Blogg 18 – Stornoway og Ytre Hebridene

Nå har jeg sikkert klart å forvirre alle.  La meg gjøre det klinkende klart. Blogg 18 skulle vel egentlig vært blogg 17 og blogg 17 skulle vært blogg 18 fordi Stornoway kom før seilturen som ble beskrevet i blogg 17, så nå tror nok mange at bloggene begynner å komme i motsatt rekkefølge, slik at blogg 16 egentlig skulle komme bak blogg 17 også, siden blogg 18 kommer etter blogg 17, men skulle ha vært før. Men det er godt at jeg fikk avklart hele problemstillingen her slik at alle skjønner at blogg 19 kommer etter blogg 18 men skulle egentlig vært etter blogg 17.

Hele bakgrunnen var at jeg ikke hadde lyst til å skrive om en biltur mens jeg satt nede i salongen og skrev mens vi var ute og seilte i kuling. Jeg var rett og slett redd for å bli bilsjuk.

Byen Stornoway ligger på Isle of Lewis. De første turistene som kom hit år 4000 BC – 300 BC. Jernalderens turister. De likte seg så godt at de slo seg ned. De kom vel fra Spania, Italia eller Frankrike eller andre sydlige trakter hvor maten falt ned i hodet på dem, og så reiser de opp hit til kulde, blåst og regn og slår seg ned. De likte kanskje ikke nedfallsfrukt?

I det 9 århundre kom vi (les Vikingene), og byen Stornoway ble etablert. I 1266 “fikk” Kongen av Skottland øyene fra Vikingene. “Fikk” etter at Vikingene hadde mistet halve styrken sin i en storm over Nordsjøen. De hadde nok ellers ikke vært så slappe i fisken. I 1340 fikk Clan Macleod området av Kongen. Familien styrte helt til 1597. Deretter Seaforth Mackenzie som styrte fram til 1840. De gikk konkurs og så kom en meget vellykket forretningsmann, James Matheson og kjøpte stedet, rev ned alt og bygget opp hele området inklusive slottet som står der i dag. Han ble rik på å handle opium. Den tids Narko baron er det kanskje noen som ville ha sagt.

Dagen etter ble det biltur. Opp i 10 grader i salongen, frokost og så ut til flyplassen for å hente leiebil. Kia et eller annet. Alle varsellamper lyste og pep, men den gikk ellers fint. Skippern ble valgt til å kjøre på venstresiden ettersom han har bodd i London for mange år siden. I begynnelsen kjørte vi over noen fortauskanter, skrenset noen veikanter og skremte vettet av en dame i en VW-buss (som fikk litt å skrive om i sin blogg), men ellers klarte vi 23 mil uten skrammer.

Første stopp. Butt of Lewis Lighthouse. Veldig imponerende og vakkert sted. Bilder taler mer enn ord så jeg skriver ikke noe mere.

Kun en ting fikk jeg ikke svar på. En av mannskapet lette etter et eller annet og det tok ganske lang tid før han endelig fant det han jaktet på, tittet litt på det han fant, og tuslet videre. Lurer på hva det kan ha vært.  Ref. bildet.

Vi fartet videre til the Black House. Her bodde folk sammen med dyra sine helt fram til tidlig på 1950 tallet. Bilder taler mer enn ord.

Videre, videre. Neste stopp ble Standing Stones. Steinene ble satt opp for ca 4000 år siden. Ingen aner hvorfor, men det er noen teorier. En refleksjon fra meg, kanskje det bare var noen gamlinger som hadde ADHD og måtte finne på noe å gjøre? Men jeg ville ikke hugge den teorien i stein.

Neste stopp og siste stopp av betydning. Reef Beach. Må være en av de absolutt vakreste strender i verden. Vi hadde med badebukser, men alle glemte dessverre at vi hadde de med. At vi glemte det, hadde ikke noe med regn, vind og iskald temperatur i luft og vind å gjøre, «Trur eg».

Og med dette begynner det å nærme seg middagstid i skuta. Lam fra den lokale slakter passer jo godt ettersom «management» i fiskebutikken hadde bestemt seg for å slutte å selge fisk.

Og med disse kjøttfulle ord, avsluttes dagens, som skulle vært dagen før gårsdagens blogg.