Blogg 23

Siste dag med landgang i Antarktis. Ja, det nærmer seg slutten på selve Antarktis, men finalen er som finaler flest, veldig bra og med mye applaus.

Men først frokost og så Port Lockroy. Verdens sydligste postkontor. Port Lockroy, var en gammel hvalfangerstasjon også, men til forskjell fra alle de andre vi har sett er denne restaurert og blitt til et fantastisk lite museum som viser hvordan hvalfangere og etter det vitenskapsmenn og militært personell levde. Nå er det noen unge jenter som bor her fra november til mars for å ta imot folk som kommer på ekspedisjonsreiser og som ønsker å sende postkort hjem og kjøpe noe krims med Antarctica på. Vi skrev også et postkort til oss selv og sendte. Det havner i postkassen om noen uker og deretter ligger det fremm en stund, havner i en skuff og ligger der til vi kaster det om noen år, «but it felt like a good idea at the time».

Turismen har med andre ord kommet hit også. Men det var et veldig artig sted å besøke. Gummibåt fra Fram, hoppe i land på noen klipper for så å gå imellom pingviner som ligger på eggene sine eller prater ivrig sammen. Vi fikk snø, regn og sol på den korte tiden vi var der. Vi skulle videre til finalen.

Og en grand finale på det Antarktiske eventyret ble det. Vi skulle prøve å seile igjennom Lemaire Channel. En km lang trang «kanal» med superhøye fjell og isbreer på begge sider. 100 m bredde på det minste. Isen lå ganske så tykk når vi nærmet oss det smaleste. En god del strøm også. Store og små isfjell drev omkring, frem og tilbake og i sirkel. En hval, eller var det to, viste fram sine glatte sorte rygger mange ganger mens kapteinen lette etter et sted med litt mindre is som vi kunne pløye oss igjennom. Alle på dekk, mye roping og peking, filming og klikking, se her, se der, hval kl 11 forut, hval på styrbord side, pingvin på vannet akterut, og på toppen av det hele en leopard sel på et isflak 100 meter fra skuta på babord side. Fullt mannskap på broa og etter en drøy halv time fant de en åpning og presset oss knakende igjennom isen. Kult.

Isbreer og isfjell formasjoner over alt. Klikk, klikk, klikk, men som vanlig, bilder klarer ikke å gi et godt nok inntrykk. Bildene på netthinnen blir det viktigste. Vi hørte folk si at dette, finalen i Antarktis, kanskje var det flotteste.

Etter kanalen stakk vi til havs, seiler nordover langs kysten med flotte fjell på styrbord side. Håkon, Lise, Katarina og skribenten sitter alle inne på 7 dekk og nyter et glass Champagne til ære for Antarktis mens vi skuer ut igjennom vinduene på fjellene som faktisk ligner ganske så mye på Lofoten.

Dagen ble avsluttet ved at noen av de ansatte om bord, som har dannet et skipsband, «Seasick band», sang og spilte for oss andre, mens noen prøvde å danse i 4 meter bølger. Fin underholdning til de små timer (les midnatt). «Alle» var tilstede og folk har vent seg til mye bevegelse i båten. Plaster bak øret, bånd med kul på, på armen og / eller piller i magen fungerer bra for de som trenger det.

Nå har vi et par dager i ro sjø før vi skal inn i de Chilenske fjorder (i hvertfall litt av de) men først skal vi altså igjennom Drakestredet, kanskje det tøffeste stedet å seile på jorden. Og med disse tøffe skremsels-ordene, avsluttes dagens blogg.

Blogg 22

Høydepunktet på turen? Det kommer an på øynene som ser og hodet som tenker, men for skribenten og Katarina var nok ettermiddagen i går høydepunktet på turen. Men det var litt nedtur og opptur, men mer om det senere.

Fram strøk seg fram i slalåm mellom store og små isfjell som hadde forlatt sitt fødested til en vill ferd på havet som før eller senere ville ende opp i den sikre tilintetgjørelse. Flytende isfjell varer ikke evig. De smelter til ferskvann som blander seg med saltvann som fordamper til skyer og kommer ned igjen som snø som danner isfjell (om det skjer i Antarktis).

Frams og vårt mål for ettermiddagen var Neko Harbour på fastlandet i Antarktis. Ryktene sier at dette er noe å se spesielt fram til. Håkon og undertegnede sto på dekk og så på innseilingen. Nedtur. Vi spotter masser av is i kikkerten der hvor innseilingen er. Regner med at vi må avbryte forsøket og gå mot plan B som aldri er så bra som alternativ A. Fram fortsetter framover, og framover med Fram inn i isen, skyver isflak til siden. Dunker i skrogsiden, skal Fram virkelig prøve å brøyte seg fram? Litt til, og litt til, det har gått over en time nå, masser av flott bilder i kameraene til Lise og Katarina, fordekket er fullt av folk nå, alle er spent. Fram skal fram og fram kom Fram. Opptur!  Vi seilte nesten på en leopard sel som lå og hvilte seg på et isflak. Håkon så den hoppe i vannet for å vise seg fram til noen pingviner som syntes det var like greit å holde seg på sitt isflak. De vet at de er første valg til middag for en leopard sel. Heftig. Opptur.

Men hvordan i all verden skal vi komme oss til land igjennom all isen i gummibåter? Det kan da ikke være mulig? Nedtur. Men jo da, Zodiac har aluminium underskrog og pløyer igjennom isen inn til land, isen knaser i skroget og propellene og da var det bare å gjøre seg klar til wet landing. Opptur.

Dette stedet er noe av det villeste og vakreste vi har sett. Isbreer så langt øye kan se i alle retninger, pingviner som hekker, pingviner som går opp og ned til vannet. De ligger på eggene sine oppe i høyden. Først legger hunnen egget, hannen overtar mens hunnen går i havet og spiser og så kommer hun tilbake og han går til restauranten og spiser og slik skifter de på i 30-40 dager. Men vi tar inn inntrykkene buldrer det til som torden. Hva skjer, hva skjer, jo da, isbreene kalver. Mye lyder innimellom.

Skal prøve å legge ut litt video etter bloggen. Ord og bilder og selv video vil ikke kunne gi inntrykk av det fantastiske vi ser etter at vi har gjort en opptur til øverste pingvinleir. Vi står lenge og tar inn inntrykk før vi må ta nedturen og nyte ferden tilbake til Fram og Frams kamp mot isen for å komme ut igjen. Mere bilder!

Skribenten våknet sent i dag. Hangover fra opplevelsene i går. Tuslet litt trøtt opp på dekk 7 kl 0630 for å se hvor vi seilte nå. Observerte noe sløvt noen rare krusninger bare 30 meter fra skutesida. Adrenalinsjokk. En stor hval kom opp av vannet og skuet inn på den litt forfjamsete gubben som plutselig fikk fart på seg. Fult våken, løper aktover på dekk 7 for å se mest mulig av hvalen. Vanskelig med bilder som vanlig, men et lite minne ble det i hvert fall.

Deretter, lys våken, ned å få på varme klær og opp i front på dekk 5 med kikkert. Den neste timen så vi ca 15 hval ganske nær og over 30 på avstand (blows fra hval). Vi er i Antarktisk folkens. Fantastisk dyreliv. Pingviner på Isfjell fikk vi med oss også. Prøver på en liten videosnutt av det også etter bloggen.

Så ble det frokost og så blir det landing på Port Lockroy men mer om det i neste blogg.

Og med disse morgenstunden ord, avsluttes dagens blogg

Blogg 21

Vått og kalt på et varmt sted skulle jeg bl.a. skrive om i dagens blogg. Gårsdagens ettermiddag / kveldstur ble en wet landing i en stor lagune som er formet av en vulkan. Det er et krater som har kollapset og samtidig skapt en liten åpning slik at saltvannet kunne flyte inn fra havet. Det som er merkelig er at vulkanen fremdeles er aktiv selv om det er et krater som er kollapset. Arne (geologen) og andre kan sikkert forklare hvordan dette er mulig om de gidder og har tid. Men Fram kom seg igjennom åpningen og vi la oss til i bukta. Det ryker litt her og der fra jordskorpa, nesten som på Island og det luktet svovel som på Island. Siste utbrudd var i 1987 litt opp i fjellsiden så vi skulle ha maks uflaks om vi skulle få flytende lava på gummistøvlene på vår lille stopp, men vi har hadde ikke lagt opp til en ukes camping der, for å si det sånn.

MEN, bade skulle vi. Vi ble fortalt at det var et flott sted å bade om vi ville bade i Antarktis, så vi tok på oss badetøy under all ulla når vi gikk i land. Bade i Antarktis måtte vi jo. Bare tull selvfølgelig, men vi er jo tullete og hvorfor ikke tulle litt da? Vi bestemte oss for å tusle rund litt og se oss om først i røyken, kjente på vannet, varmt, langt oppe på 20 tallet, juks å bade her tenkte vi og ruslet videre. Sola kom fram, åpne opp jakka, ta av lua du glade gutt, god å varm i panna. Ta noen bilder av stort og smått, gutta 4 bilder hver, jentene 4443 bilder hver.

Ref bildet over. Vi skulle holde oss minimum 5 meter fra bygningsmassene som kan falle sammen, men det hadde Katarina ikke fått helt med seg, men vi fant henne til slutt og det gikk jo bra. Tilbake til stranda hvor vi skulle bade, blåst opp, mye kald sur vind, vannet iskaldt, sola borte, masse svart sand, mye rødjakker som surrer rundt. Å bade føltes ikke ut som en god ide lenger, og definitivt ikke juks om man gjør det. Det varme vannet blir borte ved høyvann fikk vi høre senere.  Håkon og undertegnede var vel innstilt på å hoppe i gummibåten og komme oss om bord med bare bitte, bitte lite granne dårlig samvittighet, men Katarina var fast bestemt på å bade. Hun ville ikke ha bitte, lite granne dårlig samvittighet. Skulle vi la Katarina bade og vi gå om bord? Det er grenser for hvor mye mobbing jeg er villig til å utsette meg for. Regnet med at dette ville bli brukt mot meg, kanskje ikke så ofte, bare to til tre ganger i uken de neste 10 årene, så av to onder var det bare å få av seg klærne (les, jakke, tykk genser, tynn genser, ull, stillongs, ull sokker, tykke gummistøvler og gud vet hva) på en strand med sort fin sand og 12 meter i sekundet vind. Det samme med Håkon som også fikk høre at en gammal gubbe fra Stavanger også hadde vært i vannet og han spratt da ut av gummibåten og av med klær han også. Vanntemperatur estimert til 2-6 grader av de som kan noe om det. Mitt estimat minus 10. Kvinnfolk lurer oss til mye rart.

Deretter ble det middag meg noko attåt mens Fram seilte videre sydover i Antarktis mens vi sov vår uskyldige nattesøvn. Neste morgen, første forsøk på å komme i land gikk ikke så bra. Innseilingen og der hvor vi skulle gå i land var sperret av is. I tillegg var det full snøstorm. Snø på dekk og masser av vind.

Videre sydover og inn i en bukt, trodde det skulle bli vanskelig her også, men vi kom oss i land gitt. Danco Island heter det her. Is på alle kanter og det er bare så enormt imponerende selv om det regner og blåser hatter og høy. Dvs det er ikke så mye hatter og høy her og heller ikke bøtter og spann så vi får holde oss til at det blåser regn og snø vannrett (akkurat som i Bergen).   

Pingvinene trekker opp på strendene. Ja, det er jo tross alt sommer her. De trekker til strendene på sommeren akkurat som oss, men de nøyer seg ikke med det. De kravler seg oppover åssiden i snøen for å finne et flott sted å legge egg. Ikke så lurt å legge egg i strandkanten hvor sel og annet fandenskap kan stjele de. Det blir motorveier som pingvinene surrer opp og ned langs og vi lagde vår egen sti ved siden av for å se på gateracet. (skal prøve å legge ut en liten videosnutt separat etter bloggen). Mange spreke folk om bord (selv om det ikke ser sånn ut, delvis basert på hårfargen på de som ikke har farget det) for de fleste gikk de nærmere 120 høydemetrene til toppen av landingsplassen og delvis skled og gikk ned igjen på den glatte snøen.

Katarina følte seg lite fristet til å gå i land når hun så ut av koøyet, men var nesten umulig å få tilbake til skuta når vi skulle tilbake. Batteriene til kameraet var jo ikke helt tomt enda.

Nå er det bloggskriving, redigering av bilder, lunsj, kanskje en liten morfar før vi ser om vi kan komme i land ved Neko Harbour hvor vi stopper i ettermiddag om Fram kommer forbi eller igjennom isen.

Og med disse håpefulle ord, avsluttes dagens blogg.

Blogg 20

Kaldt og vått og vått og kaldt på et varmt sted kan være en god innledning til denne bloggen.

Det ble ingen fast jord eller snø og is under beina i går ettermiddag. Ingen «landing», hverken tørr eller våt. Det blåste for mye så det ble å seile forbi og se på godsakene (les pingviner og seler) på avstand. Så dermed ikke noe særlig å skrive hjem om. Det ble å seile videre vestover igjennom Antartic Sound til Aitcho Islands (South Shetland Islands) hvor vi ankom i dag morges.  

Vi hadde signert oss opp for å kanopadling. Det er mange som vil så time slots blir satt opp og vi ble satt opp i dag morges. Først veldig glade for at vi kom i første gruppe, men så begynte tvilen å spre seg. Vi skulle komme oss i kajakkene kl 0830 og vi våknet til tett tåke og regn og i grenseland my vind for å å padle kajakk. Enden på visa ble at vi tauet kajakkene med Zodiakene til litt roligere vindforhold og deretter snek oss opp i kajakkene. Dobbeltkajakker var det, røde og fine store og solide og trygt og godt, men kaldt og vått.

Det var stort sett den franske delegasjonen av guider som sto for kajakkpadlingen. Organiseringen av hele opplegget på Hurtigruten har vært fremragende, organisering av dagens kajakkpadling var en katastrofe. Vi hadde kledd på oss ull undertøy, mid level flis (utlevert) og tørrdrakter med støvler. Vi så ut som barnehagetanter på tur hele gjengen. Ikke noe vakkert syn, men praktisk.

Veldig varmt mens vi ventet på båten, veldig kaldt mens vi ventet i Zodiakene mens Franskmennene lurte på hvordan de skulle få oss fra Zodiaker til kajakkene. Og de lurte og lurte og lurte og lurte og lurte og lurte mens løsningen var veldig enkel og lå rett foran nesa på dem. Bare å hoppe oppi. Alle kajakkpadlere smilte oppgitt og Katarina hadde en kjempeoppgave med å få meg til å holde munn og fortsette å holde kjeft og hun lyktes nesten helt ettersom jeg bare sprakk litt på slutten. Noen gloser på dårlig fransk kan jo ikke skade tenkte jeg. Kanskje franskmennene tenkte annerledes, men de smilte tilbake – i hvert fall etter hvert.

Men når vi endelig kom i kajakkene i tåka, som ble tettere, i regnet som ble borte og i vinden som ikke var verre en 7sm så hadde vi det veldig artig og flott. Padlet nære land og så, ja bare gjett, ja du gjettet rett, masser av pingviner som gjør det pingviner gjør, står stille, hopper i havet, svømmer og hopper i bølgene og spiser masser av krill og det lukter ikke akkurat skalldyr og dill fra de hekkeplassene vi passerte for å si det sånn. Vi har sett mer enn 2 mill pingviner i går og i dag og om hver av de spiser 100 krill pr dag (bare gjetter), håper jeg krillen har en umettelig formeringslyst og formeringsevne og med kort drektighetstid. (Krill = små reker – for de som ikke vet det)

Men padlingen var morsom den, men etter en drøy time var det nok og vi kom oss forfrosne (spesielt på våre små søte tær) tilbake til skuta med en noe redusert og kald entusiasme. Der ble vi høytrykkspylt før vi kom om bord igjen. Aner ikke hvorfor. En eller annen Fransk logikk må man vel tro, men rød og hvitvin er de gode på. Men entusiasmen steg igjen etter noe minutter i badstu med alt ull undertøy på og etterfulgt av en deilig lunsj.

Etter lunsj, en liten «morfar» (en liten dupp for de uinnvidde) og fram på dekk for å se etter hval og jammen var det noen der. Fikk en på bildet, men utrolig mye flottere å se den i kikkerten. Finnhval var dette.

Og nå seiler vi videre til Deception Island, hvor det blir muligheter for å gå i land i ettermiddag kveld og der regner vi med at det blir vått og kalt i motsetning til kalt og vått men mer om det i neste blogg. Og med disse kryptiske ord, avsluttes dagens blogg

Blogg 19

Nå er vi her. Vi er i Antarktis! Hurra, dette har vi ønsket oss (spesielt Hallstein) i over 20 år. Bucket list! Når vi omsider får inn GPS og ser hvor vi er, er det selvfølgelig en merkelig følelse. Men det har vi skrevet før og kanskje til det kjedsommelige.

Orkan, eller er det sterk storm? Det er ikke kjedelig. Tidlig opp som vanlig, mye tåke, lite å se. Ta et eple og ut for å få en oversikt hvor vi er før frokost kl 0700. 14 knop, begynner å nærme oss Danger Islands. Plutselig ble tåka borte og isfjellene dukket opp. Det er bare så vakkert å se disse gigantiske isfjellene som vi kjører sikk, sakk imellom. Bilder sier mere enn bare ord, men ord og bilder blir fattige i en situasjon som denne. Det er bare så uendelig vakkert og vilt og noe av det flotteste vi har sett. Vinden bygger seg opp når vi nærmer oss spissen på Antarktis. Sørishavet lever opp til sitt rykte.

Vi seiler innom Danger Islands, en liten øygruppe nord øst i Antarktis. Danger islands er hjem for ca 1,5 mill pingviner. Ja, millioner. Det er helt sykt. Øyene bærer sitt navn med rette for det er alt for farlig å komme i land i dette været og dette været er det som oftest her. Vi cruiser på behørig avstand ved siden av isfjellene og speider med kikkerten for å se havet av pingviner i det fjerne.

Vinden har tatt seg enda litt opp igjen og nå blåser det etter forfatterens oppfatning Sterk Storm med Orkan i kastene. Et eller annet sted imellom 30 og 40 meter pr sekund. Oppe på dekk 8 blåser det så mye at vi måtte komme oss i le og holde oss fast og etter hvert rømme ned i salongen.  Tror aldri jeg har opplevd så sterk vind noen gang tidligere. Skal sjekke med kapteinen i kveld hva de har målt på broa.

Sjøen bygger seg imidlertid ikke så mye opp fordi vi er litt i le av Antarktis og masser av isfjell. Herlig. Og i skrivende stund ser det ut til at vinden har løyet litt til full storm mens vi går mot Paulet Island hvor vi håper at vindene er mindre kraftige slik at vi kan komme oss i land og se på noen pingviner igjen i ettermiddag. Dette er da noen andre typer pingviner enn de vi har sett til nå. Jentene er veldig entusiastiske mens vi gutta ser litt overbærende på hverandre og tenker et dyr i smoking er det samme som et annet dyr i smoking selv om sløyfa har en annen farge og størrelsen litt forskjellig. Men slikt kan man ikke si høyt her om bord så hold det for dere selv at jeg har skrevet dette.

At vi skal i land betyr at vi må ned på dekk 3 for å rense støvler igjen. De må renses med spisse gjenstander i kriker og kroker og pinset, og børstes etter alle kunstens regler før vi får lov til å la de lede oss i land.  Mine ble ikke godkjent i kontrollen for noen dager siden og da er det kanossagang fra 2 etg til 3 etg forbi alle de andre som står i kø for å komme i land. Veldig flaut. Ikke godkjent, gå hjem igjen, prøv igjen når du har gjort hjemmeleksa di, uff og uff, har du prøvd å jukse du, skadefro smil og stakkars deg smil (damene).  Og de som får godkjent, bra jobba og perfekt smiler som når de fikk diplom i barnehagen enten de er kong Salomo eller Jørgen hattemaker.

Men her tror jeg vi avslutter dagens blogg og så får vi da det neste pingvinbesøket, om vi kommer i land, i neste blogg. Og med disse håpefulle ordene avsluttes hermed dagens blogg.

Blogg 18

En flott dag på havet. Det ser det ut til å bli. Jeg gikk ut på dekk litt før kl 06 i dag for å få inn GPS posisjon. (Fant ut senere at vi hadde endret tidssone igjen så det var litt før kl 05). Vi nærmer oss South Orkney Islands, Fram har fått opp farten. Vi går nå litt over 13 knop mot 10 i går. Tre motorer går på samme turtall (cruising speed) så fartsøkningen betyr at vi har fått bedre værforhold. Vi går på rom kryss og vinden har løyet som forventet. Det store isfjellene som det ble flere og flere av i går har blitt borte. Nå ser vi (vi og vi fru Blom, det er stort sett kun jeg som er oppe), mindre klumper med is som flyter forbi.

Men i søken etter GPS signal på dekk dukket det plutselig opp tre søyler med vann og luft. Det var 3 hval som gav et kraftig morgensukk – morgenpust i det fjerne. Snakket de sammen mon tro? Samtidig svever noen albatross ved siden av båten. Kjempe vingespenn, drøye 2 meter og de ligger så og si helt stille i luften og med full kontroll selv på full kryss i stor fart og med vingespissen et par millimeter fra bølgetoppene.

Jeg har også sett på programmet for dagen. For ivrige sjeler er det mer enn nok å finne på. Mange science prosjekter man kan være med på, modellering med leire. Det skal nok Lise og Katarina være med på – og absolutt ikke Håkon (tror jeg) og jeg. Leire og modellering og meg i rom sjø ville nok bli morsomt, men også resultere i fult kaos på dekk 4 så jeg holder meg til et foredrag om isfjell og breer. De er det ikke så lett å søle med, i hvert fall ikke når de er på en transparent, og interessant er det nok også. Og det var det – flott jente holdt et flott og iskaldt foredrag (innskutt bisetning litt ut på dagen).

Deretter er det foredrag om pingviner og så er det et «NASA Globe cloud observer prosjekt» på dekk 5 (ute) hvor det blir observert og forelest om skyer og vær og innsamling av data til NASA som de sammenligner med noen satellitt-observasjoner. Forstå det den som kan, sier jeg, men det er sol og pent vær i dag så kanskje blir vi med på det også. (Det ble bok i steden – nok en innskutt bisetning – NASA for klare seg uten oss i dag)

I kveld, etter middag er det Whisky tasting – så da har dere fått en følelse på et typisk dagsprogram når vi er til havs.  

Ellers ser vi at det begynner å bli litt «community feeling» om bord. Folk stopper og prater med hverandre. En ung amerikaner (under 40) kom mens jeg satt og skrev (nesten som Mikkel rev) og vi ble pratende en times tid om livet og de store spørsmålene før han tuslet av sted for å ta noen bilder på et isfjell fra dekk 7.

Mens jeg satt sulten og ventet på frokost (også som Mikkel rev), fant jeg for øvrig et bilde av en pingvin som jeg syntes var talende. Skikkelig tjukk og en påminnelse om at jeg må passe meg for matinntaket om bord ellers må jeg betale overvekt på flyet for høy egenvekt på veien hjem. Pingviner kan spise så mye at det må ligge nede noen uker før det kan reise seg igjen, fortalte en guide. De kommer rett og slett ikke opp. Skrekk og gru, mindre til lunsj og middag i dag. Jeg har ikke lyst til å bli sengeliggende som pingvinen. Egg og bacon til frokost er dog hellig på tur, så der ligger det ikke noe sparing på kalori-inntak på lur.  M.a.o. maten ombord er veldig god.

I skrivende stund har isfjellene dukket opp igjen. Det har også kommet en haug med småfugler som svever imellom skuta og isfjellene. Will fortalte meg hva de het, men det har jeg glemt. Sikkert noen Petreller av en eller annen sort. Og tro det eller ei, samtidig blåste en hval kun 100 meter fra båten. Nei, jeg heter ikke Per og jeg lyver ikke. Synd at det er mange dråper på vinduet etter nattens storm og at jeg er for sen med kamera.

Og akkurat når jeg skulle avslutte for å se på seilingene forbi South Orkney Islands rundt kl 0630 kommer Will, som også har våknet for tidlig, og forteller at det er masser av hval og se fra dekk 7. Da er det bare å få på seg litt ekstra klær, det er skikkelig kaldt nå, og komme seg på dekk 7.

Oj, oj, oj, jeg tror jeg talte mer enn 30 hval som blåste i vilden sky før jeg gav opp å telle. Det var som rushtrafikken på E18 forbi Hvalstad (ha, ha) en mandag morgen, på begge sider av båten. I tillegg flere isfjell, pingviner i vannet, pingviner på isfjell!, fugler i luften, hvite skumtopper på bølgene og solen skinner. Dette er vel noe av det flotteste jeg noen gang har sett. Helt sykt. Etter hvert gikk ryktene og resten av skuta våknet opp og kom seg på dekk.  

Deretter ble det frokost i le av de sydlige Orkenøyene i havet av isfjell.

Så dette var et stemningsbilde fra en tidlig morgenstund om bord på Fram. Og med disse tidlige ord, avsluttes dagens blogg.  

Blogg 17

Storm og isfjell. Men først tusen takk til alle som leser og gir tilbakemeldinger. Beklager at vi ikke får kommentert alle kommentarer, men vi får lest de fleste tror vi 😊.

Som nevnt i forrige blogg har vi nå startet på siste legg ned til Antarktis. Så spennende, og vi skal krysse et av de tøffeste havene i verden, Sørishavet. Og ja da, kapteinen melder om storm og 25 sm med en bølgehøyde på 6-7 meter. Og ikke nok om det, den kommer rett i trynet, ja rett forfra. Det blir ikke så mange som står på dekk og ser etter hval i dag for å si det sånn. Da blir det fort tilbakestrøket hår og et minne for livet (som da også blir kort, både minne og livet). M.a.o. adgang til dekk er stengt. Ja, her har vi fått kjørt oss litt.

En ettermiddag og natt er unnagjort i stormen. Litt mindre mennesker til middag for å si det sånn og det skrangler nok litt i en del mager av alle sjøsyke tabletter som er inntatt. Noen synes stormen er hysterisk morsomt, noen er på den andre enden av skalaen. Til og med noen av betjeningen ser ut til å ha et litt slappere smil enn vanlig. Artig å sitte i salongen helt framme i skipet i 7 etg. Der er det skikkelig berg og dalbane og sjøspruten står langt over vinduene av og til. Men Fram ser ut til å være en helt ypperlig sjøbåt. Jeg er veldig imponert over hvor flott hun tar sjøen. Vi skal legge bak oss ca 750 Nm og det betyr 2,5 dager i åpent hav så det blir en flott anledning til å lese litt bok og kose seg i berg og dalbanen.

I gårsdagens blogg nevnte jeg at vi skulle begynne å speide etter isfjell. Vi behøvde ikke å speide lenge. Tre store isfjell dukket opp i går kveld og på morgenen i dag passerte vi et gigantisk isfjell. Vi har ikke sett slike før og det er bare super imponerende. Denne kunne antagelig fylle 3 Ullevål stadioer, flere hundre meter langt og tipper 20 meter høyt. Håper kapteinen og gjengen på broa holder godt utkikk for vi har ikke lyst på noen nærkontakt selv om det hadde vært kult med en isklump i Gin Tonicen.

På natten er vi helt og holdent avhengig av at isfjellene dukker opp på en av radarene ombord. De har to eller tre som dekker ulike avstander og detaljnivåer. Er det mindre isfjell / klumper som flyter lavt i vannet tåler nok Fram å dytte de unna. Hun har litt isbryter egenskaper uten å være godkjent som en isbryter kunne kapteinen fortelle.  

Av andre ting som henger litt fra tidligere dager kan det nevnes at den observante leser kanskje har sett at vi ofte går med staver på land. Det er ikke fordi vi er dårlige til beins (selv om mange er det også) men fordi vi beskytter oss mot angripende sel. Ikke for å slå, men bare for å sette staven foran seg slik at selen ikke kommer fram til oss. Men det er for de feige. Står man bare stille vil nok selen bare skremme sier boka. M.a.o. om man stoler på at selen har lest den samme boka kan man klare seg uten stav og bare stå stille.

Noen observante lesere kan også ha notert at det ofte ligger masser av bagger og utstyr på stranden der hvor vi kommer inn med gummibåtene. Det er fordi mannskapet er redd for at kapteinen blir sur og stikker av med Fram. De tar med masser av utstyr slik at vi kan klare oss godt noen dager om vi ender opp som en gjeng med Robinson Crusoer som ser lengselsfullt ut etter hekken til Fram som forsvinner ut av fjorden og inn i horisonten. Man kan jo leve lenge på selkjøtt så mat er ikke et stort problem.  Det er verre med vin og øl, men nei da, nok tull. Grunnen er at været kan skifte veldig fort og vi kan risikere å bli landfast så derfor tar vi med reserver på land slik at vi kan overleve noen dager. Om kapteinen da blir sur og om det er noen sammenheng vites ikke.

Og med disse uvitende ord, avsluttes dagens blogg.

Blogg 16

Først en beskrivelse av en fantastisk tur på en fantastisk strand igjen og deretter noen filosoferende ord om hvalfangst for det som gidder å lese så langt.

I natt har vi gått til Gold Harbour helt syd på Syd -Georgia. Siste stopp før vi setter kursen mot Antarktis. Men mer om det senere. Vi var litt i tvil om vi skulle stikke i land. Litt tåke 20+ sm (sm=sekund meter (for landkrabber og andre uvitende). Det regnet og haglet også.  Vi fikk også beskjed om at vi måtte ta mindre grupper i land ad gangen pga forholdene og pga dyresituasjonen på stranda. Da måtte vi jo inn å se, og gjett om vi er glade for det.

Surprise, surprise, mange kongepingviner, isbreer, sel og, og dagens kjempeattraksjon, nemlig de virkelige kjempene, nemlig elefantseler. Ikke noen små bebiser på et par hundre kilo her nei. Nei, her var de store og kjempende elefantselene. Veldig fascinerende dyr. Om mitt lille hode (eller kanskje mere passende, store hode med minskende fungerende innhold – oversatt til husk eller minne) husker rett er de 30 kg når de fødes, fores av mor til 60 kg på 3 uker og så stikker mor av gårde og det forvokste barnet må klare seg selv. Mora synes vel hun har gjort det hun skal når hun har trykket ut 30 kg selv om passformen jo sikkert ikke er den verste å få trykket ut, men hva vet vel jeg om det.

Men bebisene ser ut til å klare seg bra. En fullvoksen hann kan bli 6 meter lang og veie ca 6 tonn. De største vi så på stranda i dag var et knepp mindre, men ikke mye mindre. Vi fikk beskjed om å flytte oss dersom de kom mot oss. Det var nok godt de sa. De fleste hadde nok bare blitt stående stille og se hurtigtoget (godstoget passer nok bedre) med den store kjeften komme nærmere og nærmere ute å flytte seg, eller – særlig… Gummistøvlene hadde nok koblet inn turboen helt uavhengig av det gode rådet.

Dyrenes verden er også brutal. Vi så en pingvin som hadde blitt skadebitt, antagelig av en leopard sel. En annen pingvin ble angrepet av en fugl (antagelig litt svakelig) og snart ble det en kamp på liv og død rett foran øynene på oss. Flere fugler kom til og pingvinen tapte. Han som tapte var nok ikke så godt likt for ingen av de andre pingvinene ønsket å hjelpe til. De skygget alle banen og overlot den uheldige til seg selv.

Og alt dette i en verden med nesten liten storm, regn og hagl men uten å bli våte og uten og fryse, det var bare å nyte til vi måtte tilbake til skipet og lunsj.

Og så noen filosofiske tanker om naturutnyttelse. I går kom vi inn til Strømnes, nok en nedlagt hvalfangerstasjon eller egentlig 3 fordi det ligger to i to nabofjorder tett på også. Alle tre har forfalt og vi får ikke besøke pga asbest og bygg som faller fra hverandre. Kunne gjøre seg som spøkelsesbyer i en Netflix serie?

Om jeg tar på meg de negative kapitalistbrillene så kunne jeg påstå at investorene og idemakerne kom hit, fant «gull» (i dette tilfelle hval) som er vår felles verdens resurs, utnytter den helt til siste dråpe (i ca 20-30 år, finner en mere effektiv måte å ta med seg «gullet» på (fabrikkskip som gjør alt), i noen år, dytter all fortjenesten i lomma og etterlater skiten til samfunnet og skattebetalerne, nemlig å rydde opp både i dyrebestand og de fysiske installasjonene. Her er det ingen skattebetalere og derfor blir det bare liggende og forfalle. Hvor er investorene som fylte opp alle lommene med plingende mynt?

Den gangen var hvalfangerne våre store helter. De gjorde sikkert det de trodde var best. Arbeidsplasser, fortjeneste, sikkert skatt også får vi tro, men sett med dagens øyne ser det jo unektelig ikke fullt så positivt ut. Holder vi, på kapitalistisk vis, på med noe slikt i dag også og som våre barnebarn ikke akkurat er stolte over når de tenker tilbake om noen år? Jeg har vel noen tanker om det også, men en bloggskriver som er på hyggetur skal vel kun være blid og positiv, så nå lar vi det temaet ligge og håper at vi har blitt mye flinkere enn våre forfedre. (og alle som er uenige kan jo bare sende meg noen belærende ord på mail for de leser jeg jo ikke på lenge enda).

Og så avslutningsvis, om et par timer kaster vi loss og da blir det et par døgn på åpent hav på speiding etter hval og etter hvert høye, hvite isfjell og Antarktis. Og med disse iskalde planene og ord, avsluttes dagens blogg.

Blogg 15

God morgen eller hva det måtte være hos dere. Her er kl 06 på morgenen og vi er kun 3 timer etter dere i Norge. Det er overraskende at det er kun 3 timer tenker jeg. Fram med globusen for dere som er spesielt interesserte, sjekk lengde og breddegrader så vil dere se at vi er i en nærmere tidssone enn man skulle tro.

Gårsdagen var vel for mange kanskje den største dagen på turen. Vi var i Grytviken, den mest kjente hvalfangst stasjonen i Syd- Georgia. Etablert av Carl Anton Larsen i 1904. Argentinere investerte. Relativt raskt ble stasjonen utviklet til å kunne prosessere 25 hval (store) om dagen. Den største var på drøye 31 meter. Ca 400 mann (de fleste norske) var engasjert her i sommer månedene oktober til mars og det var 12 timers skift så her var det hardt arbeid som gjaldt. Relativt små båter reiste ut på havet, fant og skjøt en hval, merket den, fylte den med luft slik at den fløt og så var det å jakte på nr 2. Når dagen var omme, ble dyrene slept inn til Grytviken for prosessering. Fantastisk flott syntes mange den gangen. Ca 175 000 hval gikk med. Bestanden er på vei opp igjen – så herlig. Det gjør det ekstra deilig å se hvaler blåse sin sky opp i himmelen. Blåhvalen som er verdens største dyr, er spesielt imponerende.

Selv om det er få turister som kommer hit, har de lagt forholdene til rette for å ta oss imot. De har et museum og et eget lite bygg hvor båten til Shackleton ligger. En 22 fots ombygget båt som Shackleton og hans menn seilte fra Elefant øya til Syd-Georgia ved hjelp av sekstant. For det som er spesielt interessert, les om reisen. De klarte det umulige eller i hvert fall nesten det umulige. For dere andre, bare noter at det er all grunn til å være imponert over den redningsaksjonen som Shackleton gjennomførte.

Været her nede fortjener en liten omtale. Nydelig vær som beskrevet i vår forrige blogg, men plutselig skifter det. Vind på 5 sm med kast opp til 20 sm (nesten liten storm) og når vi gikk i gummibåten for å komme i land (ja, wet landing med gummistøvler) så kom det en haggelstorm. Morsomt å se forankring av hus her, da forstår man at her kan det komme vær. 90 personer bodde her året rundt for å drive med vedlikehold og forbedringer. Alt stengt på 60 tallet her nede.

Vi besøkte Shackletons grav (skålte i Whisky av en eller annen grunn) – kapteinen på Fram ledet seansen med en liten tale (han drakk eple juice. Det sa han i hvert fall). Jeg er ikke så glad i whisky så jeg lot det meste av whiskyen renne diskret ned bak en annen grav. Det er vel ingen grunn til å tro at han som lå der, hverken nøt smaken eller fikk hang over, men man vet jo aldri selv om han døde i 1924, 32 år gammel.  At liket fikk dryppet litt sprit på seg kan i hvert fall neppe skade tenkte vi (Katarina gjorde nemlig det samme).  Og dersom flere besøkende har gjort det samme opp i gjennom årene har han kanskje holdt seg ekstra godt til glede for??? ja, se det vet vi vel egentlig ikke.

Vi vandret videre blant sel, selunger, pingviner og store fugler. Vi har blitt vandt til dette nå. Pass på så vi ikke tråkker på selunger eller forstyrrer pingviner. De er en del av omverdenen her. Vi får litt innføring om produksjonen på stedet og om hvordan folk levde her. Det hadde til og med en kirke. Riktig nok ble det sagt at den ikke var så flittig brukt, men at den egnet seg veldig godt til å oppbevare poteter i. Poteter var den matvaren som var absolutt viktigst her nede. Om det gikk slutt på poteter ble det mytteri. Merkelig at folk var så glad i poteter. Eller, hadde det noe sammenheng med at sprit var forbudt her nede, men at det var mulig å få kjøpt deler til et apparat som det ryker litt av når det er i bruk for å si det sånn. Det var viss mye slikt her nede. Ingeniører fantes det jo flere av på en hvalfangststasjon skal man vite.

Og så har vi vært ute på en morgenøkt. Vi ligger nå i Fortuna Bay. Wet landing (for nye lesere, hoppet i vannet fra gummibåt) og inn på stranda. Helt fantastisk natur, vilt og deilig om man har godt med klær på seg. 5-20 sm vind, litt snø, litt regn, litt haggel, litt snø på høye topper rundt omkring. Et par isbreer, noen tusen kongepingviner som står majestetisk og funderer over livet, diskuterer med naboen eller tusler en liten tur, hav og vann, hanseler som passer haremet sitt, hunseler som passer barna sine, barna som er kjempesøte og som gjør seg tøffe, vil leke, ser søte ut og roper på mamma når det ser farlig ut.  Alt dette på et område vi vandrer rundt i. Mer klyping i armen.

Og så er det tilbake i båten, skrive litt blogg, surre med å få bilder inn på rett plass med elendig internet, lunsj og så videre til neste sted hvor vi kanskje klarer å komme oss i land.

Og med disse landlige ord, avsluttes dagens blogg.

Blogg 14

Plutselig gikk det opp for oss at vi har vært om bord i en uke. Virker lenger, men tiden går allikevel fort. Mye er sett og opplevd, men dagene går fort. Vi har fremdeles ikke kommet til Antarktis, men vi er på vei. Vi har ikke alle detaljene på hvor veien sydover bringer oss ettersom vær og vind bestemmer, men vi vet at vi stoppet i Prince Olav’s bay i går ettermiddag.

Prince Olavs Bay er en av mange hvalfanger stasjoner som forteller mange historier. Historien om brave nordmenn som seilte fra Norge for å tjene store penger på hvalfangst. Hvalfangst stasjoner, som produserte mange jobber, mye hvalolje og mye penger på et svært avsidesliggende sted så langt i fra Norge. Dyktige og tøffe nordmenn. Helter på den tiden. De jobbet fra 6 til 6, 6 dager i uken. Denne stasjonen ble riktig nok etablert av et Syd Afrikansk selskap i 1911 men ble ledet av Einar Abrahamsen fra ca 1920 til nedleggelsen i 1934.

Men hvalfangst historien inneholder også triste historier. Lite visste vi antagelig den gangen at vi holdt på å utrydde hele hvalbestanden og mye av selbestanden i verden. Helt utrolig når vi sitter her med dagens kunnskap og gårsdagens historie. Bare på den lille stasjonen i Prince Olavs bay ble mange store hval slaktet hver eneste dag. De var supereffektive, og havet var fullt av hval. Bare å forsyne seg.

Vi fikk ikke lov til å gå i land av myndighetene. For mye asbest og bygningsmasser som ikke er sikret og som kan falle sammen. Vi fikk imidlertid tatt en rundtur med gummibåtene. Surprise, surprise, vi fikk se seler og pingviner og ikke minst voldsom og flott natur.  En av skipene som kom hit ned hadde med seg 15 reinsdyr. Flott å ha som mat og til å jakte på når de ville ha en avkobling fra jakten på sel og hval. De 15 ble etter hvert til 6000 reinsdyr. Leveforholdene her var ypperlige for disse tøffe dyrene. Det er ingen igjen nå. De Engelske myndighetene ville ha øya tilbake til slik den var og alle reinsdyr er derfor tatt ut.

Og så har det blitt en ny dag. Vi starter dagen (etter en fet frokost selvfølgelig – les unge Mørk, grøt (æsj) på Katarina) med en båttur med gummi båtene. Vi har på jakt etter Macaroni – nei ikke pastaen, selv om store tangklyser ligner på pasta der de duver rolig i vannskorpen i store grupper her og der i Hercules Bay som det heter her. Nei, vi er på jakt etter Macaroni selen, ja det er den med det gule hår eller duster på hodet. Kan de minne om spagetti kanskje? Det er vanskelig å finne kolonier av disse. De trives på de mest værutsatte stedene på kysten og elske ekstremt bratte skråninger som de hopper rundt på. Får det ikke fram på bilder eller video, men søte og flinke er de. Stor kontrast til baby elefant selene på 2-300 kg som bare ligger der som en slapp pølse.

Etter en times rundtur med Zodiakene er det tilbake til Fram. Det er meldt tåke og regn, men det ble sol og medvind. Vi får vel som fortjent tenker jeg. Vi fortsetter seilasen sydover og det er absolutt helt fantastisk natur. Vilt og goldt, igjen mye likt med steder i Norge, men allikevel så forskjellig. Fjorder, høye fjell, isbreer, turkist brevann, 12 – 14 sm medvind som gir hvite skumtopper på 1 – 2 m høye bølger som vi rir pent og rolig mens vi inntar en deilig lunsj og ser på sel som leker seg langs skutesiden. Det blir mye blåmerker på armen – man må klype seg hele tiden for å sjekke at det er reelt det vi ser. Skal prøve å legge ut en video eller to etter at bloggen er ferdig.

Vi er på vei til Grytviken, antagelig det mest kjente steder på Syd-Georgie, men det får vi skrive mere om i bloggen i morgen. Og med disse kjente ord, avsluttes dagens blogg.