Site Title

Dag 20. Dette ble en helt spesiell dag i Amazonas jungelen Pacaya Samiria. Opp Kl 0400. Avgårde 0530 for å oppleve jungelen våkne. Flott tur. Annen natur.

Flott fiske her oppe. Største fisk (Paiche) kan bli opp til 300 kg. Tilbake til camp etter 3-4 timer for å spise frokost. Så flere aper og dovendyr og fargerike rare fugler.

Etter frokost bar det ut på piraia fiske. Først ut å fiske agn / kaste spyd. De andre gikk og slappet av litt men jeg måtte jo være med guidene på det. Og så kom piraja fisket. Det ble nok 10 – 12 pirajar.

Jeg satte turistrekord med mine tre. Fisket er enkelt; ta et barberblad og skjær et lite snitt i tåa til det blør litt, dypp den så i vannet og hold et godt øye med den. Når pirajan angriper, dra foten fort opp i båten og fisken hopper etter.

Neida, bare tull, fisker med agn. Det er en helt spesiell teknikk for å få de rakkerne opp i kanoen. Man må være veldig følsom i fingertuppen og veldig rask. Når den biter så dra til og få den opp av vannet så fort som mulig. Den slipper ofte kroken fort og spreller i kanoen. Da er det greit å passe tåa og samtidig ikke bevege seg så mye at kanoen går rundt og falle i vannet med alle Pirajaene. Jeg tror fort man da glemmer alle tanker om overvekt for å si det sånn. Om den sitter fast på kroken, er den nesten verre. Piraiaer forstår dårlig norsk. “Slipp kroken pent og legg deg rolig i bøtta da din lille jævel”, men lydige er de rakkerne heller ikke. Historien om å bruke egen tå som lokkemat er ikke langt unna sannheten når det gjelder fisket til noen indianerstammer. De fester små skinnbiter til hælen sin (som har en noe tykkere hud enn mine vakre og sarte føtter som aldri har sett dagens lys).

Lunch og så på jakt etter en stor oter man har sett her (den fant vi ikke). Den hadde imidlertid tømt garnet vi satt ut, for der var det ikke en eneste fisk. Dette ble etterfulgt av en tur i skogen med machete for å se på fauna og dyreliv. Med litt flaks / uflaks kommer vi over en anakonda. (Kryss av for det som ikke passer).

Det regnet hatter og høy og mere mygg på et sted har ikke jeg opplevd. Svart når vi stoppet. Vi fant et eremitt/mauerbol. Stikk fingern borti og la en haug mauer krype på hånden og så slikk det i deg var meldingen. Smakte ikke så værst. Det har ikke begynt å kile i magen enda. Kanskje morgentoalettet kommer krypende ut av seg selv (dette var kanskje en upassende kommentar og får nok beskjed om å slette den når Katarina har fått på seg brillene og leser bloggen).

Det ble ingen anakonda på turen men noen enormt store og imponerende trær og skogsmedisin inkl cat claws som vi drakk rett fra en liane på treet. Vi fant også et tomt krokodille skall. Jaguaren hadde tatt den.

Og så ble det krokodille jakt. Det er faktisk spennende. Vi driver helt stille nedover elven i våre smale elvekajakker som er uthulede trestammer og det i stummende mørke. Det er helt trolsk. Vi lyser inn langs elvebredden med lykter til vi ser noen lysende øyne og så begynner jakten. Størrelsen bestemmes av avstanden mellom øynene som lyser. Greit å ikke bomme og prøve seg på en over 4 meter. De liker visstnok ikke å bli fanget. Men det er jo ikke så rart. Jeg har ikke lyst til å bli fanget jeg heller. Den første vi fanger er en mellomstor sort.

Akkurat passe store til å leke litt med etter at guidene har stoppet kjeften på den. Den blir sluppet ut igjen etter måling og bilder. Vi skal nå ha hvite som er bedre mat. De er ikke like store men ødelegger fort benet ditt om du frister den litt. Lurer på om reiseforsikringen dekker krokodille bitt? Jegerne er igang og vi hører mye plasking og bråk. 1 jeger står i den bitre lille kanoen med spyd mens den andre padler inn i sivet til de røde øynene. Når spydet sitter er det fram med manchete. 4 passende hvite er på plass i kajakken, en klarer å rømme uten å ta med seg en legg, men vi har nok mat så det blir bra.

Piraja til middag smakte fortreffelig. Pirajaen hadde helt sikkert syntes det samme om oss. En fabelaktig og innholdsrik dag dypt inne i Amazonas jungelen er over.

Dag 19 Pacaya Simiria. Kjempefrokost med stekt fisk som heter noe rart med Oscar til slutt. Nydelig. Det er vanlig med varm og kraftig frokost her borte. Mye fysisk jobbing etter frokost for gutta. Moten for damene ser ut til å være store rumper og mager og jeg tror ikke de går på skjønnhets salonger for å få injeksjoner for å bli større for å si det på den måten.

Vi pakket sammen det mest nødvendige. Base camp skal forlates. Vi skal enda dypere inn i jungelen som heter Pacaya Samiria. Dette er et område hvor kun få for lov til å bo og for å beskytte og ta vare på området. Vi har fått tillatelse til å reise inn og så er det ombordstigning i en ny båt. En elvebåt med stråtak og motor på en veldig lang arm slik at vi kan gå på grunt vann.

Vi har kokke og 8 andre med oss til å hjelpe oss 4. Noen har reist innover tidligere på morgenen for å etablere en camp 7, 8 timer unna med båt.

Det er ikke ofte turister kommer inn hit. 90 % stopper lenge før de når vår opprinnelige lodge.

Dagens safari kan begynne. Ubegripelig flott natur, speilblank elv som er helt ren men helt sort av mineraler. Guidende finner fugler og aper innimellom alt det grønne med lekende letthet og peker de ut for oss som ser de med litt mindre lekende letthet, men vi ser de til slutt og sier næh se der og alt annet som seg hør og bør. Vi har sett 5 apesorter på veien opp, men det er vanskelig å få tatt bilder av de. De har ikke lært seg å sitte stille de små j…. men flotte og staselige er de der de hopper fra tre til tre.

Og der var det en liten flokk med store papegøyer. Vi blir fortalt at de holder sammen hele livet og jentene sier såååå fint og romantisk helt til de begynte å kakle fælt på hverandre og småsloss litt. Hev heh.

Sommerfugler i alskens farger på størrelser med småfugl, hegrer over alt, fantastiske trær og skillepadder. Vi ser også rosa delfiner i vannskorpa. Vi stoppet for å bade litt. Det er mye pirajar og krokodiller her, men guiden sier det er trygt så vi hoppet ute i vannet som sikkert var 28 grader og svømte omkring. Det gjorde ikke guidene bortsett fra Øyvind, men han er jo Norsk. Hmmm

Etter 9 timer oppover elven kommer vi til vår Camp. Treplatting 2 m opp fra bakken.

Det er Myggnetting rundt det hele og innenfor myggnettingen er det satt opp 4 telt med myggnetting.

Mørket faller fort på og så er det ut i mindre og ranke elvebåter. På med hodelykt, vi skal på krokodille jakt. Cayman heter de her og kan bli 7 til 8 meter lange. Vi kan ikke prøve oss på noen som er mere enn 4 meter for de er for sterke så det utelukket den store som svømte forbi den ene kanoen.

Fikk en liten og mange små, artig det men ikke helt hva vi var på jakt etter, men du ska få en natt i morra med blanke ark så da får vi se da tenker jeg. Målet er en litt Støre svart og en eller flere hvite, gjerne på 2,5 m som skal fortæres til middag. De vi fikk idag ble sluppet ut igjen med et kyss.

Dermed var den dagen slutt. God natt i teltleiren.

Dag 18. Inn i jungelen. Vi våknet opp, studerte det fargerike innholdet i skuta nok en gang. Snirklet oss fram imellom den fargerike hengekøye jungelen for å komme til spa avdelingen som ikke er like fargerike eller vakker for å si det sånn. Derfor ingen foto. Litt kø om morgenen inn til spa avdelingen gjorde ikke situasjonen bedre, men folk så fornøyd ut der de pusset tenner, vasket opp sine plastskåler de spiste ifra mens det kom noen upassende lyder fra avlukkede dører bak de.

I de sorte posene er det slanger….

Vi innså i går før at vi ligger noen timer etter programmet så Øyvind arrangerte at vi skulle bli plukket opp av vår båt fra skutesiden på fergen i fart. En lang, smal aluminiumsbåt med en 60 hk poengsmotor.

Spennende, morsomt og de andre passasjerene lurte litt på hva disse gale gringoene holdt på med. Etter en time eller to tar vi av og så skal vi 2 til 3 timer innover til base camp.

Bye, bye elvebåt. Kommer ikke til å savne deg men har mange artige minner. Surt å tenke på at min IPAD er ombord et eller annet sted…. uten back opp mens vi har vært i Peru grunnet dårlig internet. Men livet leker og går videre.

Før vi slapp inn i jungelen måtte vi sjekke inn ved elveinnløpet. Det har vært mye ulovlig jakt og andre uhumskheter så de har etablert en kontroll post. Hyggelig sted og hyggelig betjening. Vi er på vei inn i Amazonas jungel og regnskog. Oj,oj,oj…

Vi kjørte innover elven stoppet ved et lite lokal samfunn. De har ventet på oss. Skoleshow, utdeling av våre presanger og fine taler. Vi blir også bedt opp til dans. Vi begynner å kunne denne rutinen nå. Veldig hyggelig og mange videoer som vi ikke får lastet opp på nettet her.

Her fikk bi også en nydelig lunsj og fikk se et lite verksted som de lager litt spesielle såper som er bra for østrogenproduksjon i kroppen. Vi kjøpte litt, men jeg blir nok av naturlige grunner neppe en storforbruker av såpen.

Båtbygging var på gang på gamlemåten så jeg måtte jo prøve meg litt. Tar litt tid å bygge båt her, men det behøves ikke så mye lednimger og elektronikk så det gjør det jo litt enklere. Jeg gjorde mitt lille bidrag og ble belønnet med et par liter svette og flis i fingern. Varmt ? Bare rundt 28 grader. Når sola stikker frem på ekvator blir det sinnsykt varmt.

Etter underholdningen og mat krøp vi ombord igjen. Nesten 3 timer i hurtig elvebåt for å komme inn til lodgen. Naturen rundt oss er spektakulær. Det blir det mye mer av i de neste dagene.

For en fin camp. Stråtak, yttervegger i myggnetting, sluse med myggnetting for å komme inn, nett over senga, nydelig seng, springmadrass om jeg tør be og fin middag. Eget bad med toalett og kald dusj. God natts søvnen.

Kan dette vare lenge mon tro? Nei da, vi skal videre innover i jungelen vi, litt mere primitivt. Mer i morgen dagens blogg.

Dag 17 ombord i Eduardo 8.

Siden jeg mistet min IPAD mistet jeg også noen kladder så dette blir en kort blogg.

Skuta er mildt sagt interessant. Poteter, levende høner, gamle og unge, back packers, båtmotor, madrasser, egg og frukt og alt mulig annet. De fleste sover på dekk 2 i hengekøyer. Interessant for å si det slik.

Skuta stopper på mange småsteder. Snuta på skuta kjøres inn i leira og så begynner lasting og lossing pluss at mange damer kommer ombord for å selge sine varer før skuta bakker ut av leira igjen for å fortsette ferden nedover elven.

To ender som satt i et bur klarte å rømme. Ut med lettbåten og så klarte de jaggu å fange de igjen. Ellers var det en hane, to plastposer fulle av slanger og noen papegøyer.

Styreposisjonen er interessant. Ikke et eneste instrument, ikke noe servo på rattetså tungt som f. Nattseilas ved at et mannskap står med lommelykt å lyser opp elvebredden i ny og ne. Ingen markeringslys langs land.

Og med dette avsluttes dagens blog

Dag 16. Yurimaguas. Ekspedisjon 2 er i gang. Herlig. 1 del går på å proviantere ganske mye for turen. Da bærer det til det lokale markedet. Her handler vi frukt og grønnsaker og alskens annet morsomt. Her kan men f.eks. kjøpe slaktet beltedyr og andre dyr vi ikke har sett før, eller levende høner og kyllinger.

Vi surrer rundt som små mauer på jakt etter de riktige mangoene og bønnene (som om vi har peiling på det). Mauer selger de forøvrig også. Som snacks. Vi ble forklart hvordan vi må tygge på de for å få ut juicen i munnen. Sikkert godt å vite det. Mange fargerike (og veldig overvektige) gubber og damer gestikulerer vilt på sine varer som de er så stolte av. De har ikke lært seg å lure turister enda så alle smiler er søte og hjelpsomme. Ingen pruting her (herlig). Carlos er bærer og tar tak i alle små og store poser som kommer hans vei. Sterk og staut kar den gutten.

Vi er selv en kuriositet her. Katarina slipper unna som er mørk og som ikke rager så høyt over havflaten, mens folk stopper og ser og peker på meg. Grande Gringo. Vi leier noen motocars og fiser rundt med varene i fanget og på bagasjebrettet. Øyvind har vært på båten og snakket med kapteinen og kokkene (som er noen gutter som ser ut til like hverandre litt mer enn normalt) og sett på lugarene. Alt skal være klart for ombordstigning kl 1430 i dag. Planlagt avgang 15:00. Vi håper at vi i hvertfall kommer avgårde før 1700 og i hvertfall i dag.

Båten kan i teorien sammenlignes med Hurtigruta. Det er frakteskuta og passasjerbåter for lokal befolkningen som skal opp og ned elven. Å slå seg igjennom jungelen med machete er et dårlig alternativ.

Nå blir det lunsj først å så blir det motocars med all bagasjen ned til havnen. Det må vel bli ti av de små vepsene for å få med alt.

Men nei da, vi klarte oss med tre.

Skuta lå der, litt mindre innbydende enn vi hadde håpet på og med så små lugarer at vi måtte gå ut for å skifte mening.

Avreise kl 15, nei, kl 18, nei. Det kom en stor lastebil med meloner som skulle med. En og en melon ombord og avreise kl 2000. En GT på dekk slukket sorgene.

Det er mye mer å skrive om skuta, men det får vi ta i morgen. God natt.

Dag 15 Moyobamba – Yurimaguas. Transitt dag nummer 2. Vi har nå drøyt tredve mil og 6 timer bilkjøring på programmet for å komme til startpunktet for ekspedisjon nr 2, Yurimaguas. I morgen sjekker vi inn på elvebåten og så er vi på gang igjen, men mer om det i morgen. D.v.s. Det er mulig jeg skriver i morgen, men jeg tror vi mister Internett i morgen tidlig og må leve uten den i ca 5 dager så da må jeg be om tålmodighet igjen.

Men over til dagen idag. Vi byttet bil idag p.g.a. Forfatningen til bilen vi kjørte i går og nå har vi et helt OK fremdriftsmiddel. Vi startet dagen med å besøke en orkidé plantasje. Det finnes 30.000 ulike sorter av orkideer. 3000 av de i Peru og 400 her hvor vi var på besøk. Min entusiasme var vel kanskje litt begrenset, men de hadde også mange Kolibri som det var veldig morsomt å studere i kikkerten.

Herlig lunsj på 800 moh med juice fra frukter vi aldri har hørt om før.

Ellers er det ikke så veldig mye nytt å skrive om. Flott natur, svingende veier, rotete trafikk og lite nytt før vi begynner å nærme oss. Fjellene tar slutt og lavjungelen vise seg fram. 35 grader i bilen, palmer og grønt så langt øyet kan se. Produksjon av palmeolje (æsj) og tidligere narkosted (les produksjon og distribusjon av kokain (æsj, æsj), men det er stoppet nå.

Vi vet lite om stedet vi skal bo, men vi vet at vår lokale guide heter Hitler og har alt under kontroll for vårt besøk og det er bra. Her er det nemlig slik at man godt kan bestille ting lang tid i forveien, men ingen husker at noe er bestilt så ofte totalt kaos. Elvebåten går når det passer seg. Er det en god fotballkamp går den ikke den dagen. Om vi blir 1 eller 2 netter på båten vites ikke, men det er grunn til å tro at båten går i morgen ettermiddag. Den ligger i havnen nå og Hitler har vært å hentet nøkler til lugarene våre allerede slik at det ikke blir noen andre som får de.

Vi har nå sjekket inn på hotellet. Og tro de eller ei, det er aircon her. Kjennes godt ut med en avkjøling. Middag på en lokal restaurant (veldig, veldig enkel, men grei kylling og en øl).

Siden de ikke er noe spesielt annet å skrive om idag avsluttes bloggen. Håper å komme sterkere tilbake i morgen.

Dag 14 Chachapoya – Mojobamba. Da er vi i gang med transitt dag nr 1. Avreise kl 0700 fra hotellet. En liten minibuss fra 1970 tallet hentet oss. Bulker og skraper her og der, bagasjen på taket, sprukne skinnseter, ingen setebelter bortsett fra foran, speedometer fungerer ikke, en hyggelig sjafør og 6 timers kjøretur.

Vi begynner på 2300 moh, kjører ned til 1100 og opp igjen til 2300 hvor vi stopper for å fotojakte på Kolibri. Det er et område her som er kjent for sine flott Kolibri og det måtte vi jo få med oss. Flotte og imponerende fugler. De har 8OO hjerteslag i minuttet og er de eneste fuglene som kan fly baklengs. Det er alt som jeg husker av alt jeg hørte.

I skrivende stund sitter jeg nå i bilen og skriver. Det har blitt varmt igjen. Det er nå 32 grader i bilen. Vi passerer til tider små landsbyer hvor trafikken minnner mye om India. Alle skal forbi alle og alt er bare kaos. Masser av trehjulinger, sykler, katter og hunder, gående og andre biler i fullt virvar. Kanskje de har lært av hønene på gården de kommer ifra også ?

Vi har ca en time igjen til Moyobamba hvor vi skal bo hos et Japansk par som har flyttet hit fra Venezuela . De er kjent for sin gode mat så vi gleder oss til en meget sen, men antagelig meget god lunsj og en deilig middag.

Og nå har vi kommet hit. For en harmonisk sted og et harmonisk par. Vi er nå i Amazonas høyjungel. Her er det masser av dyr og helt andre lyder. Godt og varmt og litt for varmt.

I tillegg kan det nevnes at stedet er kjent for sine varme kilder, lignende de som er på Island. Vi stakk innom for å titte litt og siden det er søndag er det så mange folk i kulpene at det nesten ikke er plass til vannet så det fristet ikke så mye.

Nå er det snart middag og dette blir dermed en kort blogg. Det har ikke skjedd så mye idag.

Det eneste som må meddeles i tillegg er at rommene ser bra ut og madrassene er etter sigende importert fra Japan. Det blir spennende å prøve de. Og med disse få ord avsluttes dagens sparsommelige blogg.

Dag 13 Chachapoya. Chachapoya ligger på 2300 moh. Her skal vi nå ha en hviledag. Det er en koselig by med en flott gågate.

Veldig anderledes enn det vi har sett tidligere på turen. Deilig atmosfære. Vi tuslet rundt i byen og fant det lokale markedet med grønnsaker, frukt, kjøtt og bakevarer. Man blir jo helt sjuk og får såååå lyst til å handle masse. Vi kjøpte to bananer for å snackse litt. Damen fikk 1,25 kr og ble helt fortvilet fordi det var så alt for mye penger for de bananene men vi hadde ikke lyst til å bære på en hel klase.

Vi fant også en liten kafe hvor det var noen karer som spilte. Det svingte flott så vi tok en øl og satt å hørte på. Europeere er ikke vanlig kost her borte så vi fikk mye oppmerksomhet fra musikerene som ville vite mye om oss fra scenen. Godt at Katarina kan litt Italiensk slik at vi fikk igang ihvertfall en viss dialog. Jeg bidro med å smile bredt fra et ansikt som var helt nybarbert. Se det du… Har selvfølgelig video av det, men det kan jeg jo bare glemme å få lasted opp.

Litt jobbing med å få ut flere blogger for vi skal ut på tur igjen. Aner ikke når vi får internet igjen. Jeg kan jo ikke fortsette å kjøpe datapakker til kr 500 Pr stykk så vi krysser fingrene.

Ekspedisjonen 1 er over og de neste to til tre dagene er en transitt ned til jungelen hvor ekspedisjon nr to begynner. Dette blir en veldig kort blogg siden det er en hviledag.

Dag 12 Duraznillo – Chachapoya. Dette er formelt sett den siste dagen i den første ekspedisjonen. Vi skal kjøre bil idag. Veien har akkurat kommet hit. To 4 hjulstrekkere kommer og henter oss. 4 ungdommer skal være med oss til STORBYEN som har 30.000 innbyggere. 2 av de har allerede gått i 3 timer til fots for å komme til oss. I tillegg er det en mor med sin lille datter som har haiket og vil være med på en del av veien. Da blir vi 15 personer og masser av bagasje i to biler. 5 og bagasjen i den ene (les oss turister) og en med 10 personer (hvorav 4 på lasteplanet), men det går så fint så.

Vi setter igang. Veien er tildels som å kjøre i et uttørket elveleie så en skikkelig 4 hjulstrekker er nødvendig. Nytter ikke med en typisk 4 hjulstrekker fra Bærum eller Oslo vest her nei. Dette kan Toyota.

Vi starter på 2300 moh og kjører som sedvanlig på snirkelveier (les 50 Trollstiger) til vi er oppe på 3500 moh og her blir det en liten fotopause. Naturen er igjen helt fantastisk.

Vi fortsetter. Dette er den skumleste veien jeg har kjørt noen gang. Trang grusvei, dårlig veikant uten beskyttelse og mange hundre meter rett ned. Høydeskrekken slo til men siden jeg legger ut denne bloggen er det vel rimelig å anta at vi overlevde dette også.

Vi kom etter fram til Kuelap hvor det går en Gondolheis opp til noen av de flotteste ruinene i Peru fra Pre Inka perioden. Heisen er “egg” fra Frankrike og henger opp til 250 meter over bakken. 20 minutter tar heisen opp.

Det ble en lunsj i byen først og deretter reiste gjengen opp til ruinene mens undertegnede ble igjen i landsbyen for å prøve å komme nogenlunde ajour med bloggene. Dårlig internet og mye på farten gjør det vanskelig å holde standen på bloggene og denne bloggen skriver jeg nå for andre gang etter at den første versjonen ble borte i humper og dumper på en vei et eller annet sted. At jeg bare har en IPAD og ikke en PC med meg gjør ikke saken enklere.

Hjerteinnfarkt. Nei, det fikk jeg ikke, men sjokk fikk jeg da jeg plutselig så et par i fra Europa. Det er det første gang jeg har sett Europeere (eller andre hvite for den delen) siden Lima. Jeg holdt på å ta et bilde av kuriositeten, men besinnet meg i siste liten. Det er helt klart at de er i ferd med å bygge opp byen og ruinene til et skikkelig turist sted. Godt at vi var der nå.

Ferden gikk videre retning Chachapoya uten de store hendelsene bortsett fra en politikontroll (tørte ikke å ta bilde av de) og noe veiarbeid. Det var 3 mann med spader mens 10 mann var coacher. Jeg tror de har blitt inspirert og lært av alle hønene hjemme på gården. Det var nemlig mange likhets tegn (les bevegelses mønsteret) bortsett fra fargene. Hønene har jo en flott fargeskala å spille på, her var det bare gult og hønene har jo en boss (les hane), her så det ikke ut til å være noen hane.

Vi kom inn til Chachapoya og hotellet. Flott hotel, beste på turen. Tenk dere den luksusen. Vannklosett og dusj med varmt og kaldt vann. Det ble en laaaaang dusj. Første skikkelige dusj og hårvask på 7 dager. Og dessuten første gang vi så et speil på 9 dager også (og det har nok vært en fordel å ikke se seg selv). Speilet skalv men knuste ikke når vi stakk fram hodet. “Lille speil på veggen der, hvem har sett være ut enn oss på rommet her?” Barberhøvelen kom frem selv om den protestert litt når den begynte å bearbeide mitt skjeggete oppsyn.

Internet, hurra, men akk nei. Altfor sakte. Går med litt tekst, men ikke med bilder. M.a.o. Ble det investert i en datapakke på 500 kr som jeg håper holder en liten stund. Det er nemlig 3G og 4G her og jeg har jo tross alt lovet å komme ut med noen blogger. Men sent går det allikevel.

Det ble middag på en veldig kreativ og morsom restaurant. Katarina og jeg bestilte hvert vårt marsvin. Spennende, kreativt og veldig godt. Katarina var enig i spennende og kreativt. Hun gav bort hodet til Carlos.

Carlos er vår lokale guide for Amazonas og har vært med på hele turen. Han er en flott og hyggelig kar. Han kan ikke engelsk så det blir å kommunisere med fingerspråk, armslag og grimaser. Det funker sånn nogenlunde. Han er en vask ekte Indianer som bor under et torvtak i jungelen. Han er 1 av 15 barn hvorav 10 har overlevd og vokst opp. Hans mor er 80 år og er i full vigør. Hun har 60 barnebarn. Tror hun sliter litt med å holde styr på bursdagene. Carlos jakter for mat ca 2 ganger i måneden (med pil og bue) og fisker i Amazonas. De er så og si helt selvforsynt. Carlos sitter på bildet med bar overkropp.

Det ble en litt sen kveld, men vi sov godt. Og med disse trøtte ord, avsluttes dagens blogg.

En god natts søvn på tynne madrasser på jordgulvet. Dette begynner vi å bli vant til nå. Temperatures her er bra for vi er på 2100 moh.

Naborommet hadde besøk av en flaggermus og de sov ikke like godt. Herlig med en dag uten å være på hesteryggen og uten å forflytte seg mer enn noen meter, men nok en veldig interessant dag. Herlig å se hvordan en familie lever her. Først fikk vi en liten tur i kaffeplantasjen. Wilder som er indianer og en helt fantastisk kar på alle måter er en av våre lokale guider og eier av plantasjen. Han tok oss ut blant kaffeplantene og vi fikk en innføring i de ulike kaffesortene.

Deretter så vi igjennom tørkeprosessen og hvordan man får bort fruktkjøttet som omgir kaffebønnene.

Så fikk vi høre at Wilders mor var igang med å lage kaffebønner til eget bruk. De gjør hun ca hver 14 dag. Det begynner med å slå på bønnene for å ta bort skallet og få ut kaffebønnene (se bildet) deretter renses de for hånd og deretter stekes de inne på kjøkkenet før de kjøles ned.

Denne prosessen tar nok to til tre timer og da har de nok bønner for to ukers forbruk. Vi har med oss et par kilo av disse hjem. Og alt dette mens høner springer fritt omkring blant hunder, griser og katter. Det er en herlig og rolig stemning. Veldig harmonisk. Jeg tror ikke de bekymrer seg så mye for Trumpern og Nord-Korea og slike ting her.

Etter en liten høneblund (passer fint her med haner på utsiden av døra) gikk vi og satt oss på kjøkkenet sammen med vertinnen og skrev blogg og slappet av litt. Bål i komfyren med masser av gryter oppe på. Etter hvert kom hun inn med to levende høner i hånden og spurte som den mest naturlige ting i verden om Katarina hun kunne hjelpe henne med slaktingen slik at vi kunne få middag. Husmor fikk seg en god latter når hun så reaksjonen. Etter en kort introduksjon holdt Katarina hønene mens husmor gjorde resten. Ordene som falt ut av Katarinas munn egner seg ikke til gjengivelse i en sømmelig blogg.

Det er en ære å bli servert disse hønene som må late med livet når de er minst 6 måneder gamle og fullvoksne. «Har ikke dere høner hjemme» spør husmor veldig forbauset. Hva skal man svare på det… «Nei, i Norge sitter alle høner i bur og så brenner vi alle sammen etter hvert som de ikke klarer å legge egg lenger» blir liksom litt malplassert og vanskelig å forklare. Jeg har også bevisst unnlatt å nevne at vi i vårt samfunn som har kommet så langt ikke spiser store eller små løk eller agurker som er litt skjeve. Vi kan jo ikke forlange at de skal forstå alt…..

Katarina kom i «prat» med en hyggelig gubbe som kom spaserandes forbi med to store okser i bånd. Det er som å leve i en film som er tatt opp for et par hundre år siden. Vi ble med for å se hva oksene skulle brukes til. Jo da, de ble bunnet fast til en kvern og måtte gå rundt og rundt i sirkel for å knuse sukkerstenger (eller hva det nå heter). Saften blir tatt var på og så lager man enten brunsukker (kokes ned) (vi fikk med oss 1 kg – smaker fortreffelig), eller blir liggende til dagen etter og drikkes etter at den er fermetert (les med alkohol – fest). Vi smakte på både den ferske saften og den som var fermentert. Nydelig er kanskje å overdrive en smule men alle så lykkelige og glade ut.

Kvelden ble viet til nok en folkefest på skoleplassen med underholdning av barna og overrekkelsen av noen gaver fra oss (pluss annonseringen av konkurransen og mulig reise til Norge, ref tidligere blogg).

Den første ekspedisjonen er nå snart over. En reise vi aldri kommer til å glemmer. Men vi har en dag igjen og deretter blir det transitt og forberedelse til ekspedisjon nr 2, Amazonas jungelen og med disse avsluttende ord avsluttes dagens blogg.