Katarina og Hallstein på tur

Blogg 3 Antarktis

Hei igjen, som noen kanskje erindrer, endte vår forrige blogg på politistasjonen. Vi gikk litt slukøret, men mest forbannet hjem til hotellet derifra. Vi fikk en heftig debatt rundt bassenget på taket av hotellet – ja da, det er et basseng der, varmt i lufta, litt kaldt i vannet og det var greit å kjøle seg litt ned etter at Håkon og undertegnede gikk godt i detaljer hva vi skulle ha gjort med tyvene om vi hadde fått tak i de (antagelig best at vi ikke klarte det), og hva vi kunne ha gjort annerledes (antagelig ingen ting).

Nå ja, etter en herlig prat med en fargerik vert på hotellet gikk vi en liten tur på restaurantjakt. En lokal Chilensk restaurant ved siden hotellet annonserte med «Happy Hour», og det passet jo som hånd i hanske for oss. Happy skulle vi bli!, og med en hel time på oss, (og 40 kr drinken), kan jo mye bli gjort.

Tequila i ulike former og farger kom på bordet og snek seg elegant nedover våre tørre ganer til våre mager og tarmer som gjorde en ypperlig jobb med å fordele masse glede ut i blodomløpet hele timen. Dette var antagelig ikke en helt korrekt medisinsk forklaring, men glade ble vi. At maten smakte helt fortreffelig, gjorde jo saken enda bedre.

Hotellet «vårt» ligger veldig sentralt med gå-avstand til det meste og med et yrende folkeliv rett utenfor døra. Det var en sann fornøyelse å se på all Diversity/Mangfold som spankulerte forbi. Tenk på alle beskrivelser og forkortelser dere kan innenfor dette temaet og jeg garanterer at alle var godt representert her. Han med han, hun med oransje hårkam med hen og hen med hun og hun med hund og tykk med tynn og alle i fargerike klær, bortsett fra hen som var syltynn og høy i svarte klær og mye sminke.  Og siden vi var happy, ble det litt velmenende oppmuntringer og hilsninger til de som passerte oss.  Så ble de happy også mens de spankulerte videre forbi han som sto på fortauet og sjonglerte med tennisballer, han som solgte fargerike solbriller og ungdommene som solgte ferdigrullede sigaretter som luktet veldig mye hasj (som det selvfølgelig ikke var ifølge ungdommen. Av naturlige årsaker ble det ingen bilder fra denne seansen dessverre.

Etter en god natts søvn, ble det frokost «på taket» og dagens vandretur i byen ble planlagt. Vi er litt blaserte og synes vel ikke Santiago har så veldig mye å by på for turister (og nå er det sikkert mange som vil slakte oss etter en slik påstand, men de fleste leserne av bloggen er i Norge og vi er her så da blir slaktingen litt upraktisk så vi tar sjangsen). En liten tur opp på en liten topp med noen kanoner og en fascinerende historie – Santa Lucia heter det der.

Deretter en tur ned til Fish Market hvor det lå mange døde fisker på «lis de parade» med dertil hørende parfymelukt. Her er det lokal fiskehandling, men også et turiststed. Mange kafeer og restauranter som alle har sine innkastere. «Vi er den eneste genuine restauranten her, de andre er for turister» sa de alle sammen. Til slutt ble vi angrepet av en Hollender og de er jo nesten naboer til oss i Norden så da stolte vi på han når han sa akkurat det samme som alle de andre, så fisk ble det. Jeg tror mattilsynet hadde måttet hatt en busslast med inspektører og mange kameraer og PC’er om de skulle ha skrevet en fyldesgjørende rapport fra det stedet så vi holdt oss til rene varer og så langt, i skrivende stund har vi alle overlevd den lunsjen også.

Etter litt mere vandring, litt shopping av ting som er glemt hjemme (ikke det at vi har blitt glemske, men om jeg husker rett, skjer det jo av og til …. ), et lite stopp hos Alice i Wonderland kafeen (se bilder) og så et lite stopp på taket før vi beveget våre kropper i retning av Bellavista hvor middagen skal fortæres.

Bellavista skal være et veldig coolt sted med mye mangfold, coole butikker og kafeer og mye liv. Vi så vel alt det, men i mindre grad enn vi hadde forventet. Feil tid på året, feil gater, feil turistinfo, hvem vet, men restauranten og maten var fortreffelig, det var ikke feil. Den fant vi på Tripadviser og alt stemte. Vinen de anbefalte var også veldig god, Chilensk Chardonnay, den dyreste de hadde fant vi ut etterpå, men hva gjør vel det når den kostet ca 200 kr. Vi norske menn og kvinner har lang trening i å drikke dyr vin på restaurant, så det kan vi!

Og med disse kloke ord, avsluttes dagens blogg for nå skal vi ha frokost og så skal vi på tur i turen. Mer om det i morgen.

Katarina og Hallstein på tur igjen 

Dag 2 – De første 12 timene i Santiago

Blogg 2 Antarktis

Hei igjen, her kommer allerede den neste bloggen som tar for seg de første 12 timene i Santiago. De ble begivenhetsrike og kom med en solid dose med oppfrisking av gamle kunnskaper. Vi «dreit oss ut» for å si det som det er….

Som nevnt i forrige blogg ankom vi hotellet kl 03 på morgenen. Det ble en liten øl for å nullstille seg litt og deretter ble det 3 timers søvn på Hallstein og en smule mer på Katarina før frokosten ble inntatt i 8 etg på hotellet. Oj, oj, nydelig utsikt, 30 grader ute, shortsen og T-skjorten dekket til våre bleke norske (Katarina har blitt norsk også nå 😊) kropper som vi nok ikke kan tillate oss å kalle vakre lenger, selv om vi strekker strikken langt av og til… Solkrem på lepper og nese og ut på tur, aldri sur.

Håkon som er den perfekte kartleser ledet an igjennom vakre småsteder i Santiago (se bilder) til vi endte opp på Cerro San Critobal som er Santiagos svar på Ulriken med en liten bane opp til masser av antenner og den vakre statuen (se bilder). Lite folk / turister og se, men det kan vi lett leve med 😊.

Etter mye vakker / imponerende utsikt og kommentarer om luftforurensning tok vi Cable Cards (Eggene) ned igjen. Vi fikk nøye instruksjoner av en ung dame som skulle lære oss «good behaviour in cable cards» – og etter masser av år i Geneve og masser av heiser ble det litt morsomt.

Vi vet lite om arbeidsledigheten her, men de sysselsetter i hvert fall tusenvis av mennesker til å gjøre alt mulig rart. Det er folk over alt og de fleste gjør ingen ting eller lite ting eller unødvendige ting, men alle er glade og smiler og tar godt vare på oss, så da gjør det ingen ting det heller. Vi føler oss veldig velkomne.

De neste på programmet var å besøke det nest høyeste bygget i Syd Amerika for det ligger…, ja dere rettet riktig, i Santiago. Det er 300 meter høyt og heter Costanera Center (se bilde). Flott utsikt, mange ansatte, heiser i hurtigtog fart og inngangsbilletter som finansierer alle de ansatte som gjør lite eller ingen ting….

“Been there, done that”, på veien ned igjen slippes vi obligatorisk av i 5 etg. Der er det nemlig 6 etasjer med shopping center som vi tvinges til å gå igjennom – de har lært av Ikea, tving de potensielle kundene til å gå forbi alle lekre og mindre lekre varer som er til salgs. Katarina skulle handle litt, men kom ut tomhendt. Hallstein skulle definitivt ikke handle noe, men kom ut med en liten kjekk og ny tursekk. Sånn er livet.

Fra tårnet skulle vi til sentrum og prøvde først med Uber, men akk uten internet, funker ikke. Så ble det vanlig taxi, men kun kontanter takk – små plastkort er de ikke så glade i. Så da begynte jakten på bankautomater. Politiet var til stede og hjalp og de kunne peke oss i riktig retning etter å ha tatt et par telefoner. Bankautomaten «snakket» kun spansk til oss så vi måtte få hjelp av noen lokale som guided oss igjennom noen sider på automaten inntil vi kom til spørsmålet; er du utlending, vil du at vi skal bruke Engelsk? Men man må altså kunne ganske mye Spansk for å kunne få engelsk skjerm. Men alle er blide og hjelpsomme og kontanter fikk vi, så da fikk vi en taxi også da 😊

Sentrum av byen yret av liv og etter en god lunsj på en fortauskafe ble det vandring i gågatene. Som nevnt tidlig i bloggen «dreit vi oss ut». Vi er jo ganske så vel bevandrede reisefolk og ble advart flere ganger om lommetyver og dets like, men det tok vi med den største ro. Vi har jo øyne og følger med, magebelter med det viktigste og ryggsekker som sitter skikkelig fast, men akk, halskjede hadde vi glemt, men det hadde ikke tyvene og Katarina ble et mindre hyggelig minne rikere og et halskjede fattigere. Vi dreit oss ut og alt dette klarte vi altså på de første 12 timene i Santiago.

Resten av ettermiddagen ble vi søkende etter, sittende utenfor og sittende inne i, en politistasjon for å melde fra om tyveriet. Det er spansk som gjelder og vår spansk består hovedsakelig av gestikulering, noen italienske gloser (fra Katarina), ansiktsgrimaser og forklarende håndbevegelser og etter en stund, med god hjelp fra Håkon og Lise og en lokal dame, fikk vi kontakt med en ung (søt) dame som snakket litt mer engelsk enn vi snakket spansk og sim sala bim, etter 90 minutter fikk vi rapporten som kan presenteres til forsikringsselskapet.

Og med den erfaringen flaut og friskt i minne avsluttes dagens blogg

Katarina og Hallstein på tur igjen 

Blogg 1 Antarktis

Hei kjære venner og alle andre, da er vi på tur igjen. Som noen av dere kanskje erindrer var vår (les Katarina og min) siste lengere tur en seilas med Sana i Stillehavet. Selv om det ble en flott tur med mange flotte opplevelser, ble den ganske så amputert pga av Covid 19 og endte med et evakuerings fly hjem fra Papeete.

Men vi gir oss ikke så lett. Nå er vi på langtur igjen. Det er så langt den siste turen på Hallsteins Bucket List som skal gjennomføres. Vi har satt oss fore at vi skal til Antarktis. Først var tanken å seile dit på egen kjøl (det er mange år siden), deretter var tanken å bli med et Russisk forskningsskip, hvilket hadde vært en smule upassende på det nåværende tidspunkt, og til slutt endte vi opp med å seile med Fram, et ekspedisjons skip i regi av Hurtigruten. Mer om det når vi har kommet oss om bord.

Covid har ikke ligget på latsiden når det gjelder denne turen heller. 2 ganger har den blitt utsatt, men nå er vi i gang etter mye om og menn … OG NÅ ER VI I GANG! I skrivende stund sitter vi på flyet fra München til Rio de Janeiro hvor vi skal skifte fly og sveve videre til Santiago De Chile.

Der blir vi noen dager i «Base Camp» før vi flyr videre ned til Punta Arenas hvor vi går om bord. Vi blir om bord i 21 dager og det kommer vi også tilbake til når vi kommer så langt, men spennende kommer det til å bli 😊

Det er dyrtid og ”alle” merker høy inflasjon, høye renter og ikke minst høyere skatter. Hadde vi ikke betalt for det meste av turen for ca to år siden hadde den ikke blitt noe av. Vi fløy via Munchen og der var det svært lite som tydet på dyrttid. Tjukt med folk på flyplassen og i loungen så det var ikke så mye som tydet på at verdensøkonomien er i ferd med å roe seg der i gården nei… Bare stå plasser igjen når vi kom.

På flyet fikk vi beskjed om at Covid ønsket å gi oss et lite spark til; maske må være på under hele flighten til Rio (11 og en halv time) men der jukser vi litt. Det må da være lov å ta litt champagne i munnen uten at en må bruke sugerør gjennom maska??

Sist med ikke minst i denne bloggen må det nevnes vi reiser sammen med Lise og Håkon som også har drømt om pingviner, hvalfangere, ekspedisjonsreiser og andre ting som hører Antarktis til, men det kommer vi også tilbake til.

Vi legger ved et par bilder, se hvor enormt Rio er – evigheter med lys fra biler, hus og veier… Og senere fra Santiago de Chile som har 6 mill innbyggere!

Den siste delen av denne bloggen er nå skrevet på hotellrommet. Reisen tok ca 27 timer dør til dør. Først fly til Munchen (2 timer), deretter ca 12 timer til Rio og de siste tunge 4 timene til Santiago, men Carlos sto og ventet på oss på flyplassen med Merscha si og etter 30 min på stille veier fikk vi sjekket inn på hotellet kl 0300 på morgenen 😊 Lykkelig men slitne !

Og med disse kanskje litt kjedelige fakta har vi satt scenen og avslutter den første bloggen (om den ikke blir flikket litt ekstra på når vi kommer til hotellet i natt en eller annen gang)

Hverdagsblogg 2 – Trening. Kan noen hjelpe meg til å forstå? Vi trener og vi trener, mer og mer og det er sikkert fint og sunt, men det er et par ting jeg ikke forstår helt (-:, men jeg er jo bare en uvitende gammel gubbe så kanskje noen kan hjelpe meg litt?

I dag har jeg vært på Elixia på Fornebu. Jeg fikk umiddelbart dårlig samvittighet. Jeg hadde ikke dusjet og fønet håret (det lille som er igjen) før jeg gikk på trening. I min enfoldighet tenkte jeg at jeg kunne gjøre det etterpå, men det går ikke. Men nå har jeg skjønt det. Man skal være helt strøken når man går på trenings studio, ny dusjet, sminket, (kanskje nyvokset fra Colosseum SPA (hva vet vel jeg)) og med masser av godlukt. Jeg bør vel gå til frisøren på forhånd også (heter vel Senior Hair stylist eller noe slikt fint idag, unnskyld, unnskyld).

Men treningstøyet da, jeg stilte i mine gamle treningshorts (er ikke mer en 20 år gamle og de er nesten like fine som nye) og t-skjorte som jeg fikk på Skagen race med krage og litt reklame på. Det må vel være passende. Det var det ikke. Jeg følte meg mest til pass langt inne i en krok hvor jeg ikke forstyrret utsikten til de perfekte.

Camo er tydligvis inne for oss menn. Folk skal kunne se at vi ikke vil sees – ergo camo (flasje). Og ikke noe lange ermer her nei. Hva er vitsen med alle tatoveringene da?

Dette er en “ultimate fly bra with shock absorber”. Kom og kjøp. Billig, billig er det ikke men den er sikkert perfekt for de som skal fly bra og er redd for sjokket når de treffer bakken. Hva fly er og hvordan man gjør det bra på et treningsstudio har jeg ikke lært meg enda, men alt til sin tid.

De perfekte ser ut til å kjøpe klær hvor produsenten sparer på stoff. Desto trangere, desto bedre (og med løft her og der har jeg hørt). Sorte med litt markeringer er bra. Det blir litt vanskelig med mye bøy og tøy i slike klær men det får bli annen prioritet. “looken” først. Lurer på hva Katarina sier når hun åpner pakke med denne på julaften (hysj, ikke si noe til henne)

Og så la jeg igjen telefonen i garderoben, feil igjen. Må ha øreklokker og mobilen på hele tiden. Store og røde hodetelefoner ser nå ut til å ta over fra de hvite små. Jeg sa hei til et par folk, men av forståelige grunner hørte de jo ikke det. M.a.o. de vasker og pynter seg og lukter godt, men vil absolutt ikke ha noe med hverandre å gjøre. Det er jo imidlertid mye speil der så de koser seg vel med det da.

Det var en meget ung dame (les litt eldre enn meg) som tydeligvis hadde glemt mobilen sin. Jeg sa noen oppmuntrende ord når hun tok noen dype magedrag og tro til med litt styrketrening. Jeg trodde først hun ble sjokkskadet over at det faktisk var folk der som ikke var døvstumme og så skjedde det helt utrolige; hun smilte og svarte tilbake. Men vi avsluttet med et par kommentarer. Vi kan jo ikke ødelegge hele trenings kulturen på senteret.

Alle er alvorlige, veldig alvorlige, ingen smiler, ingen snakker til hverandre, ingen ser på hverandre (kanskje bortsett fra et par gamle gubber som sniktitter litt på de unge damer som løper på tredemølle). Det er omtrent som å stå i en heis. For oss som går litt i marka og sier hei til alle vi ser og sender et hyggelig smil til samtidig virker dette litt kleint, men jeg tar vel bare et par treningsøkter foran speilet på badet hjemme slik at jeg kan legge ansiktet i dype folder og se seriøs og alvorlig ut slik at jeg følger normen.

Apropos tredemølle. At noen kan løpe på en tredemølle er helt uforståelig. Jeg har sett hamstere som løper og løper på,et hjul i et bur, men at vi (antatt litt smartere mennesker) løper og løper uten å komme noe sted er jo et artig fenomen. Vi setter oss i bilen, kjører til treningsstudio, sloss om å få parkeringsplassen nærmest mulig inngangen og så skal vi opp på gummimatta og løpe mens vi ser på latterlige tv programmer kun avbrutt av fargerike reklame filmer med høy lyd.

Exit fra studioet er også interessant. Man dusjer nemlig ikke på studioet. Det passer seg ikke av en eller annen grunn. Jeg tør ikke å spørre om hvorfor siden det sikkert er åpenbart for alle andre enn meg. Spesielt damene synes å være opptatt av denne rutinen. De forlater elegant treningsstudioet og tusler litt rundt i butikkene og shopper før de reiser hjem i treningsklærne omkranset av kjempestore jakker og kåper og viser sine tynne lekre ben i treningsdrakt på vei til SUV en. Nåja, nå har jeg lært det. Pass på å ikke trene så hardt at du blir svett for da kan du handle før du reiser hjem å ta den dusjen du ikke trenger. Jeg gleder meg til jeg kan ta på meg langrennsskiene jeg…..

En hverdagsblogg fra Oslo – med en stor utfordring. Har du noen ganger vært nødt til å virkelig ta deg sammen for å tørre å møte dagens kjempestore utfordring. Klarer jeg virkelig det ? Jeg har jo ikke noe valg, jeg må bare ta meg sammen og tørre å stå løpet! Jeg fikk et gavekort fra mine døtre, Ingvild og Charlotte i fødselsdagspresang. Til SPA behandling !!! Klarer jeg virkelig å gjennomføre det?

Jeg ankom Colosseum Spa i god tid. Det første som møter meg er masser av tuber og flasker med alskens dyre greier og et par søte damer bak disken som ønsker meg velkommen og lurer på hva jeg skal. (Det hjalp jo ikke på selvtilliten).

Jeg forklarte litt stotrende om mitt gavekort og lurte på om jeg kunne få massasje? Svaret var omtrent det samme som når du går inn på Starbucks og spør; Kan jeg få en kopp kaffe, takk (og det er det jo ikke mulig å få uten å svare på 45 spørsmål om smaker og sjoko, latte, fløte, krem, og masse andre ting jeg ikke skjønner noe av – jeg vil jo bare ha svart kaffe jeg… det funker ikke).

M.a.o. Massasje funket ikke, jeg fikk en lang meny og skulle krysse av for det jeg ville ha. Listen var jo lenger enn en meny på en kinesisk restaurant med respekt for seg selv og var mindre forståelig.

Hva i all verden er Microdermabrasjon (kan det være massasje mon tro? kun 600 kr. Jeg tok ikke sjansen. Deretter sto det Kjemisk Peel og Elixir Cosmeceuticals. Hørtes ikke helt ut som massasje det heller.

Jeg skjønte i det minste at jeg ikke skulle ha SPA for gravide, så helt dum er jeg ikke. så det så….Akupunktur forsto jeg også, men jeg har liksom ikke savnet det å bli stukket med nåler her og der (og det er jo ikke en passende fødselsdagspresang å gi bort), så det sto jeg også over.

Nå tror jeg at jeg nærmer meg… Kropp & Helse. Dr. Babor detoxifying Anti-Cellulite Wrap m/ kroppsskrubb og LPG. Det hørtes jo spennende ut (men 1980 kroner da mann). Det var mye annet Dr Babor kunne tilby også, så hun eller han må være veldig busy. I fare for at det er en han og ikke hun sto jeg over det også. Det er jo så mange som har kommet ut av skapet i det siste og det kan jo være at Dr. Babor er en av de så for sikkerhets skyld leste jeg videre.

Figurforming med Eximia Laser. 50 min for 990 kr. Mage, rumpe og lår. Laser beskjæring, nei det hørtes vondt ut. Svettebehandling kr 4800,- hvem i all verden vil bli behandlet av svette for 4800 kr ??

Og så kom det en hel side med Hårfjerning med voks. Voksbehandling av bryst. Jeg tør ikke tenke tanken en gang (for da kommer jeg til å ha mareritt i tre uker etterpå).  Intimvoksing og Brasiliansk voks hørtes ikke helt fristende (eller passende) ut det heller.

Og så endelig en Massasje meny. Gud hjelpe meg; Kinesio Taping eller Anti-Celluite & Bindevevsmassasje eller massasje med Thermolotion. Jeg begynte så smått og vurdere hvordan jeg kunne snike meg forsiktig ut av døren, men damen bak disken så nok hva som var på gang, “hva med en klassisk massasje spurte hun endelig” og problemet var løst.

Av med sko, på med tøfler og morgen kåpe (myk og god om jeg tør be) og så var det å snike seg rundt på gummisåler blant alle damene i dempet belysning og med svak og søvndyssende musikk mens jeg sippet litt på en kopp grønn te (ikke noe Americano her nei). Litt frukt på en lite fat var det også, men av redsel for en rumlende mage på massasjebenken sto jeg over de grønne druene.

Og så bar det inn på massasje rommet og det var jo bare godt det. 80 minutter på kna benken inkl hodemassasje og ansikts massasje. Jeg ble jo så myk og god at jeg måtte nesten ha støtte for å komme ut. Meldingen fra kna damen var klar. Ryggmusklene er steinharde. Du må komme tilbake om et par uker. Ja, vi får nå se på det da….

Utfordringen ble overvunnet, jeg har vært på SPA – Haaaa…

Dag 24 Iquitos – Lima. Dette blir en ren reisedag. Alt i henhold til plan bortsett fra en del rot og kaos som seg hør og bør på en liten flyplass i Peru. Men om dere leser dette har vi jo overlevd så vi håper dere får lese denne bloggen også.

Vi har begynt å grue oss til hjemreisen og glede oss til å komme hjem til rent toalett, varm dusj, en skikkelig god rødvin og gode minner.

Dette blir antagelig turens siste blogg. Vi har reist 19 dager, sovet på 15 forskjellige steder, hatt ca 70 hjelpere og guider (alle hyggelige og hjelpsomme), 32 hester/muldyr, 7-8 biler, 7-8 båter og spist mere høne enn en normal Oslo borger gjør på minst 10 år (ren gjetning) og drukket mindre alkohol enn en normal Osloborger drikker på en fredagskveld.

All logistikk har fungert perfekt. Nesten ikke til å tro. Coex Amazon og sjefs guide Øyvind må være den perfekte guide og organisator. Fikser alle problemer, er proaktiv, kunnskapsrik og blid og har mange gode kontakter over alt. Jeg har aldri vært så fornøyd med en reiseleder / reiseoperatør før. Skal dere til Peru så kan ingen ting måle seg med han.

Klas og Ingun, som er det andre paret som har vært med, kjente vi ikke noe særlig før turen (kun møtt de en gang på kaffe før avreise) og vi fungerte fint og helt knirkefritt sammen. Ingen irritasjonsmomenter og mange fine stunder i fellesskap.

Carlos, som tidligere nevnt er en vaskeekte indianer fra jungelen som aldri har vært ute i sivilisasjonen på denne måten før. Han er læregutt og hans landsby blir et nytt reisemål (langt fra sivilisasjonen). Han har vært en flott bidragsyter, spottet masser av dyr og planter. Han vil gjerne ta videregående skole for å lære mer. Vi kommer til å hjelpe han med det. En liten penge for oss er en veldig stor penge for han. En dagslønn for han er ca 100 kr.

Carlos er i midten på bilde med Øyvind til høyre.

Han har lovet å lære meg å jakte med pil og bue om vi kommer på besøk. Han jakter selv 2 ganger i uken for å skaffe mat til familien.

Man blir ydmyk og takknemlig med en slik tur. Vi har flaks som har blitt født i Norge, men urbefolkningen oppe i fjellet og i jungelen har et flott liv de også selv om det er veldig annerledes enn vårt. Barna virker veldig harmoniske og lykkelige. Ikke mye mas om video games og være oppe for å se på TV.

Vi har tatt ca 3000 bilder tror jeg. Og har ca 3 timer med video klipp. Blogger vil bli oppdatert med flere bilder og videosnutter når vi får tid og nett om noen skulle ønske å se mere.

Siste dag i Lima, dag 25 ble brukt for å forberede hjemreise. Shopping ble det lite av, baggene veier allerede et par kg for mye, men vi fikk med oss et besøk på en av verdens 50 beste restauranter. Det ble en rask linner (lunch/dinner). Katarina bestilt biff. Bestikk- kun en skje. Nydelig.

Og med disse takknemlige og oppsummerende ord avsluttes bloggene for denne turen. Nå sitter vi på flyplassen i Lima og venter på flyet hjem, via Amsterdam.

Vi håper dere har hatt noen hyggelig leseropplevelser. Bloggsiden sier nesten 1000 visninger og 400 lesere. Takk skal dere alle ha for å motivere til blogg skriving.

Hilsener fra Katarina og Hallstein

Dag 21. Vi spiste krokodille til frokost.

Vi er glade det ikke ble motsatt. En ubestemmelig smak. Ikke svinekjøtt, ikke kylling, ikke fisk, men noe midt i mellom. Halen er delikatessen.

Veldig godt. Spiser det gjerne igjen, men det skjer nok ikke.

Etter frokost ble det avreise. Vi skulle tilbake til base camp i de små kajakkene mens campen ble demontert av hjelperne våre. Flott tur tilbake med mere trær, aper og fugler. Og ikke minst et lite dovendyr.

Det ble lunsj og litt avslapning mens regnet høljet ned. Tropisk regn i en time. Det er sinnsykt mye vann over alt. Det heter ikke regnskogen for ingen ting.

Gummistøvler og poncho og avreise til det eneste og bitte lille kollektivsamfunnet Yarina. Skoleshow med dans i gummistøvler med mange søte små barn. Overrekkelsen av baller og pene ord fra de og oss. Vi kommer veldig nære lokal befolkningen på denne måten. Øyvind er flink til dette. Ingen andre besøkende gjør noe slikt.

Og så kom et av årets store hendelser. De har ventet et par uker på at vi skulle komme for å gjøre dette. Frislipp av 315 skillpadde barn ved elvebredden. Det har vært rovjakt på egg og skillpadder så nå samler de sammen egg og vokter de inntil de kan slippes ut. Dette gjøres for å øke bestanden og vi fikk være med.

Høytidelige dokumenter ble skrevet og signert av oss (håndskrift og blåpapir) og skal rapporteres til myndighetene.

Volley ball sto også på programmet. Turistene i gummistøvler mot de lokale damene. De vant. (men bare så vidt). Stor fornøyelse når skjorta mi spjæret i kampens hete og ikke minst når jeg rotet litt med begrepene og sa jeg trodde vi hadde spilt basket ball. Etter reaksjonene å dømme blir dette sitert til kommende generasjoner.

Vi så på stolte mødre som har laget sitt eget håndverk og vi kjøpte selvfølgelig litt av det de hadde laget.

Tidlig på kvelden bar det hjem igjen i den tynne kajakken til de tykke kokkedamene og en flat omelett.

Øyvind prøver å lure i oss litt rottegift (les Pisco = lokalt druebrennevin) blandet med Inka cola (gul grønn klisj klasj) og masser av lime. Ikke innertier for å si det sånn.

Trøtt etter sportslig aktivitet og overkropp trim (vifting med armene for å holde myggen borte) hele dagen, ble det nok en tidlig kveld og en god natt søvn. Nok en dag i Amazonas jungel er over.

Dag 23. Iquitos. Våre forventninger til denne dagen var lave. Hviledag regnet vi med. Vi tok feil, en fantastisk dag igjen.

Opp å stå, ikke gråt og ut på tur og aldri sur. Motocar for å våkne. Dette er ikke for svaksynte og folk som blir lett sjøsyk. Dvs, det kan kanskje være en fordel å være svaksynt for trafikken og kjørestilen kan skremme vannet av enhver ( så vi gikk på toalettet før avgang).

Vi skulle ut til et lokalt marked. Nydelig fisk og levende larver ble solgt og fortært. Vi smakte på larvene. Ikke min favoritt. Jeg tok alt opp på GoPro men det får jeg presentere for spesielt interesserte når jeg kommer hjem. Internett er for dårlig her til å laste opp.

Håper forøvrig mine blogger fremdeles er leselige. Jeg skriver alt på min mobil og det er ikke rett fram.

Etter markedet ble vi guidet igjennom et lokalt boligstrøk (av den mindre luksuriøse sorten for å si det slik) til en elvebåt.

Vi skal ut til nok et rescue senter for dyr. For en opplevelse. Bildene for tale for seg, men aper som sitter på skuldre, henger på hodet og hopper og spretter over alt blir et av høydepunktene og Anakonda rundt halsen et annet. Utrolig artig.

Videre til et slumstrøk som lever på og ved elven. Mange, mange tusen. Lokalt marked med 10.000 salgsboder. Flytende toaletter mens fiskerne fisker litt lenger ned i elven. Mye protein i den fisken for å si det sånn.

De anser ikke seg selv som fattige og har blitt tilbudt å flytte til et annet sted, men det vil de ikke. De lever av og ved elven. Det er en del av deres identitet. De kommer til storbyen fra landet (les jungelen). Sett og hørt lignende før ?

Det ligger lass med søppel på elvekanten. Det meste plast. Ikke vanskelig å se hva som skjer når regntiden kommer og vannet stiger en meter eller to. All plast blir tatt av elven og problemet i Iquitos er løst mens verdenshavene blir tilført tonnevis av plast. Skjønner nå hvor man bør jobbe hardt for å løse plastproblemet. Plastposeavgift i Norge blir ikke en liten dryppert i havet en gang.

Vi fortsatte i elvebåten til den flotteste restauranten på turen. Flytende restaurant langt ute i elven med eget svømmebasseng, nydelig mat og fantastiske coctails med lokale frukter, sprit og juice.

Ny båttur og Motocar og hjem til hotellet for å hente pass.

Det som jeg hadde gruet meg mest til, til politistasjonen for å melde fra om tyveriet av IPAD slik at vi kan få den erstattet av forsikringen. Uten Oscar og Øyvind hadde det aldri gått. Oscar ringte rundt og fant en fjern slektning som satt litt opp i systemet i politiet. Etter mye frem og tilbake lot han seg overtale og vi fikk rapportert tyveriet og fikk et papir skrevet, stemplet og signert på kun en time. Hurra. Politistasjonen var spesiell forså si det mildt. Knuste ruter, løse ledninger, ingen AC, kontor på 10 kvadrat til tre pulter, skriver som levde sitt eget liv, folk ut og inn hele tiden, mye roping og skriking akkompagnert av en del telefoner. Noe helt for seg selv igjen.

Om noen skulle lure på hva skiltet betyr er det Du skal ikke stjele, du skal ikke lyve og det siste husker jeg ikke (håper ikke at det betyr at du ikke skal glemme)

kl 0500, frokost 06 og avreise 07. Vi sier farvel til betjeningen i base camp/ lodgen, damene på kjøkkenet, damene som gjør rent og et par av båtfolket.

Vi har ca 4 timer i luksus cruiseren (den største elvebåten) foran oss. Mye tresmak der ryggen skifter navn.

Iquitos neste, verdens største by uten veiforbindelse, bortsett fra til nabobyen hvor vi skal med båten. Eventyret i Amazonas jungelen er slutt. Ekspedisjon nr 2 avsluttes i dag. Vi har opplevd noe av det beste og innerste regnskogen i Amazonas har å by på. Et minne for livet.

For oss er det menneskene vi har truffet, den grønne helheten, de store majestetiske trærne, fuglelivet, apene i trærne, Krokodille jakt og piraja fiske som står fremst i minne.

Vi sier farvel til Manuel, Victor og Racer.

Vi er nå ferdige med båtturen og sitter i en van igjen. Denne har air condition som til og med fungerer ganske bra. Vi stopper snart på et center for dyr som skal gjeninnsettes i naturen etter skader eller lignende. Her får vi et nærsyn på flere av dyrene vi har sett i jungelen. Det ser ihvertfall ut som et par av de koser seg…

Vi kommer til vårt hotel som er fra århundreskiftet. Flott hotel. Beste på turen så langt. Veldig staselig.

AC som fungerer med alt for mye så det må slås av og på i løpet av natten. Jeg har hørt om bålvakt men ikke AC vakt men nå har vi den erfaringen også.

Vi tuslet litt i byen på egen hånd og fant en bra restaurant basert på TripAdvisor og hotellets anbefaling. Herlig folkeliv, noen iskalde øl og nydelig middag. Vi brant av 250 kr på det hele. En 0,65 l øl koster litt over 20 kr.

Ellers masser av Motocars og vanlig bystøy og eksos. I morgen skal vi se hva Iquitos har å by på og det blir visstnok på en god del overraskelser.

Dag 21. Vi spiste krokodille til frokost.

Vi er glade det ikke ble motsatt. En ubestemmelig smak. Ikke svinekjøtt, ikke kylling, ikke fisk, men noe midt i mellom. Halen er delikatessen.

Veldig godt. Spiser det gjerne igjen, men det skjer nok ikke.

Etter frokost ble det avreise. Vi skulle tilbake til base camp i de små kajakkene mens campen ble demontert av hjelperne våre. Flott tur tilbake med mere trær, aper og fugler. Og ikke minst et lite dovendyr.

Det ble lunsj og litt avslapning mens regnet høljet ned. Tropisk regn i en time. Det er sinnsykt mye vann over alt. Det heter ikke regnskogen for ingen ting.

Gummistøvler og poncho og avreise til det eneste og bitte lille kollektivsamfunnet Yarina. Skoleshow med dans i gummistøvler med mange søte små barn. Overrekkelsen av baller og pene ord fra de og oss. Vi kommer veldig nære lokal befolkningen på denne måten. Øyvind er flink til dette. Ingen andre besøkende gjør noe slikt.

Og så kom et av årets store hendelser. De har ventet et par uker på at vi skulle komme for å gjøre dette. Frislipp av 315 skillpadde barn ved elvebredden. Det har vært rovjakt på egg og skillpadder så nå samler de sammen egg og vokter de inntil de kan slippes ut. Dette gjøres for å øke bestanden og vi fikk være med.

Høytidelige dokumenter ble skrevet og signert av oss (håndskrift og blåpapir) og skal rapporteres til myndighetene.

Volley ball sto også på programmet. Turistene i gummistøvler mot de lokale damene. De vant. (men bare så vidt). Stor fornøyelse når skjorta mi spjæret i kampens hete og ikke minst når jeg rotet litt med begrepene og sa jeg trodde vi hadde spilt basket ball. Etter reaksjonene å dømme blir dette sitert til kommende generasjoner.

Vi så på stolte mødre som har laget sitt eget håndverk og vi kjøpte selvfølgelig litt av det de hadde laget.

Tidlig på kvelden bar det hjem igjen i den tynne kajakken til de tykke kokkedamene og en flat omelett.

Øyvind prøver å lure i oss litt rottegift (les Pisco = lokalt druebrennevin) blandet med Inka cola (gul grønn klisj klasj) og masser av lime. Ikke innertier for å si det sånn.

Trøtt etter sportslig aktivitet og overkropp trim (vifting med armene for å holde myggen borte) hele dagen, ble det nok en tidlig kveld og en god natt søvn. Nok en dag i Amazonas jungel er over.