vi hadde sterk vind og passerte 4 nautiske mil (NM) fra tuppen. Vi fikk allikevel 2 knop motstrøm som sloss mot medvind og da blir bølgene enda høyere og ikke minst brattere. 

Glem autopilot. For mye rotesjø, strøm og høye bølger. Vi tar alle en turn på ca 30 minutter bak roret. Fin trim for armene. Vi sloss også litt mot klokka. Seiling er komplisert her. Vi har to steder med mye strøm som vi skal passere. Å få medstrøm begge steder er umulig. M.a.o. vi måtte ta litt motstrøm det første stedet for å unngå masser av motstrøm inn til Stromness på Orkenøyene. Lurer på hvorfor stedet har fått det navnet. I skrivende stund er vi litt på etterskudd. Kommer vi for sent, får vi 8 knop motstrøm og må vente noen timer. Seile i sirkel og vente noen timer er ikke øverst på ønskelista når det blåser 12-15sm, så vi gjør det vi kan for å komme fram i tide. (og her kommer en innskutt bisetning etter vakt). Vi ligger nå godt an. Medstrømmen vi hadde håpet på, og regnet med kom, og hjalp. Regner med å være inne i havna kl 22. Ideelt tidspunkt å komme inn på. Startet kl 06. Lang dag på humpete hav.

Hvorfor i all verden reiser vi ut i slikt vær? Vel, selv om Stornoway
er hyggelig, er det begrenset hvor mange dager vi har tålmodighet til å ligge
der. Det dukket opp et værvindu. Tok vi ikke det måtte vi bli mange flere dager
og da tok vi sjansen selv om det var litt marginale forhold. Vi småpratet litt
med Capraia og hun nølte ikke. Gleder seg! Folk synes vi er litt smågale når vi
går ut i slikt vær (og det er vi sikkert), men vi har en fantastisk havseiler. Capraia er bygd for dette og danser mykt i sjøene. Man må oppleve henne under slike forhold for å forstå hvor fantastisk hun er. De «gamle, klassiske Orustbåtene” er skikkelig sjøgående havseilere. Og Capraia er i tillegg en av de raskeste. Takk til den legendariske Peter Norlin som tegnet henne (og som har vært med å seile henne).  

Jeg skylder dere en blogg fra Stornoway. Den kommer kanskje. Vi hadde litt sightseeing i byen (fort gjort) og leide en bil og kjørte 23 mil rundt omkring for å se på ting og tang. Det var ikke så fort gjort, men prøver å skrive om den en annen dag. Det blir surr i tellingen, og rekkefølgen, av blogg nummereringen, men det får der se på som hjernetrim i steden for dagens soduko når den tid kommer. Nå skal jeg på vakt, og om lykken står oss bi og vi kommer vel i havn blir denne bloggen sendt i morgen tidlig.

Om bloggen ikke kommer, har vi fått et annet problem. Og med disse problemfylte ord avsluttes dagens blogg.

Og bloggen kommer jammen meg ut. Vi var vel i havn kl 22:09

Blogg 16 – mye mer spennende enn vi liker – Stornoway

I skrivende stund sitter vi trygt i havn ved siden av redningsskøyta i Stornoway. Ikke fordi vi trengte hjelp av dem, men fordi det er en fin plass etter en strabasiøs avslutning på seilasen fra Tarbert. Flott slør på morgenen, 7 – 8 knop, platt lens langs Isle of Lewis. Vått og grått, men fin seilas. Full seilføring, slør inn mot Stornoway. Værmelding max 10 sm (sekundmeter). Vi begynner å nærme oss “the middle of nowhere”. Se kartet.

 Jeg står til rors, vindkast er jo ikke uvanlig, men her kom det ett på 11 sm, 12 sm og opp i 15 sm.  Stiv kuling, «hele store trær svaier og det er tungt å gå mot vinden». Da er det om å gjøre å styre så mye med vinden, så fort som mulig, for ikke å risikere at vi «broacher» (skuta legger seg kraftig over på siden og tvinges opp i vinden), og storseil i full blafring i 15 + sm er ikke noe Capraia, mannskap eller mus, som ikke er med, liker. Seilmakere er de eneste som liker det.  Er man ekstra uheldig kan storseilet revne og turen er over for denne gang. Mye søm eller nytt storseil. Vi fikk redusert seilføringen og godt var det, for litt senere så vi 17 sm, og det på vei inn i havna.

Men nå er vi på plass i en lun marina og Skippern puster lettet ut. Vi gledet oss ikke til å legge til i den vinden, men det gikk fint med god hjelp fra brygga. Havna vi ligger i, ligger helt til venstre i bildet.

Ad været. Sjefen for marinaen spurte hvor lenge vi skulle bli, vi svarte at vi var på vei nordover og venter på bedre vær, og han svarer «ok, da blir dere noen uker da». Gjennomsnitts-temperaturen om vinteren er 5 grader, og 10 grader i juni. Snitt nedbør 46 mm, luftfuktighet 81% også i juni. M.a.o. blir man ikke rik av å selge utendørs tørkestativ i Stornoway. Men det hadde vi ingen planer om heller. Det er så upraktisk å ta med seg tørkestativ i seilbåter.

Ad været, se vedlagte bilde fra Dagsrevyen og finn Ytre Hebridene godt skjult i tåkehavet. Tror folk er litt sjenerte her oppe. Liker å holde seg skjult.

Vi tuslet litt rundt i byen for å finne en pub for å ta en enkel matbit. Spøkelsesby, ingen mennesker å se, gudsforlatt sted. 8000 innbyggere.  Hvor har de alle tatt veien? Har de blåst til havs i den sterke fralandsvinden vi opplevde? Vel, i så fall har det gudskjelov vært pålandsvind i natt, og i det minste, har noen av dem blåst tilbake, for nå har det kommet litt folk i gatene. Til og med noen butikker som er åpne.  

Vi traff også noen nordmenn i puben i går. De var på biltur og kunne rapportere at alle hoteller og gjestesteder er fulle av turister. Svært lite rom å oppdrive. Rommene må være ekstremt komfortable og lekre. Ingen har lyst til å forlate dem. Ingen turister å se. Men når jeg tenker meg om er det jo en logisk forklaring på det meste. Det er sikkert mye blind-testing av whisky på rommene. Vi klarte å lure inn en bestilling på en sjømat-restaurant i kveld. Fullbooket, bortsett fra kl. 1945 så da ser vi nok et par tyskere og flere nordmenn og kanskje en og annen forblåst skotte og bortkommen engelskmann.

Vel, da får vi kanskje si vel blåst og derfor, med disse forblåste og tullete ord, avsluttes dagens blogg. Kanskje det blir noe mer fornuftig å skrive om byen og øya i morgen.

Blogg 15 – Tarbert

Vi kastet loss fra Kyliakin 0630 på morgenen. Tidlig avgang. Vi hadde noe viktig vi måtte rekke. Whisky test-smaking på Isle of Harris Distillery og Harris Tweed butikken. Noen hadde på forunderlig vis funnet ut at det var lørdag. Og lørdag stenger ting tidlig og søndag er alt stengt på Harris. M.a.o. tidlig avgang. Motor litt på morgenen, deretter flott seilevind på kryss og så litt motor igjen på slutten. Ankomst 1430 og stengetider kl 1730. Er det noen sak. Vi her helt alene på havet, bortsett fra en norsk fiskebåt på vei et eller annet sted.

Men delfiner har vi stort sett, sett hver dag. På denne seilasen kom den en hel stim. Mange av de svømte på alle sider av Capraia som suste av gårde i 7 knop. Hvordan de klarer å holde følge er forunderlig, men imponerende og artig å se de. Hadde vi hatt noen damer om bord tipper jeg vi hadde hørt ordet søte noen ganger. Jeg klarer ikke å få satt inn en video i bloggen. Men jeg prøver å legge den rett inn på FB…

Dessuten, passerte vi et par fuglefjell. Veldig artig selv om de ikke er like imponerende som noen av de vi har i Nord-Norge.

Som Pål så fint beskriver i kommentarfeltet i gårsdagens blogg, er Tarbert et lite tettsted med en liten, men veldig fin marina. Relativ ny, alle fasiliteter. En del båter, men kun 6 mennesker var å se på det døgnet vi var der. Eller, korreksjon, 7 mennesker. En liten campingvogn sto innerst på brygga og der satt en hyggelig gammel gubbe og solgte kaffe. Hvor mange kopper det ble i løpet av en lang dag, vites ikke, men mye kunne det ikke være. Kaffegubben kommer fra Australia og strandet i Tarbert for 4 år siden. Kanskje han er på en mission for å lære Øy-skotter å drikke skikkelig kaffe?

Single malt whisky og Gin ble prøvesmakt foran peisen i Isle of Harris Distillery. Vi trodde at vi endelig skulle være fri for paparazzier her ute, men akk nei. En fotograf så oss vandre rundt i smakslokalet og ville ha oss som fotomodeller foran peisen. Vi er litt usikre på om han var en jetset fotograf fra London eller en lokal fotograf. Vi holder en kapp på det første. At han valgte oss, sier litt om utvalget han hadde å velge ut ifra. Bildene skulle brukes som i reklame for destilleriet, tro det eller ei. Det kom noen mye yngre mennesker inn etter oss. Kanskje vi skulle brukes i reklamen som «før besøket» og de «etter besøket»? Hvem vet, men vi smilte og spilte våre roller perfekt. Men så har vi jo lang trening i å drikke Gin Tonic for peisen.

Prøvesmakingen og filmingen tok ikke all verdens tid (så proffe er vi), så vi fikk god tid i Harris Tweed butikken også. Jeg vet ikke om rekkefølgen var fornuftig. Whisky og GT smaking først og handling på Harris etter på, men vi kom nå ut med noen poser av den fineste ull. All ull kommer fra sauer på øya, garnet og stoffene blir laget på øya, og alt blir sydd på øya. Veldig imponerende hva de har fått til. Hold øye med Arne på neste fest med jakketvang. Pass på å gi mange komplimenter. En lokal dame med en liten hund som var i butikken overøste Arne med godord. Litt usikker på om det var jakka eller Arne det gjaldt. Vi konkluderer med begge.  

Ellers, ikke så mye å se å gjøre bortsett fra en liten fottur, fotball på TV, middag om bord og kortspill som avslutning. Alt er stengt i morgen og været bedrøvelig. Les grått, grått, grått og regn, regn, regn. Alt det grønne er borte. Vi benytter anledningen til å seile nordover i medvind. Men mer om det i morgendagens blogg (og det ble mye mere spennende enn det vi hadde trodd).

Med disse grå og nordlige vinders ord, avsluttes dagens blogg.

Blogg 14 – Kyliakin. Teamwork. Ivar har skrevet det meste i bloggen bare litt supplert av Skippern.

“Ohoy! We are Norwegians and have come to reclaim the island!” Dette var de velvalgte ordene vi sa til de lokale fiskerne i King Haakons Bar på Kyleakin på øya Skye, til stor fornøyelse og latter hos de lokale; ikke helt lett å bli tatt på alvor, gitt! Men vi mente vi hadde en god sak, vi er nå i ferd med å entre et område med mye norsk historie og øya Skye var bebodd av norske vikinger fra ca år 700. Den skotske kongen forsøkte på midten av 1200 tallet først å kjøpe øya (sikkert et skambud i god Skotsk stil!) men da det ikke funket, begynte han å bølle og forsøkte å rappe den. Kong Håkon Håkonsen i Norge ble da en smule irritert og dro over for å forsvare øya, godt hjulpet av svirebrødre (les: konger) på veien. Sjøslag ble det, men Håkon hadde glemt å sjekke været (hadde de glemt å sjekke yr og windfinder?) og gikk på en smell og måtte innse at dette ikke gikk veien og etter dette kokte det bort i kålen. I disse tider med plagiat og manglende kildehenvisning må vi være ryddige og vise til en Aftenpostens artikkel som går litt mer i dybden på dette: Skye på Hebridene: Historien om den ukjente norske vikingøya (aftenposten.no)

Kyleakin er ikke store stedet, gjestebrygga var liten og det hjalp ikke at lokale fiskere hadde tatt alle plassene. Imidlertid, fant vi flere av fiskerne på puben og etter at de forsto at vi ikke skulle ta øya fra dem igjen, ringte de fiskeren som eide fiskebåten vi lå utenpå og vi fikk klarsignal.

I løpet av dagen hadde skipperen forsøkt å briljere med sine fiskekunnskaper, men uten å bli helt, så det ble en lokal restaurant til middag. En utrøstelig skipper fikk tilbake motet når fiskerne kunne fortelle at de kun fisker skalldyr. Det finnes ikke fisk i området.

Vi ble litt undrende når vi kom til restauranten som het Saucy Mary. Etter litt graving i arkeologiske ruller (les google) fant vi ut at det er en legende om en norsk prinsesse som hang en kjetting over sundet og forlangte avgifter for skipene som ville passere. Vi snakker rundt år 1500 og slottet hun og hennes skotske mann bodde i er det ikke mye igjen av.

For øvrig er alt ved sitt vante om bord og stemningen er god. Vi kjenner savnet etter Halvor etter at han mønstret av i Oban, kanskje med unntak av Petter som nå har funnet ut at han kan ligge på tvers i akterlugaren som han disponerer alene. Vi gleder oss til å få Trygve om bord og forsøker å finne et fornuftig sted og tid for Trygve å mønstre på, men siden været er ustabilt og det fremdeles er nesten en uke fram i tid, er det vanskelig å konkludere. Men Trygve, vi kan i det minste si at det ikke blir Grønland eller Kanariøyene, men ellers holder vi alle opsjoner åpne.

Vi har hørt om sterke strømmer i Skottland, men trodde vel at det var ganske så overdrevet etter å ha seilt her en ukes tid. Vi skulle igjennom et trangt sund på vei til Kyliakin og alle våre almanakker sier opp til 4,5 knop i motstrøm. Vi entret området i 0,3 knop medstrøm. Men så smalt det til og vi fikk 5 knop motstrøm. Veldig spesielt å seile i en elv av saltvann.

I skrivende stund er vi på vei til Tarbert på Ytre Hebridene og her venter mye godis. Mer om det i morgendagens blogg.

Blogg 13 – Tobermory – bye bye

Hu og hei som det går. Blå Swix føre, lett unnabakke. Sola skinner, solkremen kommer ut og gjør at værbitte ansikter med grå skjeggbuster blir godt beskyttet mot sol og sjøsprøyt. Dette skriver vi bare for at Nina skal bli fornøyd. Hun sørget for at «mitt skip er lastet med… solkrem». Vi er ikke, av flere årsaker, i ferd med å gå tom, for å si det sånn.

Vi seiler i lite vind på flatt vann, men med Code 0 seilet oppe. Shorts vær å se på, stillongs-vær å være ute i. Men herlig og nydelig og vakkert. Store slott og flotte fyr suser forbi. Grønt, grønt og atter grønt. Vi ruser forbi en del engelske og skotske seilbåter som sitter igjen med tilbakestrøket hår og minne for livet når Capraia raser forbi i nesten dobbel fart. Har vikingene kommet tilbake? Å ja, da. Mer om det i morgendagens blogg.

Slottet heter Glengorm Castle. Må være minst noen million kvadratmeter. Jeg tenker med gru på strømregningen når vinteren slår til. De var nok ikke så veldig gode på isolasjon i 1860 når det ble ferdig.

Ardnamurchan Lighthouse ligger på det mest vestlige punktet «on the British mainland». Så nå har vi vært der også. Det ble bygget i 1849. Nå er det museum og viser ingen veien til noe som helst.

Vi lå i Tobermory havn i natt. Vi knødde oss inn i en litt kinkig bås med god hjelp av noen engelskmenn som ønsket oss hjertelig velkommen. Vi har m.a.o. sovet på Indre Hebridene (nei ikke sovet på de indre hemoridene (eller hva vet vel jeg om det?)

 Tobermory er hovedstaden og eneste by i Isle of Mull. Byen er kjent for sitt destilleri (ja, stor overraskelse) og veldig fargerike hus.  Det er mye diskusjoner rundt hvorfor husene er så fargerike. En teori er at fiskerne skal finne hjem til havna i tåka etter en dag på havet, mer sannsynlig er det vel at de ikke skal gå inn i feil hus etter en tur på puben. Gå inn i feil hus, kan jo få masser av ulike ønskede og uønskede konsekvenser litt beroende på hvem som er hjemme. Vi gikk ikke på puben, og vi torde ikke å gå inn i feil hus ettersom vi vet lite om hvem som er hjemme og om vi ville vært ønskede eller uønskede. Vi holdt vel en knapp på det siste (les uønsket), så vi lusket unna med halen mellom bena.

Vi tok en heller heidundrende full sightseeing tur på egen hånd for å se alt. Vi startet et par timer etter ankomst og avsluttet turen 30 minutter etterpå. Men ellers er det nasjonalparker og flott natur som står på programmet når turistbussene ankommer øya.

Vi kastet loss i dag morges med kurs nordover med noe usikkerhet i hodet hvor vi skulle lande ut på dagen, men vi startet med å krysse oss utover mot havet og har kost oss med det. Og så 90 grader til styrbord og slør og Code 0. For landkrabber, code 0 et stort seil (ca 170 kvadrat meter) som ligner litt på det store ballongen som henger foran seilbåter av og til, men code 0 har mindre mage og henger litt mer på siden av båten. Ikke så mye foran.  Så nå vet dere det så. Ta det med i neste quizen dere skal lage. Da kan dere briljere med avansert seil språk. (Ikke si at dere har lært det av meg).

I skrivende stund har vinden dreiet og vi er tilbake til normal seilføring og vi holder 7,6 knop på mer eller mindre flatt vann. Så herlig. For landkrabber; nei flatt vann er ikke vann uten kullsyre, men hav med lite eller ingen bølger.

Og med disse bølgeløse ord, avsluttes dagens blogg.

Blogg 12 – Oban

Oban er Skottlands skalldyrs-hovedstad. Navnet Oban betyr den Lille Bukta og her ligger vi i Oban Transit Marina. Drøye 8000 innbyggere om vinteren, 24000 om sommeren. Den nye Oban ble bygget rundt bryggeriet. Så allerede da ble folket tiltrukket av de gode drikker.

En av severdighetene er McCaigs Tower som er et rundt byggverk som ble påbegynt i 1897 av John Stewart McCaig. Det var vanskelige tider og McCaig ønsket å gi arbeid til lokale stenhuggere og samtidig skape et monument over seg selv. Han døde før det ble ferdig, men han hadde satt av penger til ferdigstillelsen i sitt testamente. Imidlertid, arvingene syntes nok det fikk være grenser på hvor mye monument den nå døde mannen kunne trenge. Hans evne til å sole seg i eget byggverk hadde jo tross alt blitt kraftig redusert gitt sitt dødsfall. Det måtte jo være mye mer fornuftig at etterkommerne kunne skape sine egne monumenter så de tok pengene selv.

Det er også et War and Peace museum her. Byen var veldig sentral under andre verdenskrig.   The Royal Navy hadde dette som base og Halvor kunne fortelle at de startet mange av konvoiene til USA herifra. Det var minefelt i bukta og overvåkningsstasjon nær Ganavan som kunne oppdage fiendtlige skip og ubåter.  I tillegg opererte også den norske 330 skvadronen herifra. De fløy konvoi eskorte med sine flybåter, Short Sunderland og Catalina fly.

Vi skal ut å seile i dette farvannet i morgen så vi tar helt frivillig på oss overvåkningsansvaret for en dag. Vi er litt usikre på hvor vi skal rapportere om vi ser noen russiske ubåter. Kanskje ringe til den norske forsvarsministeren? Men hvem er det nå mon tro? Det er sikkert ikke den samme som når vi kastet loss fra Oslo ettersom ministerne i denne regjeringen kun sitter noen uker ad gangen. Han har sikkert gjort noe galt han også.

Verden er ikke stor. Christian Mowinckel, med mannskapet Anne og Gustav, og Bijou kom til Oban bare noen timer etter oss. Det måtte vi jo feire med litt godt drikke og en hyggelig prat. Christian blir noen dager og venter på nytt mannskap mens Gustav og Anne setter seg på buss, tog og fly til Norge.

I skrivende stund sitter jeg veldig på skrå. Vi har kastet loss og ligger nå på skarp kryss i drøye 7 knop i 8 til 11 sm.  Veldig skrått. Men, jeg tenkte jeg skulle prøve å få ut en blogg i dag også. Inspirert av middagen om bord, ble det en lunsj ombord i går. I all enkelhet. Er man i Skottlands skalldyrs-hovedstad vet man jo hva man må spise.

Middagen ble inntatt på byens beste fiskerestaurant rett ved brygga. Nydelig mat. En god natts søvn, men så kom en av turens nedturer. Halvor skal dessverre i land. Han forlater oss med kurs for Norge og hjem. Flott kar å ha om bord. Du vil bli savnet Halvor, men vi satser på at du kommer om bord igjen i august.

Vi er nå på vei til Tobermory så det blir nok litt om det stedet i morgen. Vi passerte nettopp en norsk båt. Den måtte vi jo kalle opp og dermed en hyggelig VHF-samtale med, Nefertiti. Den het tidligere Duffen og Arne og Leif eide den for noen år siden. Vi har «alle» vært om bord der. Verden er ikke stor. De starter på en jordomseiling til neste år og skal til Gibraltar i løpet av denne sesongen. Da får de en hyggelig samtale med Christian i Oban. Han har jo nettopp vært der.

Men nå sliter vi med for mye og for lite rote-vind fra alle kanter så med disse vindfulle ord avsluttes dagens blogg for å ta en liten tur i cockpit.

Blogg 11 – Saltvann igjen

Toget til Fort Williams gikk som det skulle og byen hadde en fin hovedgate, ellers var det ikke så mye å skrive hjem om. En liten tusletur frem og tilbake, litt diskusjoner rundt puber og restauranter før vi fant et høvelig sted hvor vi kunne synge bursdagssangen for Ivar. Først litt forsiktig på Engelsk. Et par nabobord ble med i koret. Det var så vakkert så, og jeg lurer på om Ivar kanskje rødmet aldri så lite. Det er jo så søtt og kledelig så. Deretter bursdagssangen på norsk for det viste seg at det var noen nordmenn på et av nabobordene. Seilere de også. I Neptuns Staircase. Et døgn bak oss.

En gjennomsnittlig Norsk person forbruker ca. 180 liter vann pr døgn ifølge Statistisk Sentralbyrå. Vi har selvfølgelig mindre forbruk om bord i en båt. Bl.a. fordi vi bruker fasilitetene i marinaene når vi har anledning. Vi kom inn i Caledonian Kanalen med ca. 400 liter vann i tankene. Det er 5 dager siden. Vi har vel nå litt under 100 liter igjen. Drikkevannskvaliteten i Skottland er ikke slik vi er vant til fra Norge. Vi fyller derfor ikke noe vann på tankene i Capraia fra bryggeanleggene. Vannet lukter klor og smaker dårlig og vi bruker jo vannet i våre tanker som drikkevann.

Vi lager faktisk vårt eget vann. Det er vannbåret vann fra saltvann. Vi har en watermaker som gjør om saltvann til ferskvann av den ypperste kvalitet. M.a.o. vi kjører i gang watermakeren så snart vi føler at vi er ute i rent og fint havvann slik at vi kommer inn i neste havn med fulle tanker med ferskvann. 30-40 liter i timen produserer vi. M.a.o. Vi bærer ikke inn plastflasker med vann til Capraia nei. Det som bæres inn av væske i Capraia har en helt annen karakter. Mye mer farge, og antagelig enda mindre sunt, enn det dårlige vannet i Skottland, men det lukter og smaker bedre. Så det så.

Selv om det ikke ser slik ut basert på tullete blogg skriving, har Skippern fått noen år på baken og har vel blitt en smule glemsk av og til. Eller, kanskje jeg skulle bruke ordet «distré»? Det høres liksom litt finere ut?  Men, dagens største problem oppsto når Skippern sto naken i dusjen og fant ut at såpen hadde lurt seg unna og lå igjen i båten. Da kommer det store dilemmaet opp. Dusje uten såpe, la være å vaske det fyldige (nekter å bruke det motsatte ordet), blonde håret (nekter å bruke en annen farge beskrivelse. Det står blond i passet, i hvert fall i det gamle), og tusle tilbake til skuta som om ingen ting hadde hent.

Men da kom barnelærdommen inn. Jeg leste jo mye cowboy-bøker som liten og hva gjorde man når man var i vansker da? Ropte på Sheriffen, og så kom helten og reddet kvinner og barn og andre som hadde glemt såpe i dusjen. Og Sheriffen (les Halvor) kom til unnsetning, men i motsetning til Sheriffen i bøkene måtte han selvfølgelig ta et bilde.

I skrivende stund har vi ankommet Oban etter en kort seiltur på noen timer i lite vind i regnet. Vi bestemte oss for en liten og enkel middag om bord.  Ivar håndterte Indrefilet på grillen. Perfekt stekt. Vi tok imidlertid skammelig feil av kjøttet vi hadde kjøpt. Vi trodde det Filet Mignon delen av indrefileten, men det viste seg å være Chateaubriand delen av indrefileten. Den er tykkere og større og trenger ca 28 sekunder lenger på grillen.  Å se forskjell er jo barnelærdom i visse deler av landet, men en smule mindre vanlig i andre deler av landet, men Ivar justerte steketiden elegant.  

Fileten ble akkompagnert av sauterte sopp med litt rødløk og litt krydder, en finjustert Peppersaus og en enkel salat med et valg mellom to ulike dressinger hvorav Petter forfektet at Virgin olivenolje med Capraias økologiske Aceto Balsamico smakte best. Rødvin kjelleren i kjølsvinet ble åpnet og et par flasker Cabernet Sauvignon passet helt ypperlig både til hovedretten og til de modne franske ostene som fulgte i filetens fotspor. Alle var enige i at en middag i all enkelhet om bord faktisk ikke er så stusselig.

Og med disse mette og stusselige ord avsluttes dagens blogg.

Blogg 10 – Fort Williams

Har dere hørt om Haggis? Nasjonalretten til Skottene. Deres svar på Smalahove og rakfisk. Ja, vi spiste det for noen dager siden, men jeg tenkte at jeg skulle vente med å skrive om det i bloggen inntil vi var sikre på at Haggisen var ferdig fordøyd uten varige mén. Og, kun med en bitte liten smule tvil, tror jeg nå at det har gått bra for oss alle.   

Tenkt deg at du slakter en sau, tar bort lår, indre og ytrefileten (nam, nam), litt entrecote og flatbiff og annet snacks før du delikat lager karbonade eller kjøttdeig. Når det bare er skrotten og innvollene igjen, kommer Haggis – gjengen. Haggis – gjengen vurderer om skrotten er sånn noenlunde grei, så tar de på seg lange gule gummihansker med knotter på og graver så ut hjerte, lever, nyrer og lunger akkompagnert av surklende lyder (musikk for Haggis-folket). Dette blir så finhakket til en kjøtt – og fettfull masse. Så tar de ut magesekken, tømmer og skyller den slik at den blir passelig ren, og så stapper de all massen inn i magesekken sammen med løk, havremel og litt krydder og vips så har du en delikatesse som heter Haggis. Det er jo til å få vann i munn av? Og nei, den spises ikke rå, den kokes og serveres med kålrabi og potetmos. Det hele ligner på lungemos for de av leserne som er gamle nok til å huske det.  Smaken var god den. Kanskje vi prøver den en gang til en dag.

I skrivende stund har klokken passert 0600 på morgenen («You have to get up early to get a good seat» as Pete Peterson always told me), og vi skal etter planen komme oss igjennom Neptuns Staircase med start ca 0830.  Dette er Englands lengste trappetrinns sluser. Ferdig i 1822. Ingeniør helten Thomas Telford er mannen bak konstruksjonen. Capraia skal ned 20 meter og igjennom 8 sluser og ettersom Capraia liker seg dårlig alene, spesielt i bratt terreng, blir vi med og forteller henne beroligende at det ikke er farlig. Da blir hun så medgjørlig så.

Og så ble vi filmstjerner igjen gitt. Ikke små kinesere eller store amerikanere denne gangen. Bare mellomstore skotter. De tar bilder av oss og vi tar bilder av dem som tar bilder av oss og derfor ler de og tar enda flere bilder av oss.

Ved alle slusene i kanalen står det en kontroll boks som slusevaktene steller pent med. De drar i noen spaker med en alvorlig mine. Det er high tech her. Og funker gjør det. Vaktene løper frem og tilbake, drar i noen spaker, hiver noen hyssinger, trykker på noen knapper og dører åpner seg og lukker seg. Tusenvis av liter med ferskvann finner veien nedover i retning av havet og saltvannet. Jeg har aldri tenkt på det før, men ferskvann må være veldig tiltrukket av saltvann for alt ferskvann i verden prøver jo å komme til havet. Hmm, er det kjønnsforskjeller på fersk og salt vann mon tro. Ellers, vaktene roper et eller annet til oss, men vi skjønner ikke bæret av dialekten, men vi smiler, og Capraia, hun holder klokelig helt kjeft, og gjør det hun tror er riktig. Og funker gjør det jo.

I skrivende stund har vi kommet ned igjennom de 8 slusene i Neptuns staircase pluss to sluser til og vi ligger nå innenfor den siste slusen. Her er det en Coop innenfor «walking distance» så vi har handlet og handlet. 5 voksne karer som spiser 2 til 3 måltider om dagen, pluss litt drikke, blir mye proviantering. Forresten, voksne og voksne fru blom, Ivar har bursdag i dag. Lillegutt er bare 59 år han. Vi er ikke helt sikre på at han liker å bli kalt søt, så vi står over det.

Nå har vi en hvilestund før vi skal inn til Fort Williams. Leser at det er 28 grader i Oslo. Fy og fy. Her er det 13 grader. Vi kan tempere kroppene ved å fylle på med lag på lag med ull mens dere i Oslo, dere har et stort problem dere. Dere kan ta av plagg etter plagg og sitte der i bare messingen og enda er det for varmt. Og messingen blir brent og våt og svett og så må dere ta hensyn til hvordan de nærmeste, naboen og kanskje tilfeldig passerende reagerer på messingen.

Kl 1716 blir det tog til Fort William for å finne et passende sted å spise middag. Kanskje en pub og en øl også. Lillegutten må jo feires sier storebror. Det er litt søtt da.

Fort Williams, den nest største byen i «The Highlands» har ved siste telling 10459 innbyggere. 726 av dem snakker Gaelic. Han i slusene var nok en av dem. På sommeren øker befolkningen til ca 23000. De kommer hit for å gå turer. Opp på Ben Nevis og andre nærliggende topper eller bortover til Inverness langs kanalen. Ben er for øvrig det høyeste fjellet i Skottland (og hele United Kingdom for den sakens skyld) med sine 1345 meter.  Vi så også mange gå på beina og sykle på sykler langs kanalen. Det er vel egentlig unødvendig å si at folk går på beina. Hva ellers skulle de gå på? Det er knotete å gå på andres ben. Bare prøv den som vil. Når det er sagt så får benløse fugler ben å gå på når de kommer ut av ovnen og inn på spisebordet. Nei, nå blir det bare tull og det er vel et tegn på at jeg bør gi meg for i dag.

Så med disse tullete ord, avsluttes dagens blogg.

Blogg 8 – Fort Augustus

Da er vi vel fremme i Fort Augustus og vel så det og jeg ligger litt etter på blogg skrivingen, men prøver å hente oss inn igjen.

Når vi begynner å nærme oss en ny havn begynner jakten på et sted å spise om vi ikke har planlagt å spise om bord. Til vår store overraskelse, var det en Michelin guide restaurant i Fort Augustus. Station Road heter den. Det var jo veldig fristende, men vi vet jo at prisene kanskje er en smule høyere enn på en pub. Vi begynte med litt fin-regning på bankonti, solgte noen aksjer og obligasjoner pluss tok ut litt forskudd på arv, tok opp ekstra banklån samt pantet noen flasker og konkluderte med at vi kunne bestille bord. Halvor rakk også å komme fram i tide etter sin utflukt til gamle krigsminner.

Vi så nok litt lurvete ut når vi tuslende inn på restauranten, men stemningen ble veldig god etter hvert. Vinpakker har ofte den effekten. Maten var helt nydelig.  Vi tok kun 7 retteren. Det er grenser for mye flasker vi kunne pante.

Med vinpakke følger det gjerne også med noen kloke og mindre kloke vinkommentarer fra Petter og skippern som lever i villfarelsen at vi kan litt om vin. Det ble noen gode diskusjoner med unge, søte, morsomme og litt uerfarne jenter som serverte. Dialekten varierte og etter en liten gjette konkurranse på hvor i Skottland de kom fra, fikk vi svaret. New Zealand, Syd Afrika og Brighton. Vinpakker skaper mye moro. Eieren kom etter hvert med gratis smaksprøver av en Østerisk økologisk rødvin på boks. Lurve gjengen hadde steget i status. Not bad.

I Fort Augustus, fikk vi en god fin plass til Capraia i kanalen. Vi fikk en forsmak på byen når vi tok en beskjeden og liten ankerdram. Mye folk, les turister, i Fort Augustus.

Fort Augustus ligger ved enden (eller begynnelsen) av Loch Ness. Landsbyen er oppkalt etter Prins William Augustus sønn av Georg II. Det er en stor flott festning i byen som ble bygget av general George Wade etter Jakobittenes opprør i 1715.  Det tok 13 år å bygge det og de rakk akkurat å få det ferdig slik at Jakobittene kunne erobre det i 1745 (rett før slaget ved Culloden som ble omtalt for noen blogger siden).

Det er drøye 500 fastboende i byen som alle antagelig jobber på bensinstasjonen, mat butikken, en av restaurantene, slusene eller i en av de 45 turistsjappene med kinesisk produserte suvenirer med Fort Augustus på.  Byen består stort sett en hovedgate med kanalen, med 5 locks (les sluser), midt i hovedgaten. Dette var hovedattraksjonen i byen. Der vrimlet det av små kinesere og store amerikanere som tuslet rundt og tok bilder. mange av de tok også et cruise på Loch Ness for å lete etter Nessy. De vrimlet rundt i hovedgaten helt til bussene kalte de opp og slukte de inn i glorete busseter som kan vippes bakover slik at de små kineserne og de store amerikanerne kunne sove på vei til neste turistattraksjon.

Har du noen gang drømt om å bli filmstjerne? Da skulle du ha vært med på Capraia når vi gikk igjennom slusene. Folk stimlet til som maurer til maurtua og tok bilder av båten og oss og spurte og grov. Hvem er dere?, hvordan har dere kommet hit?, sover dere i båten om natta ???, kan alle være om bord samtidig? osv. Noen hadde til og med sett en seilbåt før. Vi smilte og svarte så godt vi kunne. Morsomt var det, men jeg tror vi alle var glad for at vi kun var filmstjerner for en kort stund.  

Vi kom oss vel igjennom hovedgaten og alle slusene og så ble det en liten matbit før en liten nightcup vugget oss i seng med søte drømmer eller mareritt om kjendis status.

Og med disse drømmende ord, avsluttes dagens blogg