Site Title

Blogg 7 – Caledonian kanalen

Veldig spennende dag. Vi kaster loss kl 0815 og tusler oss 20 min ned til åpningen av den sagnomsuste Caledonian kanalen. Kanalen går mellom Inverness og Fort William. Den er ca 10 mil lang og vi må bl.a. krysse Loch Ness og vi biter negler. Sjøuhyret Nessy bor jo, som kjent, godt gjemt i sjøen. En stor del av kanalen er laget av forkastningen Great Glen. Forkastning? Hvem har kastet hvem hvor for hva? Arne blir pedagogisk og forteller oss at det er en sprekk i jordskorpa etter jordskjelv.  Kanskje sprekken utvider seg fremdeles, men vi kommer oss vel igjennom før sprekken i så fall blir for stor og svelger både Nessy og Capraia med mann og mus. Vel, mus har vi jo ikke om bord så vi får vel strengt tatt korrigere til bare «svelger Capraia med mann uten mus».

Men, la oss starte med begynnelsen. Vi finner åpningen til kanalen og den første slusen. Mye mindre enn vi hadde trodd. Vi har slått på kanal 74 på VHF. Kanalen vi skal leve med noen dager. For landkrabber, VHF er en Very High Frequency Radio dings som henger ved arbeidsstasjonen i Capraia. Alle litt store båter har VHF og vi ringer hverandre (kaller opp) om det er noe vi har lyst til å snakke om.

Richard hadde noe han hadde lyst til å snakke om. Han kaller oss opp på VHF’en og sier han åpner slusene og Capraia tusler inn helt alene. Ingen andre båter skal være med. Fendere med planke på utsiden er anbefalt for å slippe å få fendere med grønske på. Pyntetrekkene på fenderne er borte. Richard er en hyggelig fyr han. Vi prater litt om løst og fast og sprekken i portene til slusen åpner seg og vann fosser inn og løfter oss opp ca 3,5 meter.

Vi skal videre noen hundre meter til en svingbro som skal åpne seg og så rett inn i sluse nummer 2. Men han som hadde vakt der, hadde klart å gå ut av bua hvor han styrer brua uten å ta med seg nøkkelen og lua så han hadde låst seg ute og ble kald på hue. Capraia, med oss om bord, måtte derfor vente tålmodig til de hadde klart å bryte seg inn i bua med lua ved brua.

Når flere av oss om bord ble født, hadde de dessverre gått tomme på lageret og det ble derfor ikke utdelt noe særlig med tålmodighet, så ventingen tæret litt på. Men vi er jo godt oppdratt, så vi smilte og lo og pratet hyggelig med Richard som kunne fortelle oss at Margareth ved dagens siste sluse var like gammel som han selv og kunne hjelpe oss med bryggeplass i Fort Augustus. Det siste var en smule mer interessant

Kanalen ble bygget for ca 200 år siden. Start i 1804 og ferdig i 1822. Estimert 4 års byggetid, men det ble18 års byggetid og med en kraftig overskridelse av kost. Tror kanskje det er noen av etterkommerne herifra som har kommet seg til Norge for å bygge regjeringskvartalet?  

Hovedgrunnen til å få laget kanalen var å unngå Pentland Firth. Det er sundet mellom Orkenøyene og Skottland. Ett av de aller verste farvann i verden og som Capraia skal krysse om en uke eller to. Jeg har seilt der før og har aldri sett større og verre bølger. Vi lar den bare henge litt der i lufta….

Mens vi ventet på innbruddet i bua, kom en engelsk og en tysk båt og tok oss igjen så i sluse 2 var vi 3. I sluse 4 var vi også 3, mens i sluse 6 var vi 5 for da hadde vi tatt igjen et par båter. Vi fikk etter hvert god teknikk på slusingen. Gasellene Ivar og Arne hopper elegant i land med en hyssing hver og holder Capraia inn til sluseveggen mens noen tusen liter vann bobler inn forfra og løfter oss opp. Og så tusler Ivar og Arne videre med hyssingen i hånda og holder Capraia bokstavelig talt i tøylene, mens jeg kjører skuta framover og inn i neste sluse. Petter passer på fortøyningen foran på skuta.

Halvor har forlatt oss for en dag. Han skriver bøker om krigshistorie, og et treningssenter for Kompani Linge var et sted i nærheten og da må han jo ta seg en tur dit. Det var her gutta i Kompani Linge ble utdannet før de ble sendt til Norge på oppdrag. Joachim Rønneberg og de andre i operasjon Gunnerside øvde på å sprenge tungtvannsanlegget på Rjukan i skogene rundt Glenmore Lodge. Kong Olav avduket minnesmerke her i 1973

I skrivende stund går vi for motor på Loch Ness. Det er et vakkert sted, men for oss fra Norge er det «presis som hemma» og egentlig litt skuffende. Vannet er brunt og skittent av en eller annen grunn og bading og fylling av vanntanker er helt utelukket. Dessuten har vi  prøvd alle mulige teknikker på å få manet frem uhyret Nessy, men uten hell eller uhell. Vi tør ikke å kaste ut fiskesnøret i tilfelle vi skulle få det store nappet, så da ble det å krype ned i salongen og skrive litt på denne bloggen isteden.

Målet er Fort Augustus som vi ankommer veldig snart så nå blir det en pause i skrivingen og så får vi se hva Fort Augustus har å by på. Vi tror det blir noe spennende …

Og med denne spennende kommentaren avsluttes dagens blogg.

Blogg 6 Inverness i regnvær

Vi trodde vi skulle få en hyggelig spasertur til sentrum før regnet kom (ca 30 minutters gange), for å ta en litt sen lunsj og brusende pint. Vi måtte gå langs en hovedvei som ligger langs et industriområde, så hyggelig kan vi ikke kalle det, men lunsjen på puben var bra. Ca 100 kr for en pint, med fish and chisp med på kjøpet. Regnet kom etter lunsj og siden har det regnet. Vi var tilbake i skuta og gjorde lite, taxi til byen, torsk og seabass på et lokalt sted, rødvin som nightcap mens det regnet og regnet. Blåst og regnet i hele natt. Når jeg våknet, var det 11 grader i skuta og jeg begynte en kort stund å lure på “hvorfor gjør jeg det her?”

Vel, vi forventet ikke sommersol og varme. Vi er kanskje drevet av det lille vikingblodet vi måtte ha i våre blodårer. Men vi understreker at plyndring og voldtekt ikke er vår stil. Vi er de myke, milde og snille vikingene vi.  Om plyndring skulle være på agendaen, er det nok vi som hadde blitt plyndret og sannsynligheten for at vi blir voldtatt er vel ikke noe vi behøver å ta med i risikovurderingene.

Mikael hadde vært i Spania og kom hjem med en stor fin Iberico skinke som han skjenket Capraia slik at hun kunne ta det med på turen. Utrolig hyggelig. Spesielt hyggelig ettersom Capraia har litt vanskelig med å fordøye skinke så vi måtte hjelpe til. Den henger så fint i taket i salongen i skuta og den som vil går og spikker litt. Ingen spikker mye, men litt spikking veldig ofte blir ofte veldig mye. M.a.o. skinka fikk ben å gå på (i motsetning til Iberico grisen) og nå er det kun stort sett kraftben igjen. Ertesuppe?

I dag står varmeovnen på fullt kjør og alle er opptatt med opprydding på PC’en etter seilasen. Kl 1245 kommer en taxi og kjører oss til omvisning og whisky smaking. Spennende.

Whisky smaking. Halvor fant et sted Inverness som het Uile-Bheist. Ville Beist? Er det det vi blir etter smakingen? Kanskje vi skal ta det litt pent? Eller er det mere morsomt å bare kjøre på mon tro? Som seg hør og bør fikk vi en omvisning før smakingen. En ung hyggelig dame snakket på inn- og ut pust og hos meg gikk det meste inn i det ene øret og nesten like mye ut det andre. Det var mye korn, gjæring, destillering og mye som var bedre enn konkurrentene, men så kom vi til smakingen. Halvferdig produkt på 63% som smakte som grappa og en blend whisky med mye røksmak pluss litt øl gikk ned sammen med mange forstå-seg-på kommentarer og med blandet nytelse.

Vi har også ambisjoner om å komme oss til Culloden. Monika tipset oss om dette. Ved Culloden fant den siste konfrontasjonen i Jakobittopprøret sted i 1745. De tapte, og det var da slutten på den skotske (gæliske) kulturen. Det var blant annet forbudt å bruke kilt eller noe som hadde med denne kulturen å gjøre. Det var vel en Netflix serie om dette som vi så for en stund siden. Husker ikke navnet. Vi så ingen i byen med kilt så regelen ser ut til å gjelde enda. Eller?  

Selve stedet Culloden består av et stort område med flere steiner som markerer hvilke klaner som deltok og ble drept. Etter en liten rådslagning etter whisky smakingen var det vanskelig å overtale oss selv til en lengere spasertur i regnværet for å se på noen steiner i en park i enda mere regn. Det var betydelig lettere å få et enstemmig vedtak på å rusle litt rundt i byen og finne en liten mørk pub. Ja, vi er litt håpløse.

En rolig kveld i skuta med Entrecote på grillen med godt tilbehør og en god rødvin som hovedrett ble konklusjonen på en dag som var ok, men som ikke kommer til å gå inn i historiebøkene.

I morgen tidlig er det Caledonian kanalen så med disse historieløse ordene avsluttes dagens blog

Blogg 5 – Vi er framme

I skrivende stund er vi ikke framme, men vi har ETA (= estimated time of arrival) om 3 timer.

Jeg vet ikke om dette er ny norsk rekord, antagelig ikke, for det er alltid noen som har en bedre historie (i hvert fall på fest), men jeg tør påstå at det ikke er mange som har seilt raskere fra Oslo til Inverness. Litt under 4 døgn har det tatt oss å komme hit. Langt mindre enn det som står i regnearket. Men Capraia er så dårlig til å lese regneark så hun bare langer ut med skipper og mannskap på slep når hun får anledning. Vi henger med så godt vi kan.

Som nevnt i forrige blogg fikk vi opp spinnakeren. Sinnataggen (=spinnakeren) har det kallenavnet fordi hun har to øyne og en sinna munn. Å få en blid munn ble for dyrt for da måtte det spesialsøm eller trykk til og det kostet vi ikke på oss. Hun sto oppe og dro oss av gårde i hele 10 timer. Full fart i skuta, typisk 8 til 9 knop, men vi hadde en liten surf på over 10 knop. Sikk sakk seiling mellom supply skip og massevis av oljeinstallasjoner / plattformer. Utrolig fascinerende å se disse kolossale installasjonene. Greit å få sett de nå før Miljøpartiet de grønne har fått skrotet de. Hvor i all verden skal de forresten skrote de uten å forsøple naturen? Nå, ja. Vi har bygd de og så får neste generasjon tenke på hvor og når de vil blir kvitt de…

Som seg hør og bør ble det litt sjekk av tauverk når man seiler spinnaker og ja, da, katastrofen var nær. Brasen (en tjukk hyssing på ca 1,4 cm i diameter) hadde gnagd på et kajakkfeste og var nær på å ryke. Mannskapet fatter ikke hvorfor skippern insisterer på å ha kajakkfestet festet på rekkestøtte festene når kajakkene som skal festes ikke er med. De fester i all stillhet på brygga hjemme.

Hadde brasen røket, hadde spinnakerbommen smelt inn i forstaget og en karbon spinnakerbom hadde pent bedt om å bli begravet og niks mer spinnaker seiling på denne turen. Legg til at en spinnaker som noen har sluppet løs er som kuene på vårslepp hos kongen på Bygdøy. Helt umulig å holde styr på og skaper fullt kaos ombord. Men alt dette ble altså unngått og vi fikk sinnataggen pent ned og gikk over til å seile på slør igjen (= vinden aktenfor tvers (nei, har ingen ting med dårlig mage å gjøre)).

Vinden løyet og jern-genoaen måtte startes litt etter midnatt. Vi kunne nok ha seilt noen timer til, men for sakte. Vi har nemlig en deadline på når vi skal komme i havn. Det er ikke fordi et par av de som Capraia har med på tur er utålmodige. (Nei, jeg vil ikke si hvem de er, men de har en A i navnet sitt og det er ikke Halvor.) Nei årsaken er høyvann og lavvann kombinert med sterk strøm som er årsaken. Kort fortalt har vi et vindu på ca 2 timer hvor vi kan komme oss inn og ut av havn.  Bommer vi på det, blir det i verste fall å vente utenfor havna i 12 timer og så mye øl har vi ikke om bord (bare fleiper…).

Petter er primus motor i å finne ut av strøm, høyvann, lavvann og alt det der. Han studerer store og fete bøker og kart for å finne dette ut. Høyvann i Dover som justeres for strøm i Aberdeen (eller noe sånt), pluss sommertid og UTC og Norsk tid og lokale forhold og fullmåne og trange sunn og gud vet hva. Forstå det den som vil og kan, men vi stoler på Petter vi. Vi godt voksne sløser ikke med de få hjernecellene som er aktive. Dette kan Petter tenker vi (så langt klarer vi å tenke).

Vi hadde også et drama i løpet av natten. Ikke noe med oss å gjøre, men med oss som gratis tilskuere (oss = de som var på vakt, Arne og Halvor). Dramaet som utspilte seg involverte en seilbåt som lå foran oss. Den hadde kurs rett mot en fiskebåt og på tross av mye roping og skriking fra en sint Skotsk fisker, fortsatte seilbåten med all tydelig hensikt å spidde fiskebåten. Kanskje eieren ikke liker fisk? Men i siste liten etter et siste hest brøl fra fiskeren på VHF klarte seilbåten å vike unna. Vi tar snart igjen den seilbåten og kommer til å holde god avstand … !

Vi er vel i havn i Inverness marina. En liten, trang og hyggelig havn. Vi knødde oss inn i en bitte liten bås og det er vel ingen stor overraskelse at det ble en bitte liten feiring av overfarten med en bitte, liten Gin Tonic med bitte lite Tonic. Men, noter at det kun var etter en full rengjøring og rydding av Capraia. Utrolig hvor effektive vi er når det er en GT som står og lurer rundt hjørnet.

Og med en feirende ankerdram, avsluttes dagens blogg.

Blogg 4 – Med spinnaker over Nordsjøen

Gårsdagen ble avrundet med en helt fantastisk solnedgang. Sola forsvinner sakte og pent ned i havet og man venter bare på at det skal begynne å frese og boble i vannskorpa. (kanskje det blir varmt morgenbad når vi kommer frem? For vi seiler jo mot solnedgangen)

Nattseilas og ikke minst nattevakter er oppskrytt. Vi har et vaktsystem som vi kaller rullerende 4 timers vakter. F.eks. person 1 begynner en vakt kl 21, kl 23 kommer person 2 på vakt, person 2 overtar hovedansvaret i 2 timer, person 1 har nå hvilevakt i cockpit 2 timer. Kl 01 kommer person 3 opp og tar hovedansvaret og person 1 som nå har vært i cockpit i 4 timer går i køya mens person 2 har hvilevakt i cockpit. Og slik fortsetter det døgnet rundt. Ja, det er litt komplisert, men ta fram penn og papir og les en gang til så går det nok bra, eller bli med på neste tur.

Det er kaldt på natta uansett hvor varmt det er om dagen. Fra kortermet og shorts til dobbel ull under, kjeledresser (= store barnehage dresser), seiledresser, luer, hatter og votter. Så blir det å balansere dehydrering med det største problemet; ned under dekk å late vannet. Stabler seg ned trappa til salongen som er lyst opp med svakt rødt lys for ikke å ødelegge nattsynet, vagle seg fram til toalettdøra, knø seg inn på toalettet og så begynner jakten på det aller helligste. 45 lag med ull og kjeledresser og votter og luer skal av mens man holder seg fast med to hender. Når man endelig er ferdig og prosessen med klær er reversert, kommer man seg opp i cockpit igjen og håper på laaang tid til neste gang uten å bli dehydrert.

Vi hadde en vakker og tørr natt. Plotter og radar holder oss på god kurs og gir oss øyne i natten. Dårlige vindforhold gjorde at det dessverre ble mye motor. Men vi er mye nærmere målet. Skipper og skribent gikk på vakt kl 0500 og fikk med seg en helt fantastisk soloppgang. Litt trøtt men sola gjør underverker og oj,oj en liten endring i vinden og så kom alle seil opp i en fei så nå seiler vi i medvind med full seilføring i 6-7 knop i strålende sol.

Fersk brød kom akkurat ut av ovnen, gutta preiker og løser verdensproblemer i cockpit og olje-plattformen Andrew passeres på tett hold på styrbord. Nå må jeg opp å nyte litt og ta noen bilder så her blir det pause i skrivingen.

Men ikke pause i seilinga. Det begynner å se ut som SPINNAKERFØRE. Oj, oj, lenge siden spinnakeren var oppe så vi var litt rustne, men opp kom den i 9 sm (vinden blåser 9 meter pr sekund) så nå toger vi avgårde med spinnakeren som en stor boble foran med 5 tau i arbeid. (Bras, skjøte, fall, opphal og nedhal). Pluss litt i reserve…

Nå ble vi plutselig kalt opp av et forskningsskip på VHF. «Vi ligger 5 NM foran dere, vennligst passer oss på babord side». Med spinnaker blir det en utfordring å endre på kursen noe særlig, men det ser ut som om det går bra. Ivar bak roret når vi seiler spinnaker er trygt….

Men nå må jeg opp å stå litt til rors og nyte tilværelsen på havet så med disse ballongfylte farts ord avsluttes dagens blogg. Det kommer ut en eller annen gang etter at vi har fått landkjenning og så kommer blogg 5 med siste del av seilasen til Inverness i morgen, håper jeg….

Blogg 3 – På bøljan blå natt og dag.

Hei og hå hvor det går. I skrivende stund har vi gjort unna drøye 50 NM og har mistet syne av land. Det blåser litt mer enn vi trodde. 10 til 14 sm og litt mer på slør. For landkrabber, da blåser det så mye at sjøen går kraftig hvit og de fleste småbåter og motorbåter holder seg klokelig i havn. Folk med parykker holder seg innadørs, hatter må bindes fast under haken (eller hakene for de godt voksne) og bruden må ha på seg et mindre slør en planlagt og derav uttrykket «seile på slør». Nei, da bare tull. Seile på slør betyr vinden kommer aktenfor tvers (se definisjon i bloggen i går) og bruden kan sløre så mye hun eller hen vil.

Vi går med full seilføring, så her går det unna. Farten varierer mellom 7 og 9 knop og det er masser av bølger som skal håndteres. Vi har mange bølger på rundt 2 meter bakfra og så kom det gamle dønninger på 3-4 m fra siden (gammel sjø nordfra). Dette håndterer Capraia så vakkert. Hun klatrer opp og surfer mykt og vakkert ned igjen. Ikke noe moderne skrog med flat bunn som banker og slår her nei.

Artig å sitte nede i skuta og skrive blogg og se ut av vinduet og nesten se opp på bølgene. Masser av bevegelser i skuta så kjernemuskulaturen får kjørt seg og det er jo sundt og bra. Greit å vite at den fremdeles er der. Leit om den hadde blitt igjen hjemme. Det er umulig å bevege seg om bord uten å holde seg fast i noe. Matlaging blir spennende og pusse tenner morsomt, i hvert fall for tannbørsten som helt på egen hånd kan finne nye og hittil ukjente steder i munnen å pusse på slutten av en surf ned en bølge.

Vi håndstyrer og skifter styrmann hver halvtime når det er mye sjø og sterk vind. Vi synes autopiloten styrer litt for dårlig, men den blir brukt litt innimellom. Vi hadde planer om å grille pølser på grillen på hekken, men de finter oss og hopper bare rett i havet fra grillen for å bli spist av fisker istedenfor oss. Dumme pølser, heldige fisker. Om det er noen som spiser en torsk med en liten bismak av Gilde pølser så vet dere hvor det kommer ifra. Så det blir brødlunsj i dag. Vi tar det igjen når vinden roer seg. For det skal den gjøre. Våre værsimulatorer sier lite vind ut på ettermiddagen i dag og da blir det det vi liker minst. Lite vind og gammel sjø… Uff og uff,kanskje motorbåt i bølger.

Men vi nyter så lenge det varer. Solskinn og medvind, kortermet og shorts, 7-9 knop på slør, hvem hadde trodd det. Livet leker (så lenge det varer). Og her blir det en liten pause i skrivingen for å gjøre unna litt «husarbeid» og komme seg ut i sola igjen.

Apropos matlaging, det blir Skipperns Chili Con Carne I dag. Ferdig laget hjemmefra for å gjøre det enkelt når det er mye sjø. Enkelt og enkelt fru Blom. Den skal varmes opp mens båten ligger på skrå og jeg henger i den blå matlagings stroppen. Deretter er det en hånd på skjea, en hånd rundt bollen, en hånd på glasset og en hånd for å salte og pepre. Det blir mye hender det og da er det om å gjøre å ha kontroll så det ikke hender for mye – les søl.

Og med disse tullete og chili – sterke ord, tror jeg vi avslutter dagens blogg før det blir enda verre. Vi sender når vi får landkjenning om et par dager. (Eller klarer å hacke oss inn på nettet til en oljeplatform vi seiler forbi 😉)

Blogg 4 kommer litt senere i dag, når jeg har fått lastet inn litt bilder.

Blogg 2 – Forberedelse til overfarten

Kjære venner og andre, tusen takk for hyggelige tilbakemeldinger.  Det setter vi pris på. Av naturlige årsaker blir vi mer enn normalt opptatt av natur og ikke minst vind på seiltur. Når vi planlegger selve overfarten til Skottland, studerer vi 6 ulike værmeldinger fra ulike kilder. Mandag ser fremdeles best ut.  

Mandagen har imidlertid et stort problem. Den kommer alt for tett på søndagen og søndagen går vi fremdeles nedover Norskekysten. Og det tar laaang tid nedover norskekysten før vi kan svinge til høyre. Men motivert av en fin overfart kontra en mindre fin overfart, presset vi på og la oss til i gjestehavna i Mandal kl 22:30 i går.  

M.a.o. ble det 116 NM i går. Start kl 0600 i Stavern og langt utaskjærs nesten helt ned til Kristiansand hvor vi skar inn mellom øyer og skjær. Her var det full sommer med fulle utehavner, fulle glass, full musikk, full rulle, fulle onkler, tanter, søstre og brødre som sang av full hals til full jubel av nærstående og mindre full jubel av naboer og barn som ikke var fullt så begeistret av tonene.  Nåja, fantasien løp vel kanskje litt løpsk nå. Men idyllisk og flott var det. Ulvøysund og Olavsund tok vel 1og 2 prisen.

Seilstrategi over Nordsjøen står på agendaen. Mye tyder på at det blir unnavindsseiling og det betyr store forseil. Spinnaker, code zero og Gennaker ble gjort klare for å kunne bli heist opp med alt tilhørende tauverk skjøter, lift, downhall, bras, knall og fall og litt til. Mye hyssing på dekk.

Med sen ankomst ble det middag underveis. Halvor disket opp med skikkelig mannekost. 300 gram elgkarbonade av selskutt elg, ble til elgtartar med alt tilbehør inklusive 3 eggeplommer pr mann.  Ja, da, elgen var skutt før Halvor kom om bord. Skyting av elg som svømmer i havet og slakting av våt elg er lite gunstig om bord i en seilbåt.

Variert trening skal være den beste treningen så det ble ikke whisky som night cup og trening til whisky smakingen som kommer i Skottland. GT fikk ta rollen. Gin tynnet ut med Tonic kan kanskje klassifiseres som restitusjonstrening som forberedelse til whisky smakingen i forhold til den rene whiskyen som ble fortært i går?

En kort natt søvn ble avløst av alarmklokken som ringte 0545. Vi kastet loss 0600. M.a.o. lite tid til morgenstell for å gjøre seg ung og vakker. Vi er på vei til Skottland. I skrivende stund passerer vi Lindesnes. 8-11 sm på nesten platt lens.  Platt lens = vinden rett bakfra = spinnaker, men med sjø som gjør at skuta ruller og litt for mye vind avventer vi med å sette spinnakeren. Vi seiler allikevel i 6,5 til 8 knop så ingen grunn til å klage.  

Men overfarten er i gang. 2-3 døgn tar det til Inverness, så dere hører nok ikke fra oss før på onsdag kveld eller torsdag morgen. Det blir til dels lite vind noen timer både her og der slik at snitt hastigheten ikke blir den aller største.

Og før vi forlater kysten og mister teledekning avsluttes denne morgenbloggen.

Blogg 1 Fra Oslo til ?

Blogg 1

Da er Capraia III på tur igjen og vi er så heldige at vi har fått lov til å være med. (Hun klarer jo dessverre ikke å betale båt-regningene selv så hun har vel ikke så mye valg).

Planen var å kaste loss kl 12 den 18 mai fra KNS, men med mannskap som er pensjonister, nesten pensjonister eller snart ønsker å bli pensjonister (enten de vet det eller ei) forlot vi havna en halv time før planen for alle var ute i god tid. The good news, nydelig vær, the bad news lite seilvind. M.a.o. måtte seilbåten kle seg ut som motorbåt og tusle avgårde med jern-genoaen (for landkrabber oversatt til Dieselmotor).  Vi, mannskapet, kortermet og shorts og med solkrem som Nina har befalt skal klines på alle kroppsdeler som ikke er dekket av klær. Ikke nok med det, forskjellige kremer til forskjellige kroppsdeler. Arne, prøvde å huske alle instruksjonene når han holdt solkrem kurs for oss andre rett etter at vi kastet loss.

Kurset var nok litt bortkastet for Skippern, men solkrem ble det. Var det en for ansikt og en for resten eller var det forskjellige kremer for styrbord og babord side av kroppen mon tro?? 

Det ble mange timer og nautiske mil (NM) med middag underveis og ankerdram i cockpit litt før kl 22 på svai rett rundt hjørnet fra Stavern. Drøye 70 nm på en ettermiddag og kveld lar seg høre.

Opp tidlig i dag. Vi kastet loss 0600, opp med seil og 7 knop og frokost på nordadraget så lenge det varte og nå i skrivende stund er det 0,4 sm vind. For landkrabber 0,4sm er så lite vind at du kan spise masser av hvitløk uten at vinden bringer din flotte odør dagen etter til noen nærstående (=null vind). (Ukontrollerte utblåsninger er det ikke tatt hensyn til i denne betraktningen).

Fremdeles shorts på Skippern, men nå ull under, i hvert fall i morgentimene. Vannet er fremdeles kaldt (og gud skje lov, klarte vi å lure oss unna morgenbad i dag).

Hvor er vi på vei? ja, den som visste det. Vi går sydover langs norskekysten til vi ikke ser noe norskekyst lenger og så svinger vi til høyre og seiler helt til det butter. Og da har vi kommet til Skottland. Deretter er planen at vi seiler en smule nordover til vi finner et hull i Skottland som vi skal penetrere – det er Caledonian kanalen. Den går tvert igjennom Skottland. Sluser opp og sluser ned, sjøuhyrer i Loch Ness, brune barer med bitte små forsiktige smaksprøver av øl og etter hvert single malt whisky. Det får vi håpe det blir noen kreative blogger av….

Halvor hadde med seg Whisky om bord, og når vi spurte hvorfor han har med seg “sand til Sahara”, var den svært gjennomtenkte og omtenksomme tanken at vi burde ha noen treningsøkter før vi ankommer Whisky land slik at overgangen ikke skulle bli for stor for pensjonistene og nesten pensjonistene. Så da fikk vi jaggu en treningsøkt på slutten av dagen i går også. Det gjorde til og med utslag på alle pulsklokkene i løpet av natten. Er det noen sak?

Å komme til Inverness i Skottland fra Norskekysten uten noen særlige skrammer innebærer å finne et godt værvindu. Det ser lovende ut på mandag og tirsdag og da er det bare å forte seg ned til hjørnet av Norge (sånn ca Mandal) og så ta siste vurderinger på når overfarten skal skje.

Selve overfarten til Inverness fra Mandal tar normalt litt under 2,5 døgn med gode vindforhold. Da er det bare å få på seg ull, vester og sikkerhetsliner og holde på hatten. Ser ut som vi får godt med vind, spesielt i begynnelsen. Men den kommer aktenfor tvers (for landkrabber=vinden treffer deg i ryggen om du står bak i båten og ser framover, nei, ikke vri på hodet…)

Når vi har kommet oss ut av Caledonian kanalen på den andre siden av Skottland, har vi to valg. Høyre eller venstre. Venstre betyr Portugal, Spania og Atlanterhavet og det havet har vi jo krysset før så da blir det vel høyre da. Hybridene, Orkenøyene, Shetland, Færøyene eller noe slikt. Vi får se, men mye Nordsjøen er planen.

Ellers, vi er Halvor Hartz, Petter Solum, Ivar Engen, Arne Engen og unge Mørk. Det blir vel noen bilder av mannskapet og fornuftige beskrivelser etter hvert som noen gjør noe ekstraordinært og positivt. Som f.eks. at Halvor, i motsetning til oss andre, husket å ta noen bilder i går og i dag (se nedenfor).

Og med disse motoriserte diesel ord, avsluttes blogg 1 og så får vi se om det er noe interesse og om det blir en blogg nr 2…

Blogg 26

Den siste bloggen. I hvert fall den siste bloggen fra denne turen. Det er vel ikke så mye mer å skrive om. Det ble mye farvel i går og i dag. Kapteinen sa farvel, mannskapet sa farvel, guider sa farvel, restaurantfolket tok farvel og vi tok farvel med dem og så bar det i vei til flyet i dag morges. Et eget fly satt opp for oss. Puerta Arenas til Santiago. 3,5 timer på fly med flotte fjell på styrbord side (unnskyld mener høyre side og kysten på babord side (unnskyld mener venstre side).

Så det blir farvel med andre medpassasjerer ved bagasjebåndet når vi kommer til Santiago. Eller kanskje på hotellet. Det fleste har en natt der før returen til Europa. Det samme har vi.

Nå blir det shorts og kortermet igjen. Luksusopphold på Mandarin Oriental igjen. Privatsjafør henter oss på flyplassen igjen, luksus skal det være igjen, vanlig badeshorts og badedrakt (ikke luksus) får vi kanskje prøvd i luksusbassenget i ettermiddag igjen før middag på hotellet igjen.

I morgen tidlig blir det frokost og full fart til flyplassen. 2 mellomlandinger og ca 30 timer senere håper vi å være hjemme igjen (dør til dør). Lang reise, men håper alt går som planlagt og da skal vi klare oss bra vi.

På tide å reflektere litt på turen. Før vi bestilte vurderte vi flere varianter. Vi skulle til Antarktis. Så my visste vi. Det er mulig å reise direkte ned og opp igjen etter noen dager, kombinere det med en tur langs de Chilenske fjorder eller trå til å ta hele den store, tradisjonelle reisen med Falklandsøyene og Syd-Georgia. Som kjent for de som har lest bloggene med øynene åpne og en smule lagringsplass mellom ørene, så valgte vi denne reisen. Vi angrer absolutt ikke. Syd- Georgia er et must (dyreliv) og seilingen fra Syd-Georgia til Antarktis er et must for å se de store flytende isfjellene og mye hval. Men andre har sikkert andre meninger om dette.  

Hurtigruten har gjort en kjempebra jobb og vi var veldig fornøyde med skuta Fram, logistikk, service, kunnskap og mat. Stemningen om bord var positiv og upåklagelig og aktivitetene mange og bra. Forståelig, men av og til irriterende, med den ekstraordinære sikkerheten de har lagt til grunn på alle aktiviteter. I tillegg kommer det en haug med regler som en Antarktis traktat har fastsatt. Dermed blir utflukter veldig «Amerikanisert». Full kontroll på alt, må gjøre ditt og må ikke gjøre datt. Det fleste aksepterer det med et forståelsesfullt smil, inklusive Katarina.  Skribenten ønsker mer fleksibilitet og er utålmodig (ja tro det den som kan …) og holder dermed inne en viss irritasjon, men det har vært til å leve med det også. For å unngå dette måtte vi ha vært der for 30 år siden og ettersom tidsreiser foreløpig ikke tilbys, blir det å smøre seg med litt tålmodighet skal man se alt det fantastiske.

Vi sitter i skrivende stund på flyet til Santiago og håper å få bloggen ut i kveld. Det blir den siste bloggen folkens. Neppe noe mere å skrive eller tulle om på denne turen, eller, det hadde det antagelig vært, det er mye morsomt å se på og skrive om på tur, men hodet begynner å fokusere på alt som ikke er gjort siden vi forlot gamlelandet. Det blir litt av en catch up.  

Tusen takk til dere all som har fulgt bloggen. Det har helt klart motivert oss til å skrive og finne bilder og derigjennom fått dokumentert også denne turen dag for dag på et løssluppent vis.

Og med disse løsslupne ord avsluttes dagens og turens siste blogg.

Blogg 25

Og nå som vi trodde det var slutt. Bare nedturen oppover til sydspissen av Argentina og deretter oppover til Chile igjen. Men nei da, fremdeles mye flott å se. Første «stopp» var Kapp Horn. For oss seilere er det vel noe av det største å kunne passere Kapp Horn (og Kapp det Gode håp – der har jeg vært før). Skippern gikk så nærme han kunne, og vi kunne skimte «Hornet» i regn og tåkehavet. Men det var flott å kjenne på følelsen. Her har mange seilere slitt og også mange dødd. For oss var det «flatt vann» og det er veldig sjelden på Hornet. I morgen (i dag i skrivende stund) blåser det 22 sm og full storm i kastene der ute.

22 sm og full storm på Kapp Horn betyr minst 11 – 12 meter høye, krappe bølger og rotesjø med mye strøm og er for spesielt interesserte for å si det sånn. Når det er sagt så er jo skribenten spesielt interessert og er vel litt skuffet over at været ikke rakk fram i tide til å vise oss sine krefter, men samtidig er det kanskje en grense for hvor spesielt interessert en spesielt interessert bør være på havet og spesielt Kapp Horn. Vi fikk nøye oss med å være spesielt interessert i  17 sm opp Beagle strait. Beagle strait er også veldig spennende for de som leser gamle sjøfarer historier. Man kommer innaskjærs, men det er veldig lumske vinder og strømmer og mange seilere har kjempet tøffe kamper her. Vi bruker en dag, men har hørt om folk som har sloss i mange dager for å komme igjennom.

OG SÅ VAKKERT. Vi som trodde det var slutt, men den vakre naturen og dyrelivet fortsetter. Delfiner svømte ved siden av Fram i flere minutter i går. Flott å se de svømme i full fart under vann langs skutesiden. Vi føler at de smiler lekende opp til oss.  Når man går opp Beagle strait får man en vakker nasjonalpark på styrbord side en hel dag. Fantastisk flott. Isbreer som kommer ned til sjøen og høye fjell med vill natur. En Kondor, verdens største rovfugl med vingespenn på 3,2 meter og vekt opp til 15 kg svever over oss. En elv kommer ut under en isbre og stuper ned fjellsiden og lager en fantastisk foss. En regnbue gav oss litt ekstra underholdning. Klikk, klikk. Jeg prøvde å snakke til regnbuen slik at den kunne flytte seg bare litt slik at vi fikk isbreen i bakgrunnen og regnbuen foran, men den forsto ikke hva jeg sa eller bare var litt sta.

Det er flere fjelltopper på over 2000 meter. Mye vakkert for slitne øyne og slitne hoder som er sprengfulle av inntrykk. Det skarpe øye vil imidlertid også notere seg at isbreene er mye mindre enn de var. Det ser man klare spor etter. Den globale oppvarmingen ser man tydelig her.  

For de av dere som har reist med Hurtigruta i Norge og sett vår vakre natur så er det mye likhetstegn med de vi ser her om bord i dag. Det er bare så imponerende.

Ellers kjenner vi at folk begynner å tenke på hjemturen. Borte bra, men hjemme best. Vi sjekket inn i Chile i natt (Port Williams) mens vi sov, dobbel ull skiftet ut med enkel ull, kofferter pakkes i dag og plasseres utenfor kabinene for å fraktes til flyplassen i morgen tidlig. Et par har fått på seg Swix jakke og går runder på dekk. Oppvarming til skituren de skal ha når de kommer hjem? Det er jo en opptur å få en topptur når man kommer hjem?

Og med disse ordene om opptur avsluttes dagens blogg

Blogg 24

Drakestredet, verdens tøffeste havområde. Vi er litt usikre på hvor Drakestredet begynner og slutter så vi be på forhånd om unnskyldning dersom vi er litt upresise. M.a.o. vi seiler nå Drakestredet og har gjort det i hele går og i natt. Mye sjø, 4 pluss meter bølgehøyde, men det som er så spesielt med Drakestredet er at Stillehavets gamle bølger, høye, slake og lange kommer inn fra babord (Nord vest) og Atlanterhavets mindre og mer rotete kommer inn fra Nord Øst – gammel sjø og så kommer ny sjø fra ny vind og legger seg på toppen. I all korthet, mye rotesjø og mye bevegelse i Fram. Mindre folk til lunsj og middag og mere piller i flere mager.

Skribenten, som aldri blir sjøsyk, ble en smule forvirret og innesluttet og trøttere en vanlig i går. Finner lite annet å sette skylda på enn sjøen så da så. I natt blåste det opp og sjøen ble mye større. Forecast var 6 + meter bølger og det merket vi. Glem å ligge fosterstilling i senga. Maks kontakt mellom kropp og laken for ikke å skli ut. Ser antagelig ut som en edderkopp som er tråkket på. Armer og ben ut til siden med magen godt klemt ned i madrassen. Sikker ikke et vakkert syn, men det er jo ingen skjønnhetskonkurranse vi er med på og spesielt ikke når vi sover.   

En noe mangelfull hvile i natt, men sjøen har roet seg og vi er i Fort Williams for innsjekking til Chile i kveld og da er det vel innaskjærs resten.

Det er masser av tilbud om bord. Foredrag av alle mulige sorter hele dagen lang, hver dag til sjøs. Det er også workshops på bilder, hvaler, Antarktis, overvintring i Antarktis, flere knuter, kajakk bilde bytting osv osv. Kjeder oss ikke.

Etter at vi forlot Antarktis føles det litt ut som en transport etappe. Fra Sør Georgie til Antarktis var det masser av hvaler og isfjell, denne veien (lenger vest) er det mindre dyreliv og ingen isfjell. Som er refleksjon på turen er det derfor ingen tvil om at vi tok en rett beslutning når vi tok omveien til Antarktis via Sør-Georgia men mer om det i en ny blogg om en dag eller to.

Av naturlige årsaker ble det ikke tatt noen bilder i går, men Katarina har redigert noen vakre som vi legger ved i istedenfor. Og med disse vakre ord avsluttes dagens noe tamme blogg fra et vilt hav.