Blogg 13

Blogg 12 er skrevet og sendt, men dagen er ikke over. Vi går nå nordover (skuter går vel ikke, men vi sier jo går så da går vi vel da). Vi kommer til å gå nordover en stund til, vi skal gå på nordsiden av Syd-Georgia og så skal vi gå sydover igjen på nord – østsiden av Syd-Georgia. Må holde tunga rett i munn her ellers går det helt galt med all gåinga. Vi skal antagelig gå sakte i hele natt. Vi ankrer ikke opp, Fram liker å gå. Imellom tiden er det mye som foregår om bord på skipet. Snart skal Katarina gå til en maleseanse mens jeg går til en seanse hvor man lærer om knuter, og deretter om seler. Kan nok mere om knuter enn om seler. Deretter går vi til middag og deretter går vi til en seanse hvor programmet for i morgen blir presentert før vi går til kabinen igjen. Det blir fort 15-20 tusen skritt av all den gåinga. Og da kan man jo si at dagen har gått bra.

Og mens jeg skriver tar jeg en titt ut av koøyet (for landkrabber; rundt vindu på en båt) og der ser jeg mange små sel som er hun pelsseler som svømmer ved siden av Fram på veien nordover.  Masser av livet i havet her. Hele tiden. Mens vi spiser middag kommer en stim av små pingviner som fosser igjennom vannet på jakt etter et eller annet – antagelig fisk. Fascinerende.

Ellers kan det nevnes at Syd – Georgia er helt uten noe som helst bortsett fra dyreliv og et forsknings sted. Øya er ganske stor. Lengde omtrent som fra Tønsberg til Kristiansand. Kun 3 båter på Marine Traffic – kun en som beveger seg, oss.. Uttrykket «øde sted», passer neppe bedre noe annet sted.

Etter en skrivepause og middag tok jeg en kveldstur på dekk for å se på den flotte og ville kystlinjen på Nord spissen av øya.

Der sto en del av ekspedisjonsfolket og speidet etter hval så jeg ble med på speidingen jeg også. Jammen fikk vi se en «støvsky» i horisonten – en hval som blåser. En av ekspedisjonsgutta løp opp på broa og fikk kapteinen til å skifte kurs – 90 grader til babord, rett mot hvalobservasjonen, og når vi kom til horisonten som ikke var horisonten lenger var hvalen der. Vi fikk en flott hvalobservasjon ut av det rett før solen gikk ned når det nærmest seg kl 2200 på kvelden. Magisk. Og så går vi litt igjen for nå går vi og legger oss.

Morgenen kommer og seler svømmer ved siden av skuta nå også. Etter frokost blir det gjort et forsøk på å komme i land på Salisbury Plain. Det skal bli spektakulært har vi hørt. Vi er blant de første som skal i land så vi håper vær, ikke minst bølger og vind er på vår side. Men mer om det senere i dag.

Og nå har vi vært i land. DETTE VAR SPEKTAKULÆRT, noe jeg kommer til å huske veldig lenge. Vi hopper i land på stranden og er omringet av sel og pingviner.  Etter en kort intro fra en av guidene, gikk vi en god tur langs stranden og litt innover. Antagelig opp imot 200.000 kongepingviner og en haug av seler av ulike typer. Ord ,og antagelig ikke bilder heller, klarer å beskrive følelsen av å tusle rundt med alle disse dyrene nesten i mellom bena. De kommer og er nysgjerrige på oss, et par mødre som vil beskytte barna kommer og flekker tenner, men om man står stille stopper de en meter i fra de også bortsett fra den kjempestore som angrep meg på stranden og som jeg løp feigt vekk i fra. Vi tok noen videoer. Prøver og få lagt det ut på FB etter bloggen, men nettet er ikke godt så vi er ikke så veldig optimistiske.

Nå er det snart lunsj, båten skal forflytte seg og vi skal på en tur i ettermiddag også, men det får bli tema for morgendagens blogg. For med disse spektakulære ord avsluttes dagens blogg.

Blogg 12

Oj, oj, oj. Syd-Georgia, et sted jeg mer eller mindre ikke hadde hørt om før turen ble planlagt og bestilt, men absolutt ett sted som kommer til å bli husket. Det kan vi allerede si etter første tur på land. Det er noe magisk med stedet. Innseilingen kunne i og for seg vært et eller annet sted Nord i Norge, men allikevel ikke. Fram går inn i King Haakon Bay. Dette er et historisk sted ettersom Shackleton landet her og det er sikkert andre historier om dette stedet også, men de skolepengene staten investerte i min historieundervisning har fått en veldig dårlig avkastning for å si det sånn. Håkon er nok nært kongen om bord på Shackletons bragder så les gjerne hans innlegg på FB, men det er vel å dra den litt langt å si at bukta ble kaldt opp etter han, eller?

Skuta Fram passer liksom bare inn i disse omgivelsene. Hun ligger stille uten anker (les avanserte positioning systems, minst 4 propeller jobber for å holde oss automatisk på samme sted) mens vi rødjakker hopper om bord i ribbene som tar oss til land (les strand og wet landing). Vi blir møtt med seler (pelssel og elefantsel) samt noen pingviner på stranden. Mest unger som leker og de er minst like nysgjerrige på oss som vi på dem. En av dem hadde lyst til å småbite litt i oss, men bakteriefloraen i deres munner passer dårlig for våre hender, ankler og legger så vi trekker oss feigt (og fornuftig) tilbake når de kommer. Elegant gange kan vi ikke akkurat si at de har. Ser ut som en SUV med punktert forhjul på den ene siden og punktert bakhjul på den andre siden der de forflytter seg hakkete mot oss. Men det går ganske fort fremover når de vil.  Eksos har de til tider også, fint å stå i lo slik at gassen ikke legger oss i narkose. Da kan vi bli bitt da tenker jeg.

Det er en veldig spesiell stemning å stå på stranden her. Ser 5 isbreer på samme tid som vi ser seler og pingviner. Det er noe spesielt som er vanskelig å beskrive. Men flott er det. Naturen bærer preg av at isbreene blir mindre her nede også så sikkert greit å ikke vente alt for mange år med å komme seg nedover om dere går svanger med slike tanker.

Det blåste ca 10 – 12 sm når vi skulle tilbake til båten og gummibåter er ikke akkurat tørre i opp mot 1 m sjø som kommer forfra og fra siden. De vanntette klærne vi hadde på oss var ikke vanntette nok. En kraftig dusj i hver bølge ble for mye, men det blir vel tørt til i morgen. Nå er det snart lunsj og så skal vi forflytte oss fra vest siden av øya til øst siden hvor det blir mye mer action, derfor blir det vel ikke mer blogg i dag.

Og med disse vindfulle, våte og deretter tørre kommentarer avsluttes dagens blogg

Blogg 11 – Hval i sikte

Skip O’hoi igjen. Nok en dag til havs. Tenkte vel at det skulle bli mest lesing og avslapning i dag, men litt aktivitet ble det. Men først, vi skrev om rensing av klær og støvler som forberedelse til landgang i gårsdagens blogg. Dette skjedde i går kveld og det ble klart mer omfattende enn tidligere antatt. Særlig støvlene. Vi ble tildelt en stor binders som ble brettet ut slik at vi først kunne rense støvlene med den spisse enden i sømmer og i rillene under støvlene. Deretter skulle de vaskes i såpevann for deretter å skylles i rent vann for så å bli inspisert og godkjent før de gikk til desinfisering. Puh, men litt morsomt også. Tror det var mange der som aldri hadde vasket en støvel før.

Dagen i dag, trim for de som orker, lesing av bok for de som orker, god mat til frokost og lunsj (og det orker alle) og deretter fikk vi beskjed om at vi nærmet oss Shag Rocks. Ut på dekk. Det er noen spisse steiner / fuglefjell som stikker opp av havet «in the middle of nowwhere». Her er det grunt vann, 3-400 m sammenlignet med farvannet vi har seilt igjennom så langt – 3 – 4000 m. Her er det mye fugleliv som det var lett i å se i kikkerten men vanskelig å få inn på kamera. Det er også et område som er kjent for mye hval. Vi så noen på lang avstand og 1 ganske nære, men i korte øyeblikk og veldig vanskelig å få tatt bilde av. Men morsomt og Lise fikk fanget rumpa på en hval på linsa – hurra! «Alle passasjerene» stimer rundt på dekket i sine røde jakker og gule hetter for å se etter hvalene. Litt morsomt å følge med på i seg selv.

Det ble invitert til en malestund på dekk 4. Av naturlige årsaker ble unge Mørk (les skribenten) igjen på dekk 7 med en bok. Maling med vannmaling og unge Mørk er ikke tilrådelig for unge Mørk, alle som står i nærheten, stoler, bord, tepper, naboer, klær, hår og hender. Kunstnerisk kunne det kanskje ha blitt men ikke på en slik måte at noen ville ha satt pris på det. Katarina derimot, kastet seg over oppgaven og innhøstet selvfølgelig et tonn med lovord med sin flotte pingvin.

Deretter fikk vi en invitasjon til å komme på broa og besøke kaptein Sverre, som kunne fortelle oss om skuta og alle tekniske duppeditter som spesielt Håkon og undertegnede var veldig interessert i. Fram er imponerende og ikke minst solid og passende til den ekspedisjonen vi er på. Håkon og skribenten lekte oss litt med kart og navigasjon og passasjer og distanser – og så herlig. Hadde gjerne flyttet inn der. Men etter en drøy time måtte vi gi oss.

Deretter bort i lugaren for å skrive blogg. Ja da, vi har da skrivebord og bord med stol og strøm og alskens annen luksus på lugaren. Fikk så vidt begynt å skrive før det ble meldt om hval i sikte så da var det bare å løpe på dekk og vi fikk da sett et par hvaler, men ikke lenge av gangen og vi var lykkelige som småbarn som har fått gratis is av bestemor (selv om vi kunne se mye finere bilder av hvaler på internett, men slikt kan vi jo ikke si). Tilbake til blogg og så ned på seminarrommet for å bli fortalt om turer og ting vi kan få være med på i Syd-Georgia og Antarktis. Men dette kommer vi tilbake til senere. Så tilbake til blogg før vi skal ned i seminarrommet og høre mer om de konkrete planene for i morgen for da ankommer vi Syd-Georgia. For mange er dette høydepunktet på turen.

Deretter tre retters middag med vin og annet styggedom før vi stuper i køya og drømmer om alt Syd-Georgia har å by på. Og med disse sydlig inspirerte ord avsluttes dagens blogg

Blogg 10 – En dag på havet

God morgen, ettermiddag, natt eller kveld (kryss av det som ikke passer). Her er det morgen, en god morgen. Lite vind og den som er der kommer i hekken (nei ikke fra hekken). M.a.o. medvind = behagelig. Så hva gjør man på et ekspedisjonsskip en dag til havs. Vel her er stort sett vårt program for i dag.

Undertegnede startet dagen kl 0600 (kan jo ikke sove bort ungdomsåra) og tuslet opp i trimrommet. Nei, ingen grunn til å bli imponert, jeg vet hvor det er, tusler litt rundt der en sjelden gang iblant og prøver å styrke noen muskler som ikke selv vet at de eksisterer (før i morgen tidlig).  Andre i reiseselskapet er mye flinkere.

Normalt starter frokosten 0700, men i åpen sjø kl 0730 så da sitter jeg nå her helt foran på skipet i 7 etg i salongen og prøver å skrive litt blogg mens jeg venter utålmodig på frokosten. Morgenfugler vil ha mat ved soloppgang, og morgenfugler vil ikke ha fuglefrø. Egg og bacon med mye attåt skal det være. Frokostene er slik de skal være om bord. Stort sett alt du drømmer om pluss litt til. To restauranter, en til de med suiter og a la carte og en buffet restaurant for alle. Mye god mat og ingen ting å klage på der nei.

Etter frokost begynner dagens program. I dag er det mye på agendaen. Vakt (ikke obligatorisk) på fordekk for å speide etter hval og andre sjødyr (inkl fugler). Hval ble observert i går og to ganger i dag, men på lang avstand. Kl 0915 forelesning om hvaler vi kan se i området vi seiler i, forelesning om hva som gjelder når vi skal i land i Syd-Georgia og senere Antarktis 11:15. Strengt og obligatorisk for å kunne bevare denne isolerte og sårbare del av verden. Deretter kan man fordype seg i ulike prosjekter i laboratoriet sammen med vitenskapsfolkene (i dag analyse av prøver som ble tatt for to dager siden i vannet). Tror vi fordyper oss i andre ting enn plankton i mikroskop.

Ellers er det lunsj og middag. Herlig betjening som tar godt vare på oss, husker allerede navn og vaner (eller uvaner) på gjestene (i hvert fall oss). Mange er filippinere. De kunne fortelle at de nå hadde vært om bord i 8 måneder. Veldig blide og positive. De etterlater et inntrykk av at de liker det de holder på med og det smitter jo over på oss som også liker det vi holder på med. Det er en veldig hyggelig tone ombord.

Katarina kommer nok til å bruke mye tid til å redigere bilder. Hun har sikkert tatt ca 1 million bilder så hun må jo bruke litt tid på å rydde og redigere. Tipper Lise har litt av det samme å pusle med. Håkon og undertegnede bruker Iphone og redigerer av prinsipp ikke (les, kan ikke). Her er et par eksempler på Katarinas prosjekter.

Ellers som nevnt ovenfor blir det streng kontroll før vi skal i land i Syd-Georgia. Alt yttertøy skal nøye støvsuges / vaskes og senere alle støvler vaskes og desinfiseres. Ikke et støvkorn eller noe annet skal i land. Streng kontroll av lokale kontrollører før vi forlater skipet.

Ellers ikke så mye morsomt og spennende å skrive om i dag så derfor avsluttes dagens blogg med disse kjedelige ord.

Blogg 9 – Falklandsøyene dag 3 og litt av 4

Hei igjen alle som gidder å lese. Tusen takk for alle tilbakemeldinger, det motiverer til å fortsette å skrive.

Etter Carcass Island, som beskrevet i forrige blogg, ble det retur til skuta, lunsj mens skuta forflyttet seg til Saunders Island. Nok et landingssted som vi skulle besøke. Av med lunsjklær, på med ekspedisjonsklær (les vanntette klær som puster), gummistøvler og kamera / kikkert. Det er Wet Landing denne gangen. Skli ut i vannet fra gummibåten som tidligere nevnt. Rett inn på stranden hvor vi får briefing (les; blir fortalt alt vi ikke kan gjøre). Fantastisk sted. Tusener av pingviner i ulike fasonger som står på små tuer her og der. Gå og se, klikk, klikk ta bilder, gå videre. Albatrosser sklir elegant rett over hodene på oss. Ingen av dyrene er redde for oss. De har ikke blitt jaget eller jaktet på. Vi kommer veldig tett på de.

Sounders Island var et fantastisk sted å besøke. Vi ser bl.a. Kongepingvinen som står majestetisk og snakker med hverandre. Ser ut som et styremøte spør du meg. Vi ser andre pingviner som går ut i havet for å hente mat og andre som kommer tilbake fra havet. Et yrende liv. Omtrent som Schiphol flyplass på en fredag ettermiddag. Rovfugler henger i luften over det hele og venter på at en liten skapning skal gjøre en lite feiltrinn slik at de får med seg litt mat til fruen, gubben eller barna eller naboen eller hva vet jeg.

Etter et par timer med tusling og titting , vagler vi oss tilbake til gummibåtene, ut til Fram, boblebad, badstu og dusj før vordrinken. Dagens drink i dag var Apple Martini. Den var så god at vi måtte vurdere å ta en til og ettersom vurderingsevnen allerede var svekket etter den første ble det en til. Og så får vi se hvor lenge vi husker at det ikke er lurt å ta to.

Deretter middag og et orienteringsmøte kl 2100 om programmet for i morgen, som er i dag i skrivende stund. Mye sjø i natt, mye rulling. Rulling på natten er egentlig ikke så farlig så lenge man har en solid blære som holder hele natten. For oss andre er det greit å kunne gå opp ruta med holdepunkter før man legger seg for å si det sånn.

Vi har altså ankommet Stanley, hovedstaden på Falklandsøyene. Ca 2100 innbyggere som er styrt av England. Litt regn i luften med med klær som er vanntette og puster (skjønner ikke helt det med pusting, finner ingen lunger eller gjeller som puster i jakka mi) og jeg må puste ganske hardt selv jeg når jeg går fort.

Det var ikke mange av de 2100 folkene vi klarte å se. Det var vel egentlig ikke så veldig mye annet å se heller bortsett fra en haug med postkasser på postkontoret (de har vel ingen hjemme da), noen suvenir butikker, et par puber (som ikke var åpne), en haug med firehjulstrekkere og et minnesmerke fra Falklandskrigen i 82. Så med andre ord ikke så mye annet for oss å minnes herifra enn at det er det mest sydlige administrative senteret i verden. «Been there, done that».

Tilbake til skuta, nydelig lunsj som vanlig, litt bloggskriving, lesing om Sackleton før vi kaster loss i kveld i retning av Syd-Georgia. Dette skal være et av høydepunktene på hele turen om været er bra så vi gleder oss. Det tar oss drøye 2,5 døgn å komme dit. Store avstander.

Og med disse drøye ord, avsluttes dagens blogg.

Blogg 8 – Falklandsøyene dag 2 og litt av 3

Skip O´hoi igjen,

Da har vi vært på Carcass Island. Wet landing og gummistøvler. Katarina og undertegnede fikk et tips fra de lokale om elefant hvalrosser som hadde funnet veien opp på en «strand» og den stranden fant vi også. De hadde tydeligvis spist godt for det kom mange «godlyder» ut av dyrene (og de kom ikke ut av munnen for å si det sånn), men vi sto på betryggende avstand. God lukt og seler er ikke akkurat synonymer i vår ordbok. Noen søte pingviner tuslet også rundt omkring. Morsomme er de.

Deretter hjem til skuta, middag og glade og fornøyde til sengs.

Vi har nesten ikke forflyttet oss i natt i det hele tatt. Fram har sneket seg sakte fremover mens vi har sovet vår skjønnhetssøvn. Søvnen har vært god, men skjønnheten er det fremdeles så som så med ifølge speilet, i hvert fall når det gjelder skribenten. Fruen er selvfølgelig alltid skjønn uavhengig av søvn.

Nok om det, vi er på West Falklands, nærmere bestemt ved West Point Island. Øya er kjent for sitt flotte og mangfoldige dyreliv. Men først vår vanlige rutine; vente til Boatgroup nr 2 blir ropt opp, vagle oss ned til dekk 2 hvor vi blir sjekket ut av skipet og opp i gummibåtene etterfulgt av full speed inn til land. I dag er det dry landing. M.a.o. brygge (bitte liten, men ok) og ikke hoppe i sjøen. Ikke behov for gummistøvler. Vi spaserer 2 km over til Devil’s Nose – Albatross og Rockhopper Pingviner ligger og venter på oss på noen steiner.  Skjønner ikke helt hvorfor de bare ligger der. Ingen ser ut til å stikke til havs for å få mat. Kanskje de tar en pause når vi kommer? Rockhopper heter disse små pingvinene, fordi de er flinke til å hoppe antas det. De hoppet ikke når vi var der. Vi prøvde å hoppe litt opp og ned selv for å stimulere (egentlig for å holde varmen), men ingen respons fra pingvinene. Vi imponerte antagelig ikke.  

Albatrossene ser fremdeles ut som store måker, veldig store måker. Hørte i dag at de holder sammen hele livet – «åh så søtt» fra damene.

Vi fikk også utsikt til de høyeste klippene på Falklandsøyene – 381 meter (ikke personlig målt, noen ganger må man bare stole på andre). Imponerende. Mye klikk, klikk i kameraer, noen har større enn andre, kompensasjon for noe sier noen, men jeg husker ikke hva de kompenseres for og om jeg hadde husket det hadde en slik kommentar ikke passet i denne bloggen.

Og etter en liten spasertur i naturen tilbake til skuta (i motvind i 40 minutter), avsluttes dagens blogg uten noen spesielt kloke ord.

Blogg 7 – Dag 2 om bord i Fram

Skip O´hoi igjen,

Først av alt, vi sliter noe voldsomt med å få lastet in bilder i bloggen. (Ja da datanerder, vi har brukt alle mulige verktøy for å gjøre bildene mindre, men sliter allikevel etter å ha prøvd 4-5 metoder) men vi fortsetter å prøve å få inn noen bilder i bloggen.

Dagen er på hell, mye samlinger i forelesningsrommet, noen timer på dekk med kikkert (godt og varmt ettersom vi seiler i medvind og pent vær og på tross av 8 – 9 sm vind (gjetter jeg på).

Og nå har vi hatt en god natt søvn og det er fullt program. Tidlig frokost, ut i gummibåter, skli over rekke på grunt vann, vasse i land og en liten hyggelig spasertur på øya New Island på Falklandsøyene. Det er et naturreservat med mye dyreliv. Store flotte Albatrosser – denne typen ser ut som store måker, men har et vingespenn på opp til drøye 3 meter. Søte der de sitter og passer på fugleungene sine. Det var en del tomme egg her og der så noen har ikke passet godt nok på.

Vi blir også passet godt på. Alle deltagerne har fått hver sin røde HH ekspedisjonsjakke så vi ser ut som en flokk med rare tobente skapninger som beveger oss litt pingvinakti rundt omkring (les, en god del eldre folk) og som blir passet på av en haug med grønnkledde skapninger (alle naturvernere og vitenskapsfolk i alle mulige fasonger). Det er veldig strenge regler på hvordan vi skal oppføre oss. Ikke sitte ned, ikke ligge ned for å ta bilder. Og vasking og desinfisering av gummistøvler når vi kommer om bord igjen. Ingen mikroorganismer skal flyttes til neste landingsplass.

Ellers en stor pingvin koloni, med små pingviner, klarer ikke å huske hva de heter, men de husker sikkert ikke hva vi heter heller så da går det vel opp i opp…

Fuglene og pingvinene var ikke redde for oss i det hele tatt. De syntes å være nesten like nysgjerrig på oss som vi på de. Etter noen minutter med «næh så søte de er» og en million bilder, trakk vi oss tilbake fra dette flotte naturreservatet hvor man helst bare skal gå på den merkede stien og hoste stille, og gud forby, ikke finne på å nyse eller tisse på grastuene… Noen prøvde og fikk kjeft så av naturlige årsaker ble den en ganske kort tur for mange.

Dermed var det å vasse ut i gummibåtene igjen, inn på restauranten, nydelig lunsj, mye aktivitet i havet som kunne beskues fra restaurantvinduet; sel, fugler, mere fugler, delfiner og albatross mens vi er på vei til en annen øy som heter Carcass Island, hvor vi skal på en ny liten rundtur på en øy. Vi får se hva det bringer, men skal vi få ut en blogg i dag, får vi la disse bevingede ord avslutte dagens blogg fra Falklandsøyene. Litt uvirkelig å tenke på at vi er her..

Blogg 6 – Første blogg fra Ekspedisjonsskuta Fram

Skip O´hoi. For en nydelig følelse å kaste loss og komme seg ut på havet. I skrivende stund er vi på vei til Falklandsøyene. Forventet ankomst en eller annen gang i morgen (ca 600nm vil jeg tro). Fram duver mykt og fint i sjøen. Litt dønninger fra den ene siden og litt vind fra den andre, SOG på 12 knop og snart frokost. (SOG for landkrabber = fart = 12 nautiske mil pr time over grunn (1852 meter pr nautisk mil = gjennomsnittlig breddeminutt på kartet). Den satt den tenker jeg – noe å imponere andre landkrabber med i et middagsselskap).

Fram er som tidligere nevnt et ekspedisjonsskip. Det er 114 meter langt, 20 m bredt og stikker 5,1 meter dypt. Maksfart 16 knop men marsfart 13 knop. Med andre ord ikke et stort skip. Mye mindre enn danskebåten som vi alle sikkert har mer eller mindre hyggelige erfaringer med.

Vi fikk tildelt vår lugar som er relativt stor for å være på en båt, men veldig liten i alle andre sammenhenger, men «mysig» som Katarina vil si.

Først delen av turen går i Magellan stredet. Veldig sagnomsust og kjempekjent blant seilere. Det var en veldig spesiell følelse å seile her. Stredet forbinder Atlanterhavet og Stillehavet og er kjent for strømmer, enorme vinder og dertil vanskelige seilforhold. Dette var hovedfartsåren for dampskip før Panamakanalen tok over. Seilbåtene gikk gjerne litt lenger syd i Drakestredet pga at det var for trangt i Magellan stredet.

Vi hadde ikke vært til havs mer enn 30 min før det ble ropt »hval» fra fordekket, så da var det bare å finne fram kikkerten i en fart og ut på dekk. Klarte ikke å få tatt et bilde av den, men så to godt flere ganger i kikkerten. Vi er i gang 😊

Det har vært mange briefing sesjoner nå på dag en. Hva om skuta går ned, hvordan komme i livbåter og få på redningsutstyr, hvor skal vi møte og andre hyggelige historier. Konklusjonen er som alltid, vi vil ikke ha noen ulykker. Deretter briefing på hvordan komme i land på de ulike stedene vi skal besøke. Veldig hyggelig. Det blir mest våt landgang som det heter. M.a.o. skli ned i vannet fra en gummibåt (kun noen få cm med vann og ikke bading nei…). Det er gummistøvler som gjelder.

Kapteinen og mannskapet ønsket også velkommen. Herlig lett og fin tone. Best var han som hadde ansvaret for innsiden av skuten; «om dere ser noe som er feil, lukk øynene og gå videre» etterfulgt av en god latter hos han og andre.

Deretter ble det vitenskapelige mannskapet presentert. De var vel en 10 – 15 pers som var marinebiologer eller superspesialister på alt mulig annet, fugler, hvaler, pinguiner etc. Det er mange forskere om bord. M.a.o. mye kilde til mye kunnskap om man orker. De vil ble behørig introdusert i forskningssenteret om bord senere i dag.

I skrivende stund sitter jeg helt foran i skuta og gynger opp og ned – innendørs denne gangen og skuer ut over horisonten sammen med noen andre håpefulle som håper på å se en hval eller lignende sjødyr eller fugler. Det er en imponerende ansamling med enormt potente foto/film kameraer om bord. Helt sjukt. Satser på at Lise og Katarina får noen gode bilder med sine kameraer. Litt flaut å stille kun med Iphone, selv om den er av det litt nyere slaget.

Og appropos det, nå skal det utleveres støvler, etterfulgt av lunsj så med disse gyngende ord avsluttes dagens blogg.

Blogg 5 – Santiago – nytt hotell og inn i rullene

Hei igjen, en dag uten de store hendelsene. Det formelle programmet begynner i dag og det innebar at vi måtte flytte til et annet hotell hvor vi får første treff med de andre som skal være med på ekspedisjonsskipet. Vet ikke hvor mange, men tipper på rundt 150-160 pers.

Det nye hotellet, Mandarin Oriental Santiago, oser av luksus fra topp til tå. Surprise, surprise, masser av folk som styrer med mye rare ting, men deriblant å gi oss førsteklasses service (stort sett). Det er rart hvor lett det er å venne seg til luksus. Det synes å kle oss ganske bra, i hvert fall en stund. Bading i basseng, skitkaldt vann, antagelig kun 22 grader, på en skitvarm kropp, men det gjør godt, spesialt etterpå. Deretter blir det en ompakking og klargjøring for å møte «kulda» på 14 – 20 grader i Punta Arenas.

Vi blir hentet på hotellet kl 0600 i morgen tidlig, kjørt til flyplassen, 3,5 timer på fly, charter (gruer oss) og deretter buss (med rundtur av en eller annen grunn??) ned til båten. Gleder oss enormt til å komme om bord – da er vi skikkelig i gang tenker vi…

Og etter en pause i skrivingen, sitter vi nå på flyet. Flyet er fylt opp av ekspedisjonsfolket. De er alle mer eller mindre voksne folk, flere mere voksne enn mindre voksne for å si det sånn men alle virker blide og positive for å følge en av sine livs drømmer om å komme til Antarktis og kanskje bade med pingviner, hva vet vi…

Logistikken fra hotellet var upåklagelig, litt kø på flyplassen men ikke mer enn vi tåler. Største gleden var en dårlig security control som ikke brød seg om at PC’er, Ipad, kameraer og all annet stæsj med ledninger fikk ligge i fred i baggene mens de pipende fløt elegant igjennom alle systemer. Minner om «Gode gamle dager» uten noen kontroll dukket opp, akk, ja.

I køen traff vi et veldig hyggelig ungt par som kunne fortelle at de hadde startet sin reise for 15 måneder siden. De hadde kjørt en «Camper» fra Seattle til helt syd i Sydamerika (Ushaia). Nå var den solgt for å reise til Antarktis. Hun Canadier og han fra USA, men boende i Australia. Det blir nok noen spennende folk å snakke med etter hvert på denne turen.

Og siden det ikke har skjedd noe mer enda, blir det en pause i skrivingen. Blir spennende å se når vi får nett igjen.

Og så er skrivepausen over. Vi er endelig om bord i Fram. Vi skulle altså ha reist for et par år siden men pga Covid har den blitt utsatt to ganger og derfor er det nesten uvirkelig at vi virkelig er om bord. En fantastisk god følelse.

Flyreisen gikk forbausende bra og logistikken til båten var omfattende, lang men bra. Vi kommer, andre skal hjem og båten vil helst ikke ha noen gjester noen timer for å klargjøre så derfor en litt intetsigende sightseeing tur i Punta Arenas, inkludert en lunsj på en skikkelig cool restaurant i Punta Arenas med masse originalitet og god øl (og greit mat)…Punta Arenas er en isolert liten havneby helt syd i Chile. Eneste veiforbindelse er via Argentina og dit er det 4 timer 😊

Men folkens, som dere ser av bildet ankommer vi skuta så dere får ha oss unnskyldt, vi har mye annet å gjøre nå som vi har kommet om bord enn å skrive blogg, men satser på å komme sterkere tilbake i morgen dersom internet fungerer 😊

Og med disse velmente ord avsluttes dagens blogg.

Blogg 4 Antarktis – Valparaiso

Hei igjen, som nevnt i går skulle vi ta en tur i turen, eller turpause fra turen om du vil. Men først, noen lurer kanskje på hvorfor vi surrer rundt i Santiago når vi skal til Antarktis, og det gjør vel vi litt også. Tanken var å se Santiago, som høres så spennende ut, før vi reiser sydover til Punta Arenas hvor vi går om bord i Fram, skuta som skal ta oss til Antarktis. Men vi kunne klart oss med en eller to dager mindre i Santiago, så spennende er det ikke her. Derfor bestemte vi oss for å ta en tur til Valparaiso som er en liten by ved kysten. Reklamen så veldig forlokkende ut. Så, fulldagsutflukt, ut på tur aldri sur. 

Hotellets minibuss, Mercedes om jeg tør be, ble bemannet med en lokal guide som skulle guide oss igjennom dagen. Han ville gjerne at jeg skulle sitte i forsetet ved siden av han og jeg skjønte etter hvert hvorfor. Guiden var utrolig kunnskapsrik og hyggelig. Det virket som om han måtte ha minst 14 doktorgrader i alt mulig så det var jo imponerende. Det var minst like imponerende hvor mange ord den mannen klarte å få ut av sin Chilenske munn i løpet av 1 minutt, 2 minutter, 2 timer og en hel dag. Det gikk non stopp og våre ører ble først sjokkerte, prøvde å fore hjernen med informasjonen helt til hjernen sa stopp (etter ca 5 min), deretter sluset informasjonsflyten inn det ene øret og direkte ut igjen av det andre, bare med en viss overvåking av ordstrømmen for å sense fare eller spesielt viktige ting. Til slutt stoppet slusingen igjennom øregangene også, det gikk rett over hodet på oss. I tillegg til ordflommen ville han se på meg mens han snakket, samtidig som han kjørte i 120 km i timen og sjekket telefonen for trafikkutfordringer. Er det rart vi var slitne etter en stund.

Men før «shut down» fikk vi med oss bl.a. at Chile har 19 mill innbyggere, hvorav 8,5 mill i Santiago. De produserer 40% av all frukt i Syd-Amerika og avokado produseres in enorme mengder. Vår guide kunne fortelle oss at korrupsjon er den største grunnen til at Chile og resten av Syd-Amerika har mange problemer og ikke utvikler seg bedre. Kommunistene fikk skylda for det meste også.

Alle vi velutdannede nordmenn vet jo at Chile er et av de største vinproduserende land i verden. Og vingårder ligger ikke langt fra Santiago, så hva er da mer naturlig enn å stoppe på en vingård og smake litt forsiktig på hvitvin og rødvin i flere varianter. Vi stoppet på vingården Veramonte. Som mange av dere vet, er jeg litt mere enn gjennomsnittlig interessert i vin, så her kunne det bli en side eller to med kommentarer, men la meg begrense meg til å si at Veramonte har en meget god Pinot Noir (aner ikke om den er på polet), de andre vinene var mer interessante enn gode. PS. prøver nå med innskutte bilder og teksten fortsetter nedenfor…

Ferden gikk videre til Valparaiso hvor deler av byen er omfattet av Unescos verdens arv. Det var jo kjernen i det vi ønsket å se. Når vi ankom byen, ble historien til hvert eneste bygg vi passerte behørig kommentert av guiden. Han kunne alt om alt. Vi begynte omsidere å nærme oss rosinen i pølsa og tok en cablecar fra 1800 tallet som dro seg opp på fløybanevis i 45%. Om den var blitt vedlikeholdt i det hele tatt siden den var nye, vites ikke, men det nok i hvert fall en stund siden. Katarina var spesielt ivrig etter å holde meg i hånden for å si det på den måten. Hvor mye det hadde hjulpet om vi hadde falt ned vites ikke.

Rosinen i pølsa var et område som Unesco liker og som vi likte. Her tror jeg bilder taler bedre enn ord så bare se, veldig artig. Nye kunstnere får male over det gamle hver 6 måned så dette blir en levende utstilling. I tillegg fikk vi et overblikk over havnen og marinebasen som Håkon var spesielt interessert i. Chiles kystlinje er 6400 km lang (her strides de lærde om det nøyaktige tallet) sammenlignet med Norges 2500 så en god marine er viktig for Chile på tross av at det egentlig ikke er så mange land i nærheten – ref stillehavet er stort.

For å gjøre en lang historie kort, ble det en hyggelig lunsj med eksellent mat på stedet før vi returnerte til hotellet i Santiago hvor det ble en dukkert før middagen. Vi reservertevet bord på en restaurant, igjen like ved hotellet, og ganske så snart begynte kveldens underholdning. Det begynte med kelneren som hadde asperger eller noe lignende. Meget kunnskapsrik, men antenner og en god del annet manglet, men allikevel veldig hyggelig, men «to the point» for å si det sånn. Vi storkoste oss med han.  Ellers ble kvelden ganske lik den som ble beskrevet i blogg to. Det var et enormt mangfold og liv og røre over alt og vi hadde orkesterplass til gatemusikanter, politi og røvere, selgere som tilbød sine varer på fortauet (pakket ned når politiet var i nærheten) mens vi nøt god fisk og hvitvin pluss litt til. Fantastisk morsomt. Skal prøve å få lagt inn en video på en eller annen måte. (Ser ikke ut til å kunne bli i bloggen så legges separat i FB)

Og med tonene fra gatemusikantene i ørene avsluttes dagens blogg.

PS ! i morgen tidlig flyr vi sydover og det kan godt gå en dag eller to uten at det kommer en blogg til – tid og internett bestemmer