Dag 10 San Ramon og reisen til Duraznillo. Dette ble en spesiell dag (som om de andre ikke har vært det). Det har ikke vært noen turister her siden 2014 da Øyvind var her med en liten gruppe også. San Ramon er et helt annerledes samfunn enn de andre vi har vært i. Mindre avhengig av Koka planten og mye større. Tipper at det bor 200 mennesker her. De har både grunnskole og videregående og det betyr at en del barn kommer hit for å ta videregående. Så det er mange ungdommer her. Det har vi ikke sett tidligere på turen. Jeg tittet litt inn i et klasserom og der holdt de på Sinus og Cosinus så avansert matte selv om de lever som for flere hundre år siden. Skolen hadde laget et stort show for oss. Vi ble mottatt som konglige med høytidelige taler av både rektor og et par av lærerne. Elevene hadde flere sekvenser med show for oss.

Jeg ble veldig inspirert og tok en impulsiv beslutning og ba om å få mikrofonen med Øyvind som oversetter. Jeg annonserte en konkurranse for elevene som har et og et halvt år igjen på skolen. Katarina og jeg inviterte den eleven som gjør det best (pluss blir gode i Engelsk) til Norge på vår bekostning og å bo hos oss i 14 dager. Det ble først sjokk og deretter stor jubel og Øyvind lovet å ta seg av all logistikk og kostnader i Peru. Eleven må ri først på hest mange timer, deretter bil i flere timer og deretter fly til Lima for å få et pass og deretter hjem for så å gjøre det hele igjen når de skal til Norge. De fleste av elevene har aldri vært ute av landsbyen. Dette blir «a big thing». Vi lanserer den samme konkurransen i Duraznillo når vi kommer dit slik at det blir to stykker som reiser sammen. Vi er ikke helt sikker på hva vi har begitt oss ut på men synes det hele er spennende. Håper noen av dere kan litt spansk og kan hjelpe oss når de kommer i August en gang.

Etter showet og mye farvel her og der kastet vi oss i salen igjen (jeg gikk til fots de to første timene til hestene tok meg igjen). Som vanlig mye opp og ned og fantastisk utsikt.

Alt vel bortsett fra litt hjertestans når mitt muldyr plutselig fant ut at det ville gå først og i en veldig steinete og stupbratt bakke løp forbi hesten foran oss. Jeg klarte ikke å styre den raskt nok og hang fast av alle krefter men det gikk fint bortsett fra at vi alle fikk et lite sjokk. Ikke minst han som ble forbiridd (Klas, som fikk tilbakestrøket hår og et minne for livet ute på skrenten). Selvkjørende hester har kanskje sine svake sider også? Resten av turen ble selvkjøringen slått av og hesten ble kjørt manuelt (les leid av en hesteguide etter ønske fra en skjelven sjafør (les meg)).

Vi har nå kommet vel frem til Willders hus i Duraznillo. Willder som har vært en av guidene på hele turen er en fantastisk kar. Vi kunne ha skrevet mye om han,men det får vi gjøre en annen gang. Vi fikk en varm velkomst. Willder serverte honning fra sine egne bier og det smakte helt fortreffelig.

Kvelden ble viet til Peru´s kvalisfiseringskamp til fotball VM og det var total galskap. Presidenten gikk på TV og erklærte en fridag for alle i Peru i morgen om Peru vinner. Skulle tro det var VM finale. Flere naboer kom på besøk (inkl en Amerikansk engelsk lærer som jobber her som frivillig) og mye hyling og skriking. Og vant gjorde de og vil levde oss inn i stemning og skrek Viva La Peru i kor med de andre. Herlige mennesker, herlig stemning og omgivelser som for et par hundre år siden bortsett fra en liten TV i hjørnet. Strøm og en «vei» har kommet hit.

Hestene forlater oss her i Duraznillo. I morgen er det hviledag hvor vi skal surre rundt i familien til Wilder og se hvordan de lever og det ble veldig spennende, men det kommer jeg tilbake til i den neste bloggen.

Peru Dag 9 Corontas – San RamonI dag skulle det bli en veldig lang etappe. Opp kl 5 (litt før soloppgang) og avgang 0645. Det ble en tøff start. Vi gikk til fots ca 1 time og gjorde unna ca 400 høydemeter før hestene tok oss igjen og vi kunne sette oss i salen.

Deilig. Vi hadde vel ikke helt forestilt oss at vi skulle se fram til å sette oss på en hårete rygg med masse muskler høyt over bakken og så vi er litt usikre på om vi kan styre. Men glade ble vi. Vi fortsatte oppover og oppover i skikkelig ulendt og bratt terreng. Det er ingen ting som er rett fram i Andes. Alltid opp eller ned selv om man skal rett fram og det er vanskelige på beskrive hva som er bratt. Men for de av dere som har gått den bratte veien fra Tempelseter opp til Høgevarde er det flatt i forhold.

Vi kom opp på godt over 2000 moh før det bar nedover igjen. Her så vi over til dagens mål som i luftlinje kanskje var en km fra oss, men vi skulle først ned ca1000 høydemeter før vi skulle opp igjen på den andre siden. M.a.o. Igjen bratt og gjennom en masse buskas. To mann gikk til tider foran med mancheter for å rydde vei. Da blir det mye svette og det går ikke fort. Vi er litt av en karavane med 7 hester, 4 hestepassere, 2 lokale guider, Øyvind og oss fire som er gjester. Litt av et opplegg for oss.

Vi kom etter hvert ned til nok et sted hvor ingen kunne tru at nokon kunne bu. Der ble det lunsj under en presenning mens regnet høljet ned. God mat og godt drikke. Solen kom frem igjen og så bar det nedover igjen. Denne gangen til fots. Glatt og bratt så vi gikk mye sidelengs nedover og enda er det godt at vi har litt sklitrening fra skigåing. Ikke en innertier for knærne. Etter en liten halvtime kom vi helt ned i bunnen av dalen og der rant det en vakker elv. Det var lagt noen runde stokker over elven og så sto det en lokal guide på hver side av elven og holdt i hver sin ende av en lang stokk som vi kunne støtte oss på når vi gikk over. Her ble det også tid til et bad. Deilig med en avkjøling.

Og så skulle vi selvfølgelig opp noen hundre høydemeter igjen. Først gikk vi litt og så var det opp på hesteryggen. Men hvor var min hest? Den hadde stukket av. Så da ble det litt ekstra gåing. Vi så den oppe i lia, men når den så at vi kom fortsatte den et lite stykke til. Hun syntes nok det var deilig å ikke ha en stor tung gringo på ryggen. Men vi fikk tak i den til slutt og så var det opp i salen. Herlig.

Disse dyrene er ganske så fantastiske. De leser terrenget og finner den beste veien. Tesla og andre skrytepaver skryter av selvkjørende biler, men det er er jo ikke noe nytt. Disse hestene kjører også helt av seg selv og har gjort det i tusen år før Tesla. Se det du. De trenger ikke batteri en gang.

Plutselig kom det et regnskyll (les foss fra himmelen) og da er det full fart på med presenninger på hestene og ponchoer på oss, men alt ble allikevel kliss vått. Den smale stien (les 30 cm) ble våt og veldig glatt (leire) så hestene begynte å skli mens vi så med bekymringen nedover de bratte skråningene. Men hester har som kjent (ihvertfall for det fleste) 4 bein og sklir de på 1 så står de på de andre så det gikk bra bortsett fra da min skle på to og gikk ned i knestående, men kom seg opp igjen. Vi har nå ankommet San Remon som ligger på drøye 1800 moh. Vi har unnagjort 13 km på 8 timer inklusive pauser og med en samlet stigning på rundt 1900 høydemeter.

Fotball er som kjent folkesport nummer en her borte så da ble det en obligatorisk fotballkamp mellom de lokale og oss tilreisende. Om noen har sett en hodeløs høne løpe rundt om beskriver nok det min innsats i forsvar. Jeg er litt usikker på resultatet.

Deretter ble det middag, Hønsesuppe til forrett og høne til hovedrett. Så langt har vi ikke hatt et eneste lunsj eller middagsmåltid hvor det ikke har vært kylling (og egg til frokost selvfølgelig).

Natten ble av det interessante slaget. Vi var ekstatiske av å se en seng og på enerom. Hurra. Midt på natten hørte vi et brak og trodde det var jordskjelv, men pytt det var bare en planke i sengen som røk. Litt krokete rygg, men vi sov videre til planke nr to vekte oss med et brak. Vi skjet i det også og sov videre i en berg og dalbane. Vi var jo trøtte etter dagens strabaser. Vi kunne ikke annet enn å le så vi hikstet når vi sto opp rundt kl 5. Nå sitter jeg å skriver på utsiden av huset og hønene har hoppet ned fra trærne og har flokket seg rundt meg for å se på denne rare skapningen (les meg). 22 høner og en hane. Hvorfor hønene klatrer opp i trærne om natten vites ikke, men kanskje ønsker de å beskytte høna si mot hanen?

Men nå har solen stått opp, jeg kan slå av hodelykten og landsbyen våkner til liv så nå avsluttes dagens blogg.

Peru. Dag 8. Tupen – Corontas. Etter gårsdagens show ble det middag. Kyllingsuppe igjen. Den var god og Øyvind tryllet frem to flasker med hvitvin som han hadde lurt med seg på hestene hele veien hit siden det var Katarinas bursdag. Nesten utrolig at de overlevde turen.

Kald øl har vi ikke turt å drømme om. (For de som trenger å få det inn med t-skjeer, kjøleskap trenger strøm og det har de jo ikke). Men plutselig fikk vi en kald øl i hånden. Hvordan er det mulig … Det kom fra en treboks på tunet, vann ledes fra sideelven inn i et stort lukket kar og så ledes det ut igjen og nede i vannet legges det som skal kjøles (kjøleskap for fjellvannet er kaldt). Funker det. Men toalett hadde de. Helt utrolig. Sjefen her ville ha vannklosett og dusj (iskald) og det har de. Det er vann fra elven og bare naturlig vannfall. Kreative sjeler.

Nå er det å gjøre klart for dagens ridning. Vi skal bratt oppover til et nytt lite samfunn som ligger på ca 600 høydemeter høyere enn der vi er nå (m.a.o. Ca 1200 moh). Det er blir en kort dagsetappe dit. Ca to timer på hesteryggen om man ikke har lyst til å strekke litt på bena og gå en del. Så her blir det en pause i skrivingen.

Og nå er vi framme i Corontas. Det ble en fin tur, først litt svak stigning igjennom det grønne i oasen. Og når jeg sier grønn er det virkelig grønn. Vår lokale guide, Willer, stopper stadig vekk og peker på trær og frukter og forteller oss hva det er. Han er et unikum. Han løser alle problemer.

Og så bar det oppover igjen. Tenk dere en sti som er ca 30 cm bred, noen steder sand, noen steder fjell og løse små og store steiner, veldig bratt ned, langt ned og så kommer det en sving som er nesten 180 grader (altså nesten tilbake der vi kom ifra) og slik fortsetter det. Når jeg sier bratt så er det bratt. F.eks. Har jeg aldri sett en sort slalåmløype som er så bratt. Men i dag var det oppover og det er bedre enn nedover. Jeg lot min GoPro stå og gå en ganske lang stund i dag så jeg håper den gir et visst inntrykk. Håper jeg får lagt den ut på et eller annet tidspunkt. Etter ca halvgått løp kom vi til et sted med fantastisk utsikt igjen.

Katarina og jeg bestemte oss for å ta det siste stykket til fots og det kjenner vi i kroppen nå. Kraftig regnvær fikk vi også, men vi gadd ikke å ta ut regnponchoer. Det var deilig å bli kjølt ned. Og opp kom vi. En av guidene satte full fart etter oss og tok oss igjen. Han fant en liten fugl som han klarte å fange og la den i hånden til Katarina. Den så nesten ut som en liten Kolibri. Etter en god stigning kom vi fram til Corontas. Vi kom til og med raskere frem enn hestene og resten av følget. He-he..

Og her er masser av høner, haner, gris, kalkun og marsvin igjen. Kylling til lunsj. Det har vært kylling / høne til alle måltider så langt. Fortsetter det slik kommer det til å vokse ut vinger på ryggen vår og fjær på kroppen. Kaklingen klarer vi ganske godt allerede.

Jeg sitter nå ute og skriver. Her oppe (1200 moh) er det ganske kjølig. Kun 28 grader målte vi. Og akkurat nå kom mor ut og begynte å kalle på hønene og gjett om de kom. De kom fra alle retninger. Mat. Hun holdt styr på at alle små og store skulle få det de skulle. Et esel snek seg inn i balletten og ville ta litt mat også men da kom hunden i hundre og jagde den bort. Gud vet hvor mange kyllingsorter de har her. Tror ikke de vet det selv. Who cares så lenge det smaker godt.

Vi ble innlosjert i et rom på ca 30 kvadrat som er tørkerommet til kokaen. Der er det lagt ut noen presenninger på jordgulvet og så kommer noen tynne madrasser oppe på der igjen. Her lå vi 5 stykker på rad og rekke. Håper det blir litt kjøligere i natt enn i går natt. Da hadde vi nok rundt 30 grader hele natten og det ble så som så med søvnen. Men nå ryktes det om et bad så med disse våte ord avsluttes dagens blogg.

Middagen i går glemte jeg å skrive om. Den var av den enkle sorten men god. Kyllingsuppe med kylling fra kjøkken gulvet som er et jord gulv hvor marsvinene også løper rundt. Marsvinene, som er en del større enn i Norge, er en delikatesse her borte, men nok om gårsdagen. Idag startet det med en frokost som vanlig, men siden det er Katarinas fødselsdag ble det faktisk servert en kake. Øyvind hadde plukket dette opp fra passet til Katarina og så hadde jungeltrafikken gått fra sted til sted (husk det er ingen telefon dekning her) og bakeren hadde bakt en kake til henne. Stor og vit og med et Svensk flagg på toppen som Øyvind hadde fått laget på en arkitekt skole i Lima. Veldig søtt og overraskende og en meget god kake. Frokost salen er midt i butikken hvor et bord et satt opp for anledningen. Butikken er som en eldgammel norsk landhandel (tenk dere Bør Børson) og rundt bena på oss flyr bitte små kyllinger, et par høner og en stolt hane med masser av flotte farger med tilhørende kam. Det er stemning rundt bordet med kakling på Svensk, Norsk, Spansk, Engelsk, et lokalt språk og kyllingspråk. Alle varer er fraktet på muldyr samme vei vi kom. Koka ut og mat inn.

Etter frokost hadde vi en rolig start på dagen hvor vi var litt sammen med lokalbefolkningen. Hvorfor i all verden har vi ikke lært oss Spansk. Det ble mye veiving med armer og bein og smil og grimaser for å kommunisere når guidene ikke var der for å oversette. Det ble mye artig med min IPAD. Noe slikt hadde de aldri sett før. Jeg tok bilder av barna og viste de og de lo og hadde det veldig artig. Jeg viste de etter hvert en del bilder fra seilingen vår i Lofoten og da kom også mor og far og onkel og de tok bilder av mine bilder med sine mobiler (som de har fått tak i selv om de ikke har dekning).

Deretter møtte vi vår nye hester og hestepassere. Like fargerike og kanskje en smule vakrere enn de forrige. Alt ble lastet på muldyr og hester og de forsvant mens vi gikk til fots en liten halvtime igjennom oasen med frukter av alle mulige sorter. Vi plukket litt fra trærne og spiste nydelige gule, røde og grønne dingsebumser av ulike slag. Noe kjent som plommer og appelsiner og mange nye navn som vi klarte å huske i ca 15 sekunder før nye navn ble dyttet inn i våre etter hvert så svette ører og hjerner fullt av så mye inntrykk at det koker.

Og så bar det til fjells igjen på hesteryggen. Fryktelig bratt igjen og om skjelven ikke var den helt store var det ikke så langt unna. En hest med en gutt hadde falt utfor for en liten uke siden. Han var tydeligvis alene og red ned et sted hvor man skal gå av hesten. Vi red opp den samme stien idag (men opp og ikke ned). Det vil si, et par av de andre red, men Katarina og jeg gikk. Det er veldig, veldig varmt. Termometeret viste 45 grader i solen. Vi drikker veldig mye vann. Har ikke tellingen på antall liter men det er klart for lite. Huden er helt tørr. Alle svette damper bort før det blir vått. En av gjengen (ikke oss turister) ville teste grensene og prøvde å gå hele veien med en 25 kg sekk men møtte veggen og en av gutta måtte gå tilbake og hente han. Kombinasjonen av varmen og den fysiske anstrengelsen er tøff. Katarina gikk tom for blodsukker og måtte tvangsfôres som en gås med en energi bar etterfulgt av en liter vann og vips så gikk strikkmotoren for full guffe igjen.

Etter noen timer på hesteryggen (jeg gikk en god del av veien) kom vi til en nydelig sideelv til Maranon hvor vi tok en herlig dukkert mens vi nøt et par kokosnøtter som vi fikk av en bonde på veien. Fantastisk med helt fersk kokosnøtt og et kaldt bad.

En kort ridetur deretter kom vi til dagens mål, Tupen. Her ble vi tatt meget godt i mot med fersk frukt og mere kokosnøtter.

Vet ikke hvor mange som bor i dette Koka samfunnet men tipper et par hundre. De har en liten skole og de hadde forberedt et show for oss. De fremførte tre danser for oss og sang deretter nasjonalsangen og vi responderte med den Norske nasjonalsangen med full kraft (men neppe vakkert, men de ser jo bare på fotball og ikke ski og har derfor aldri hørt nasjonalsangen vår så de tror sikkert at den skal være litt rar og falsk). Deretter ble vi alle bedt opp til dans til stor latter for de lokale. Tror Katarina vant det showet. Vi hadde med noen baller og et hoppetau som ble høytidelig overlevert til stor glede. Hoppetau hadde de ikke sett før så det måtte vi demonstrere. Klas og jeg holdt oss til svingningen mens Katarina og Ingunn hoppet ivrig.

Koka produksjonen er hoved geskjeften for disse samfunnene. De overlever ikke uten den. Ingen ting av deres produksjon går til kokain produksjon men det er masse av folk som tygger koka planter over alt i Peru. Er ikke sikker på om det er så sunt heller. Men nå er det snart klart for middag så her slutter jeg vel dagens blogg.

For en dag. Vi starter med en frokost kl 06 og gjør oss ferdige til den første dagen på hesteryggen i Andesfjellene. Sommerfugler i magen ? Litt usikker på om det kan kalles sommerfugler. Føles mere ut som måker. Når vi kommer ut av våre huler og ut på plassen står det 7 flotte og fargerike hester der. 2 av de er pakkdyr og er allerede lastet med et tonn vannflasker (for hele denne ekspedisjonen) og våre Helly Hansen bagger som er snurpet til hesteryggen noe så durabelig. Kan det være nødvendig da? Ja, det er det, men det kommer jeg tilbake til senere.

Der var også våre hesteførere. De var også fargerike selvom de neppe kan kalles vakre. Fordeling av hestene ble foretatt og så fikk vi full opplæring i hvordan man skal ri. I løpet av 4,5 minutter var vi fullt opplært så da var det bare å hive seg i sadelen og komme seg avgårde. Etter 20 meter med flatmark og litt oppover så begynte stigningen. Veldig bratt. Vi prøvde å styre hestene etter beste evne, hush og hash og dusch og dasch, men jeg tror ikke hestene hadde tatt det samme kurset som oss så de gjorde stort sett som de ville og det var kanskje det beste. Vi ble litt mere samstemte etterhvert. Tuschda og dra i tømmene og hesten stoppet. Hurra ! Og så begynte hesten å gå igjen. Katarina storkoste seg så det ut som. Gliset var så stort at det så ut som om kjeven skulle gå ut av ledd. Jeg var kanskje en smule mere reservert. Som kjent har jeg høydeskrekk og hesten jeg fikk hadde alt for lange ben, men det kan den jo ikke noe for stakkar, men så har den sikkert ikke høydeskrekk heller.

Vi startet på 2200 moh og etter en drøy time var vi på 2700. Mye skyer, men vi skimtet så vidt dalen under oss. Her ble det en liten pause før vi begynte nedstigningen. Først en god stund til fots. Det var deilig å røre litt på seg.

Og så begynte alvoret. Skyene lettet og vi så ned til Maranon elven som ligger på 8-900 moh. M.a.o. Skulle vi ri ned nesten 2000 høydemeter. Og så utrolig bratt. Nesten stup. Hvordan i all verden skal vi komme dit ned og på hesteryggen. Naturen er helt fantastisk. Blanding av brunt og grått og grønt. Av en eller annen grunn ser åsryggene ut som skinnet til en giraff med flotte mønster.

Stien snirklet seg frem og tilbake som en slange langs åsryggen. Det var bratt, veldig bratt og enda mye brattere etter hvert. Og steinete, veldig steinete. Hadde noen sagt at en hest skulle gå ned der hadde jeg glatt veddet mange tusen i mot for det er jo umulig, men det var det ikke. Riktig nok måtte selv hestene tenke seg om ved flere anledninger for å finne hvilke steiner de skulle balansere på men det gikk jo. Og vi satt oppe på. Beina i stigbøylene rett framover ved siden av hestehodet og med begge hender med et godt tak i salen foran og bak for å unngå å skli over den flotte hestenakken og hodet for den landingen hadde ikke vært spesielt lystig for å si det forsiktig.

Er det noen som har tenkt over at hodet til en hest stikker ganske my lenger fram en forbeina? Ikke vi heller før vi livredde så at hestehodet var langt ut over stupet før beina styrte til høyre eller venstre og fikk oss tilbake på kurs og Katarina gliste ikke fullt så bredt lenger heller, for å si det sånn. Et par steder måtte vi som red på de store hestene gå av. Underlaget var for glatt og vi slet med å holde oss på bena selv i den røde løse sanden. Må være masser av jern i jordsmonnet her.

Det ble en enkel men fin lunsj på et flott utsiktspunkt. Har noen bilder herifra, men klarer vel ikke å laste de inn. Jeg hadde klargjort GoProen men fikk aldri satt den i gang. No way at jeg skulle klare å fikse med det samtidig med den ridningen. Jeg trodde vi hadde gjort unna det meste og det verste, men høydemåleren viste halv veis og erfaringen skulle vise at vi hadde det værste igjen men for en opplevelse. En helt fantastisk ridetur vi aldri kommer til å glemme.

Etter 7 timer kom vi ned til Maranon elven. Den er helt brun. Den er 1700 km lang og tar med seg mye sand og leire på veien før den treffer på Amazonas elven. Det ble et godt bad i strømmen før den neste utfordringen meldte seg. Hvordan i all verden skal vi komme over den elven. 150 meter bred og med sterk strøm. Men se der, noen hadde sveitset sammen et bur og så hadde de hengt et tau over elven og da var jo problemet løst. Det sto en gubbe på hver side og dro folk frem og tilbake og vi skulle jo bare frem etter å ha sagt farvel til hestefolkene våre.

Men først tok vi oss en velfortjent dukkert. Deilig med en avkjøling selv i det brune vannet. Måtte bare passe på at vi ikke kom for langt ut i elven. Da måtte vi ha blitt plukket opp et par km lenger ned for strømmen var sterk.

På den andre siden ble vi møtt av våre nye hester og hestefolk og så bar det av sted igjen i ca 30 minutter før vi kommer fram til dagens slutt punkt. Kollektivet og kokaplantasjen Medan. Her produseres Koka i alle baner. Baller på 35 blir lastet på hesteryggen og fraktet samme vei som vi kom. Helt utrolig.

Jeg kunne ha skrevet en bok om dette stedet. Det er helt uvirkelig. Eneste måten å komme hit på er ruten vi har tatt. En dag med bil fra sivilisasjonen og deretter en dag på hest. Vi bor hos bakeren og kolonialhandleren Maxim. Han frakter koka den ene veien og varer til butikken den andre veien. Høner, griser, kyllinger, marsvin, høner og haner løper fritt både innomhus og utomhus.

Her lærte vi også om forskjellen på hest og muldyr. En hest koster ca 2500 kr og et muldyr ca 6500 kr. En hest klarer en slik tur vi gjorde (med retur) en gang i uken mens et muldyr klarer en hver dag. Et muldyr jobber i 25 til 30 år mens en hest under 10 år.

Dette er en oase i en ellers helt uttørket landskap. Masser av vann og frodig. Og varmt, veldig varmt, for varmt, over 30 grader når vi kom så Katarina og jeg fant ut at vi skulle sove utomhus på en terrasse hvor det blåste ganske friskt. Tregulv og 2 cm tykke madrasser og soverposer vi ikke la over oss av naturlige grunner. Men sov gjorde vi og nå er det tid for frokost på dag 7 så her får jeg gi meg selv om det er så mye annet morsomt å skrive om….

Våknet rundt kl 0330 i dag morges og lå å slappet av helt til 0500 idag. Frokost kl 0600 så da får jeg jo tid til å skrive litt. Vi har hatt kontakt med flere lokale nå. Vi hørte en interessant historie om Frank og hans familie (Frank var vår guide i Lima). Han er en indianer fra Amazonas og de erfarer at de sakte med sikkert blir fortrengt fra sine landområder fordi bønder fra fjellene brenner skogen og begynner å plante grønnsaker og frukt. For bare noen få år siden tok Franks far med seg 50 krigere i full krigsutrustning, pil og bue og full krigsmaling i ansiktet og ga de sist innflytterne 24 timer på seg til å flytte ellers ville de gå til krig. De flyttet (jeg tror året var 2009). Myndighetene har ingen kontroll og heller ingen interesse i hva som foregår ute i jungelen. Store smuglerruter av trevirke fra regnskogen er i full vigør. En av guidende våre så det med egne øyne tidligere i år. Det lokale politiet soper inn penger så det blir nok ikke stopp på det med det første.

Og nå har det blitt kveld. Vi har hatt en veldig flott dag idag. Vi har vært underveis i godt over 11 timer. Vi startet på 2700, kjørte opp til 3800 moh, ned til 1500 moh, opp til 3100 til Pizum og så ned igjen til 2200 til Chumuch hvor vi møtte Felix og Mercedes som vi får overnatte hos til i morgen. Forrige gang Øyvind var her fikk de overnatte i cellene til politimesteren. Det finnes jo ingen hotel eller herberger noen av stedene vi skal til de neste par ukene så det blir alltid privat innlosjering. De fleste av stedene vet at vi kommer på besøk (håper vi). Jungelen telegrafen fungerer der hvor det ikke er telefondekning og det er jo de fleste stedene.

For en flott natur, Det er nesten uvirkelig med de fine myke og veldig, veldig store åsene. Frodig på sin egen måte selv om det er langt over tregrensen i Norge, men så er vi jo nesten på ekvator også.

Vi var innom en liten by som heter Celendin. Der var vi innom en liten hattefabrikk hvor vi alle kjøpte de fine lokale hattene og de vet jeg vi kommer til å sette pris på underveis. De er laget av palmeblader og beskytter mot sol samtidig som de ikke er for varme håper vi. Lunsjen ble også fortært her på en ny og lokal restaurant (det finnes ikke noe annet enn lokale restauranter). Dette er ingen kulinarisk reise men maten var helt OK den. Alltid suppe først og så kanskje en hovedrett.

Etter Celedin var det slutt på asfalt og stigningen begynte. Helt sjukt. Tenk dere Trollstigen ganger 50, smalere, brattere, grus, steiner, masser av humper, kuer og hester i veien. Vi brukte godt over timen for å komme opp på toppen. Der hadde det vært marked idag så det var mye trafikk på veien (les 10 – 15 biler) som var fullastet med folk på lasteplan, på fanget i varebiler og en og annen minibuss hvor det er dobbelt så mange folk som seter. Det tutes av alle i alle svinger for man klarer ikke å se om det er noen som komme den andre veien og jeg er litt usikker på hvor lang bremselengde det er på disse bilene med blanke dekk og løs grus. Det bodde utrolig nok folk langs veien også. De må være født med super store lårmuskler bare for å kunne gå fra kjøkkenet til utedoen.

Endelig kom vi opp til Chumuch hvor vi spiste en god kylling etter den obligatoriske suppen. Katarina og jeg ble innlosjert i kjelleren men en madrass som så mere ut som en hengekøye så vi sov godt og trangt den natten. Og med disse bevingede ord avsluttes denne bloggen.

Peru er et Potittland. Ja, da, potetene kommer herifra. De vokser vilt i Andesfjellene. Det skal etter sigende være flere tusen arter med poteter her. Jeg tror vi tar de på ordet og gidder ikke å begynne å telle, men poteter blir servert til nesten alle måltider.

Hotellet vi bor på her i Lima heter Colon. Det navnet skaper jo noen assosiasjoner som det ikke egner seg å skrive om i en pen og pyntelig blogg. Hvem i all verden kaller et 4 stjerners Hotel Colon. Nå ja, nok om det. (Jeg skrev litt til om det men slettet de setningene av hensyn til mulige sarte lesere).

Og nå i skrivende stund sitter vi på flyet til Cajamarca og kl er 0455 på morgenen. Vi forlot hotellet kl 0300 i morges og selv for et innbarka A-menneske som meg er det litt drøyt, men her er vi nå i en stappfull jernfugl med svært lite plass til beina.

I går vandret vi rundt i sentrum av Lima. En stor by med fine bygninger og mye historie som alle andre store byer. Og mye biler, mye eksos, mye mennesker og museer som i alle andre store byer. Og McDonald, restauranter under rød og blå parasoller med menyer med bilder av rettene, gule taxier og små japanere med store kamera som i alle andre store byer. Og folk som protesterer og politifolk med skjold. Her var det pensjonistene som protesterte. En hel hær av veldig små og skrukkete gamle gubber (ingen damer) som ropte og skrek mens de marsjerte raskt, med og uten stokk. En av de kom bort til meg, han hadde 4 tenner, mye mer enn 4 rynker og pratet høyt og opphisset til meg. Jeg gestikulerte kraftig i full support uten å forstå et eneste ord bortsett fra ministro. Han var fornøyd og forsvant like fort som han kom og dett var dett. Lima har oppjustert folketallet sitt fra 8 til 10 millioner og det tror vi på.

Dagens høydepunkt var et lokalt marked. Så mye helt fantstisk mat. Grønnsaker og frukt vi aldri har sett eller hørt om, høner med beina i været (ingen fantasier nå karer), utrolig mye sjømat (helt ferskt) og slakter med oksetunger, hjerter og lever, mange hyggelige mennesker og sist men ikke minst, ikke en eneste turist.

Men nå er vi på vei til Cajamarca som er hovedstaden i en region i Nord Peru. Vi flyr akkurat nå over noen av de høyeste fjellene i Peru. 6700 meter over havet. Øyvind har besteget det fjellet uten maske. Veldig imponerende. Cajamarca har en befolkning på 100.000 og er et sentrum for gullgruve driften i Peru. Og vi som ikke har med oss en spade (men det går det kanskje an å kjøpe der oppe). Kanskje vi kan ta på oss hodelykt (for det har vi med) og spaden og grave fram bitte lite granne gull, nok til å finansiere turen og litt til i løpet av nattens mulm og mørke.

Vår lokale guide for de neste 10 dagene heter Wilder og møter oss på flyplassen (håper vi). Når vi kommer frem til hotellet blir det frokost etterfulgt av en rundtur og mulig bading i varme kilder, men det får tiden vise for her blir det en liten pause i dagens blogg.

Og så er jeg tilbake. Etter frokost ble det en tur opp til en nasjonalpark som ligger på 3400 moh. Veldig flott og hyggelig. Det er en natur her som er annerledes enn noe annet jeg har sett. Jeg skal prøve å få inn noen bilder men vi sliter med internet. Mulig det ikke kommer med et eneste bilde. Nå er det et kort opphold på hotellet før avgang til byen. Vi begynner å bli lei byer men litt mere proviantering og i morgen kan vi strekke oss helt fram til 0530 før vi legger ut på tur kl 0700. Det blir 10 timer i morgen (mest i bil på dårlige veier) og så endelig, i overmorgen begynner den første ekspedisjonen. Det blir en voldsom dag på 10 -12 timer på hesterygg og til fots og guiden ble litt blek om nebbet når han forsto at vi ikke er så glade i høyder (les høydeskrekk) så vi får tjore oss fast på hesten og håpe på det beste. Og med disse bevingede ord, avsluttes denne bloggen.

PS. Etter å ha forespurt meg litt rundt om kring ser det ut til at dagen i dag blir siste mulighet til å få sendt en blogg og det går kanskje ikke med bilder selv i dag. De neste 7 dagene blir det ingen kontakt med omverdenen, men jeg håper allikevel å få skrevet litt hver dag slik at jeg kan sende en haug med blogger når det blir teknisk mulig.

Kjære venner, Da prøver vi med nok en blogg fra Lima.

Vi fryser. Det er kaldt over alt, helt til det blir varmt og det er når solen stikker frem litt ut på ettermiddagen.

Katarina har som kjent ikke så veldig mye kjøtt på kroppen så der slipper kulda inn til beinet ganske fort. Det blir boblejakke som hodepute og sovepose i tillegg til de vanlige tynne lakene i senga. Det er jo helt umulig for oss nordmenn å forstå hvordan det går an å leve uten dyne. Det er rundt 15 til 18 grader innendørs og ullklærne som har fått hvile helt fra Lofoten turen, må jobbe litt igjen.

Vi står opp tidlig, spiser frokost tidlig (i en kald frokostsal) og forlater hotellet tidlig. Vi leide sykler idag og hadde sightseeing på 2 hjul. Da holdt vi varmen og så kom solen frem og da er det av med ull og på med kortermet noe faderlig fort.

Miljøpartiet de grønne hadde storkost seg her borte. De hadde hatt utrolig mye å ta tak i her. Byen Lima er virkelig forurenset. Vond lukt, sår hals og skurrete stemmer. Det er ca 8 mill personer i denne byen og de skal jo forflytte seg i gamle diesel busser og biler. Så om MDG skal redde verden mot forurensning (bra formål) burde de reise hit. Jeg er sikker på at det er mange i Oslo regionen som gjerne vil låne de bort en stund, en lang stund. Kanskje en kronerulling til flybillettene kunne gjøre susen?

Nettet sier 8 mill i Lima, men det er en gjetning så nå har det nettopp blitt gjort en folkeopptelling som ikke er konkludert enda. De går fra dør til dør og noterer ned alle som bor i alle hus stander. Alle må være hjemme til de er talt opp. Veldig avansert…

Vi var innom fiskemarkedet idag. Det var et begredelig syn. Gammelt, nedslitt og udelikat så der ble vi ikke så lenge, men vi rakk å nyte synet av en koloni av pelikaner som hadde overtatt en hel fiskebåt (se bildet).

Peru er kjent for sin fantastiske mat. Etter sigende et av de beste kjøkken i verden og det tror vi gjerne på. Vi har spist veldig bra så langt. I går ble middagen inspirert av «skyline», se bildet, så da ble det spagetti.( som tydligvis ikke kom med – les elendig internet).

Det er mange små oaser av pene steder i Lima, en av dem var museet / utstillingen til Mario Testino. For noen fantastiske bilder. Det var en stor fornøyelse å se bildene hans. Et av de er avfotografert nedenfor.

Dagen i dag skal vi inn til kjernen i Lima, men offentlig transport, i rushtiden. Det skal visstnok være en opplevelse, så om vi ikke hadde vært motivert for å komme oss ut i naturen fra før av, blir vi det i hvertfall nå. Kl 0300 i morgen grytidlig er det avgang til flyplassen. Vi skal fly et par timer nordover til Cajamarca som ligger på ca 2800 m høyde, men det kommer vi tilbake til i neste blogg (om vi overlever bussene idag og innlandsflyet i morgen.

Kjære venner, her kommer den første bloggen fra Peru. Ikke de store hendelsene, men håper dere kan kose dere litt med lesingen. Sliter med å få inn bilder. Nettet er ikke godt nok ser det ut til.

Da har vi ankommet Lima. Som kjent har jeg ganske sterke allergier mot flyplasser. Det er et eller annet som skaper fryktelig mye stress uansett hvor god tid man har. Masser av folk med uniformer som sier ja eller nei og som har veto og kan stoppe deg om de sto opp med det feil fot (ihvertfall føles det slik) og regler som endrer seg hele tiden. Og shopping, shopping, shopping. Det er merkelig at det er plass til noen fly i det hele tatt.

Vi ankom Amsterdam 30 min før tiden og det var bra for Amsterdam flyplass er stor, veldig stor og når vi slipper ut av jernfuglen blir man kastet inn i et mylder av folk som haster frem og tilbake med rullekofforter som passer akkurat inn i hattehylla. Om noen sitter og ser på oss i flueperspektiv må vi jo se ut som mauer i en mauertue.

Etter et par kilometer hurtig gange fant vi fram til flyet som skulle ta vare på oss de neste 12,5 timene og etter den obligatoriske køen, ble vi tildelt vår plass i sardinboksen sammen med 630 andre sardiner. Katarina er spesielt fornøyd med naboen sin som er en sterk og kraftfull (les feit og sur) dame som snufser og nyser og skal ha hele armlenet for seg selv.

Lima, Lima, here we come. Turen gikk greit den og etter 20 timer på reisefot blir vi plukket opp av Øyvind på flyplassen som tar oss til hotellet og her sitter jeg nå og skriver 0530 på morgenen mens jeg venter på at Katarina skal våkne og frokostsalen åpne. Dagen i dag skal vi bare akklimatisere oss og tusle rundt i Lima. Nå blir det endelig frokost og så her blir det en pause.

Og så er vi tilbake på hotellet (og i baren) og begynner å skrive litt igjen og nyter en Pisco sauer, som er en lokal merkverdig drink med mye grums som egg, lokal sprit, sitron og noe annet (introdusert av Øyvind). When in Rome, do as the Romans. Jeg får bare sørge for å være ferdig med skrivingen før det blir for sent.

I dag har vi gjort som dere alle sikkert har gjort mange ganger i en ny by, ta på seg gode sko og gå og gå. Så langt kan vi ikke si at byen er spektakulær. Den er som byer flest. Been there, done that. Men er par ting er annerledes. Her er det vår og det er veldig kalt (les Lofoten ull) tidlig på morgenen og når det er overskyet, men så kom solen og all ull ble borte og kortermet kom på, vi er tross alt nære ekvator og solen er super sterk når den klarer å skremme bort skyene. Det andre som er spesielt er menneskene. Så veldig varme og vennlige. Det er noe med de som skaper ro og null stress. Blide, høflige og hjelpsomme men ikke masete. Virker veldig reelle og ærlige og ikke noe mas om å kjøpe, heller litt beskjedene. Herlig.

I kveld skal vi ut å spise middag med vår guide, Øivind og Laura, det andre paret som skal være med oss, Ingunn og Klas og en indianer fra Amazonas, Frank, som skal være vår guide i Lima i morgen. Katarina er helt forelsket i den karen allerede. De pjattet i vei og lot som om de forsto hverandre, Katarina på italiensk og gutten på Askina Inka dialekt og spansk blandet med litt Engelsk. Han har en avokado og kaffe farm i Amazonas og går på skole for å bli guide. Jeg har ikke truffet noe indianerpike å forelske meg i enda, men hvem vet, hun jeg kjøpte en genser av i dag på det lokale markedet var jo veldig søt…

Med andre ord, en hyggelig start på akklimatiseringen, blitt litt kjent i Lima og mye shopping for en veldig billig penge ble dagens grei. Regner med at det blir litt mere spennende å skrive om når vi kommer opp i Andesfjellene senere i uken.

Og med disse, kanskje litt kjedelige ord, avsluttes dagens blogg slik at vi kan konsentrere oss om å bli klare til middagen.

PS. Katarina forlanger at jeg nevner at hun var oppe tidlig, spiste frokost kl 0600 og var på ute på tur kl 0719. Så nå er det gjort (og husfreden er bevart)

Ja vi skal ihvertfall gjøre et forsøk på å forstyrre dere litt igjen.

Vi er på vei til Peru hvor vi skal ha to expedisjoner etter hverandre. Den første går ut på å krysse Andesfjellene til fots og på hesterygg og den andre går ut på å utforske en del av Amazonas jungelen til fots og fra store og små elvebåter og kanoer.

It felt like a good idea at the time når vi begynte å planlegge dette for et par år siden. Idag, nå, mens vi sitter på flyet til Amsterdam for å fly videre til Lima, er jeg litt mere usikker…..

Vi skal reise med Coex Amazon og Øyvind Wesseltoft. Han bor i Peru sammen med sin fru, Laura som er fra Peru. Han / de har drevet med dette i mange år og det ser veldig lovende ut.

Vi skal opp på over 3000 meter og ned til 0 og skal fly, kjøre bil, ri på hester, taubane over elv, tracking opp og ned, elvebåter (store og veldig små), sove i tørkerommet på en koka plantasje, dusje i elva, spise hos politimesteren og bakeren, pluss en del andre interessante ting om alt går som planlagt og det kommer det sikkert ikke til å gjøre.

Vi skal inn i områder hvor det ikke er noen turister som reiser og det kommer til å se ut som det gjorde for flere hundre år siden. Vi kommer kanskje til å få internet en gang i blant og da skal jeg prøve å laste inn noen blogger. Jeg satser på å skrive hver dag, men uten elektrisk lys og på hesteryggen kan det bli en liten utfordring. Jeg har heller ikke med PC så det blir å knote med IPAD. Bilder kan bli vanskelig å få lastet opp, men vi skal prøve.

De første dagene skal vi akklimatisere oss i Lima så da hører dere nok fra oss (-:

Mye av det verste med turen er unnagjort. Flyplasser med apper som ikke funker, sikkerhetskontroll, tax free, puber hvor folk drikker øl og dram til frokost, haugevis av butikker med mere kø og kaos enn Oslo sentrum på en lørdag formiddag og mye rare mennesker som sloss for å komme først inn på flyet slik at de er helt sikre på ikke å bli fraflydd. Massevis av grått hår og små ryggsekker. Pensjonistene er på tur.

Jeg har blitt spurt om vi skal på jakt, men nei, på denne turen er vi nok mere et bytte enn en jeger. Store krokodiller og Anakondaer og annet morsomt vil nok være svært nysgjerrige på hvordan Nordisk kjøtt smaker, men vi satser på at de skal være like nysgjerrige etter at vi har passert.