Blogg 27 – “Singing in the rain” – den siste bloggen, trur eg.

«Singing in the rain», kunne vi ikke gjøre uten å drukne ettersom synging innebærer at man åpner munnen og da hadde det ikke vært mulig å stoppe vannfallet ned i strupen. Så det ble det en stille innvending latter og innvendig nynning med pusting gjennom nesa, i hvert fall på meg. Jeg kan ikke huske at jeg har vært så våt noen gang med klær på. Mer om det senere.

Vi rakk ikke middag hos Brodersen, men vi rakk en fatøl hos Brodersen før de stengte. Og der satt jammen meg Halvor. Nei ikke Halvor som har vært skipsmatros om bord, men en annen Halvor som jeg kjenner, men som ikke har vært skipsmatros om bord. Han har nydelig hytte i første rekke langs renna i Lyngør. Vi ble invitert over på et glass vin etter middag og det sa vi ja, takk til.

Lyngør er et av mine favorittsteder. Så sjarmerende både å seile forbi og å gå på tur på øya. Det er en spesiell stemning her. Historisk sted er jo Lyngør også. Slaget ved Lyngør i 1812 hvor Najaden ble senket. For de som er interessert; https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Lyng%C3%B8r

Men tilbake til syngingen. På returen til fots fra hytta til Halvor kom det et enormt regnskyll som bare pøste og pøste ned vann på oss. Bøtter og spann, melkespann og øltønner. Værgudene syntes vel at vi fortjente dette siden vi hadde fått 15 minutter med sol tidligere på dagen. Og vi klarte oss, halvveis svømte og gikk tilbake til Capraia som lå og ventet tålmodig på oss. Mye regn i natt, men en grei natts søvn.

I skrivende stund seiler vi i god bør ute på havet med kurs mot Tjøme. Grov sjø, men god vind og god fart i begynnelsen. Så begynte motstrømmen. Nesten 2 knop motstrøm og sterk medvind blir store bølger. Men ikke noe å bry seg om. Solen skinner, Ivar har til og med, bare på trass, tatt på seg shortsen. Om overfarten tar noen timer ekstra, spiller jo ingen rolle når vi seiler i sol og medvind. Værgudene tømte nok hele lageret av regn i går kveld og i natt for nå er det pent vær. Skyene ligger over land og ser ikke ut til å ha nok futt i seg til å komme ut til oss. Skippern har også fått av seg et par lag med ull.

Vi passerer de beryktede Rakkebåene om en time eller to. Bekymrer oss nada. Om alt går som planlagt ankommer vi nok Oslo i morgen kveld og med det er turen over. Og med det, er vel kanskje siste ord sagt i mine blogger fra denne turen, så da gjenstår det bare å si tusen takk for følget og alle likes og kommentarer. Ha en fortreffelig sommer med sol og medvind.

Og med disse vise ord med gode ønsker til alle, avsluttes dagens og turens blogg.

Blogg 26 – Kristiansand, aldri igjen

En av de verste havneopplevelsene. Kristiansand er en flott havn for mannskaps endringer pga buss og togtilbud. Kristiansand er en flott havn for bunkring av mat og drikke og Kristiansand er en flott havn for de som liker bylivet. Men Kristiansand er en av de dårligste havnene for å ri av dårlig vær.

Jeg har opplevd Kristiansand i dårlig vær tidligere og har lovet meg selv å aldri gå tilbake i dårlig vær. Vi kunne ha sluppet av Arne og Petter og seilt videre, men det gjorde vi ikke. Angrer. Det nye bryggeanlegget så fristende ut og vi trodde at den nye bølgebryteren skulle gjøre alt mye bedre. Det gjorde det ikke. Kristiansand, jeg kommer aldri tilbake for å ri av dårlig vær! Vi målte 15 sm i kastene på det verste. Det skulle løye i løpet av kvelden og natten og vindretningen skulle bli mer fordelaktig og det har det gjort, men rykkingen og nappingen er fremdeles ikke bra.

Litt innenfor oss er en av utriggerne i ferd med å løsne. Den er festet i en 4×4 toms bjelke som har knekt tvers av. Det sier litt om kreftene som er i spill. Capraia veier tett på 15 tonn. Når hun oppfører seg som en vill hest er det mye krefter i spill. Mye mer i en vill hest, for å si det sånn. Men vår utrigger har holdt. Gudskjelov. Men Capraia vil ikke være her. Hun er sinna på meg.

Det er bølgesvell som gir nykkingen. At kryssholtene holder er et under. Det rykker og drar i alle retninger. Det er umulig å stå oppreist i skuta når det verste holder på. Uværet er over, men det er fremdeles veldig mye svell. Jeg gruer meg til å kaste loss og jeg gleder meg til at vi har fått kastet loss. Vi har 9 tau i land. 4 av dem med avlastere for å gjøre rykkingen bedre. En av avlasterne har allerede gått i stykker (Det er den ene jeg kjøpte på Biltema for å teste).

Beklager at det ikke ble mye morsomt å lese så langt i denne bloggen. Jeg er ikke i humør til det. Vi kaster loss kl 0900 – jeg kommer tilbake til bloggen en eller annen gang etter det, trur eg.

Og nå er jeg tilbake i mye bedre humør. Kom til å tenke på at vi, på tross av rykkingen, klarte å få grillet indrefilet på grillen, laget soppsaus i byssa, kokt nypoteter og vi klarte til og med å finne en god Cote de Rhone i rødvinskjellern…  

Vi klarte å kaste loss, alle 9 fendere og alle ni tau ble tatt inn etter en nøye planlagt prosedyre og Capraia er fri som fuglen igjen uten noen varige men.

I skrivende stund sitter ligger vi på brygga til Brodersen i Lyngør. Vi rakk akkurat en fatøl før de stengte. Hurra, hurra, for Ringnes og hurra, hurra, vi så solen i dag. Ca 15 min. Rakk ikke å få på shortsen og solkremen så vi er litt redde for å kjenne at vi er solbrente i morgen. Kroppen skjønner jo ikke helt hva sol er for noe.

Vi har hatt masser av regn, men det er vi jo vant til. Vi har hatt bra med vind, på slør. Så deilig. Fin fart i skuta. Varmeapparatet står på, men vi har jo nå over 15 grader i salongen når vi våkner sammenlignet med 10 i Vesterled. Middag i skuta, vi kom for sent til Brodersen. Men vi lider ingen nød. Fisk, fennikel, ris, salat, hvitvin, god fiskesaus og litt mer hvitvin.

Vel folkens, det var det jeg rakk å skrive i dag. Litt lite inspirert og morsomt, men tenkte jeg skulle få ut noe før det blir altfor sent uansett.

Blogg 25 – Festival

Vi ser en haug med ungdommer, og litt eldre enn ungdommer, som tar første delen av ordet med stort alvor, «fest». Mye latter og smil på tross av litervis med regn og vind. Mulige latteren blir litt slappere og utydelig og smilene kommer til å stivne litt ut på kvelden når «kulda setter inn» og det renner vann av alle plagg, men «so far so good».

Vi ligger i Kristiansand. Her er det sommerfestival som heter Sommerbris. I programmet står det at det er «en sommerlig oase med daybeds, større utvalg i barene og alt du trenger for å komme i sydenstemninga». Her er det meldt 60 mm nedbør og opp til 18 sm i kastene i dag. Da skal det jaggu mange paraplydrinker til for å komme i «sydenstemninga» og paraplyene i paraplydrinkene kommer vel til å fly helt til syden hvor paraplyene kan holde sol og ikke vann borte fra paraplydrinkene. Den globale oppvarmingen fordeler seg ikke helt som vi ønsker noen ganger.

Vi ligger ytterst på brygge C. Nesten fullt i havna.

Men, nå forhastet jeg meg litt. Vi må starte med i går morges. Vi kastet loss fra Båly gjestehavn. Et lite og hyggelig sted som jeg gjerne vil tilbake til. Litt styr med å komme fra kai fordi vi satt fast i et eller annet tau eller kjetting som hang fast i kjølen, men vi kom oss løs etter hvert.

Hva har skjedd? I løpet av natten har vi gått fra sol og medvind til regn og motvind. Har vi tatt med skiten fra Shetland? Capraia ble motorbåt. Vi var litt for slitne til å seile på kryss innaskjærs og det blåste litt for mye utaskjærs til at vi var veldig fristet til å gå ut i store bølger og regn på kryss nok en gang. Det var jo dette vi rømte i fra.

Kysten oppover er vakker. Holmer og skjær og mange vakre små hvite og røde stuer langs vannkanten. Folk gjør en fantastisk jobb med sine drømmeferiesteder. Mye og se på og selv om det er mye snakk om at det bygges for mye ved vannkanten, synes jeg faktisk at det hadde vært mye kjedeligere med bare en masse trær å se på. Da ser man jo ikke skogen for bare trær.  Og her kan det jo være at jeg starter en utilsiktet politisk debatt som det blir morsomt å følge?

Kristiansand, grunnlagt på sand av Kristian, tenkte jeg umiddelbart og for en gangs skyld var det faktisk rett sier Google. 5 juli 1641 grunnla Christian byen på Sanden ved Torridalselva. Se det du. Nå bor det ca 120.000 mennesker her (10.000 jobber i kommunen).  Nedbørsrekorden er på 75 mm og den slår vi nesten på en dag i dag. Hurra, nye rekorder jubler vi jo for.

To av mannskapet rømte skuta i går. Som noen blogglesere kanskje husker, ble vi filmstjerner i Caledonian kanalen. Gutta var helt sikre på at dette var blitt kjent også i Kristiansand og hadde veldig lite lyst til å plages av paparazzier og fans så de forlot byen i all hast med buss.

Neida, bare tull selvfølgelig, Arne hadde sagt nei takk til en bryllupsinvitasjon i Arendal fordi vi var sikre på at vi var i Vesterled. Nå rakk han det allikevel og etter all seiling på slør hjemover, er han jo godt rustet til å se på andres slør, brudeslør, snufs. Dessuten kjøpte han en ny seilbåt, X4.3 må jeg be, et par dager før vi kastet loss, og han er nå, naturlig nok ivrig etter å komme i gang med å forberede sin egen ferie. Han lenger jo etter ferie etter en lang seiltur. Han skal selvfølgelig ha seilferie, ja.

Petter skal ikke ha seilferie, han skal snart ned til sitt kjære Nice. Han har jo så lite fett på kroppen den gutten at han må sydover for å få varmet opp bakbeina og få syklet noen hundre mil på sykkel. Petter skulle egentlig ha hoppet av allerede på Shetland ifølge vår opprinnelige plan, men i og med en rask overfart til Norge, slapp han taxi til flyplassen og en lang flytur hjem. Nå ble det bare buss.

Begge gutta er allerede savnet, men vi ser de jo snart igjen. Ivar skal hjemme å pusse båt, slik at han endelig kan komme seg på sjøen, og Capraia skal få hvile noen dager. Men først skal vi til komme oss til Oslo. Det er jo bare en liten koseseilas på noen dager i sol og medvind.

Er det noen seilere som leser bloggen som har lyst til å være med fra Arendal (avreise mandag morgen) til Oslo så har vi en ledig kabin. Send melding.

Og med disse inviterende ord, avsluttes dagens blogg.

Blogg 24 – Vi er fremme

Etter blogg 23 ble skrevet, ble det natt og en liten smule søvn. Ikke bølger som dysser oss søtt i søvn nei, men bølger som gjør at vi sover på magen med armer og ben spredd ut i alle retninger slik at vi ikke sklir rundt omkring i søvnen som en villfaren snurrebass.  Og villfarne snurrebasser skal vi ikke ha noe av. Søvngjengere har vi ikke om bord. (Petter T er hjemme). Da hadde det blitt mye plaster og blåmerker for å si det sånn (ikke med Petter T, han foretrekker å gå i søvne på hoteller, ikke i båten). Det er utfordrende nok når alle mann, i sin beste alder, må gå en liten svipptur eller to pr. natt. Ingen plaster så langt, så det har gått bra det også.

Vi ser ikke land noe sted. Vinden er borte, og vi tusler for motor. Blir det en lang dag og en natt til på havet? Vel vi får vel se.

Og nå, Ja, omsider kom vi til land. Litt usikre på hvor vi har landet. Folk snakker litt uforståelig her, men etter å ha lyttet lenge, prøvd oss på Shazam (for de synger litt på ordene), desifrert resultatene, hatt en workshop og en telefonsamtale med universitetet i Oslo og til slutt samlet alle fakta og diskutert litt til, fant vi ut at vi hadde kommet Syd i Agder. Hurra, Norge, mitt Norge. Solskinn og medvind, eller?

Og alt dette om at vi ikke visste hvor vi var, er selvfølgelig bare tull. Vi har full oversikt hvert eneste minutt. Detaljerte planer er laget – se bilder. PredictWind Pro, Windfinder pro og Yr blir flittig brukt. Men litt tull tåler dere kanskje? De som ikke liker tull, sluttet helt sikkert å lese bloggen etter blogg 1, eller så liker de å bli sinna og sure og det gjør jo ikke dere.

Vi passerte masser av fiskebåter i løpet av natten. Også gutta som hadde bestilt fiskebåt nummer 2 (ref forrige blogg). Vi kalte de opp på vhf, men ingen svar å få. De satt kanskje og spiste sursild. Vanskelig å svare på VHF med munnen full av sild. Eller sto de alle på dekk med fiskestengene sine, med små kroker med mark på, for å fange sild? De fisker vel ikke ferdig sursild? Jeg har hørt om surt vann, men det er det vel ikke så surt her ute? Hvem vet?

Ved tre anledninger har vi kaldt opp andre båter for å være sikre på at vi ikke får en kollisjon. Capraia, liker ikke nærbesøk av store, stygge lastebåter og tankskip fra alle verdens deler. Spesielt ikke de rustne fra Russland. De skjønner hverandre ikke helt, for å si det sånn. Vi ser alle skip og oljeinstallasjoner på vår karplotter og radar så vi har full oversikt her også.

Og ja, masser av oljeinstallasjoner av ulik art. Bl.a. Heimdal. Noen av de har fyrt opp i peisen sin. Masse flammer skyter i været. Ikke så rart for det er jo så kaldt her ute. Eller sender de bare hyggelige lyssignaler til oss mon tro? Vi prøvde for sikkerhets skyld å svare for å være høflige, men vi er litt usikre på om flammen fra Storm lighteren kunne observeres på så stor avstand selv om vi sto på dekk og rakte hånden i været. Vi tenkte litt på å sende nødraketter mot de for å si hei, for de hadde de nok sett, men etter litt omtanke, tenkte vi at det kanskje ikke var så lurt. Det kunne bli misforstått, for å si det sånn. Vi var egentlig ganske fornøyde med den beslutningen.

Vi passerte ganske tett på Heimdal.

Hamburgere på grillen i går, pølser i dag. Hamburgere er lydigere enn pølsene.  Når vi sier «dekk» til hamburgere, legger de seg lydig ned på grillen og blir der. Pølsene er mye dårligere dressert og benytter enhver sidebølge til å lure seg unna og hoppe over bord. Rullet litt mindre i dag. M.a.o. bedre pølsevær.  Og dette er ikke pølsevev.

Og når denne bloggen sendes ligger vi i gjestehavna i Båly. Vi ankom kl 0120 i natt etter 42 timer på havet. Planene fremover er ikke helt lagt, surprise, surprise, men mer info følger i bloggen i morgen.

Og med disse overraskende ordene, avsluttes dagens blogg.

Blogg 23 – ute på havet – hvor i all verden er vi og hvor treffer vi land?

Etter noen kreative øyeblikk fant vi ut at vi hadde lyst til å seile med vinden fra siden eller bakfra for en gang skyld, og uansett hvor det måtte bære. Så vi kastet loss, kom oss ut på havet og fant en fin vind og vindvinkel så Capraia var fornøyd, og så får vi se hvor vi til slutt får landkjenning. Om dere leser bloggen har vi i det minste fått dekning et eller annet sted.

Men før vi kommer så langt. Vi var innom en pub og traff noen norske fiskere. Storfiskere, med stor båt. Les 71 meter. De kom for å fylle 270 tusen liter diesel og skulle ut å fange 450 tonn med sild. Nei, ikke fisking til eget forbruk der nei. Det er jo grenser for hvor mye sursild det er mulig å spise, og han var jo så blid.

Båt nummer 2 var under bygging. 1 milliard kr pr båt inklusive fiskekvoter som utgjør ca 600 millioner av milliarden. Han påsto at det ikke var så veldig god butikk, så de kjøper vel båt nummer to bare av veldedighet da? Flott med så snille mennesker, synes jeg.

Vi traff også noen glade norske seilere på brygga. De var også blide. Tror neppe de hadde spist sursild. Men vi vet at de hadde seilt fra Bergen og gutta og spesielt skippern, smilte fra øre til øre og var helt yr. Seiltur, guttetur over åpent hav og sitat «Ingen kvinnfolk om bord så vi kan gjøre akkurat som vi vil». Vi i Capraia ville jo selvfølgelig ikke, nesten helt sikkert, noen gang, ha kommet med et slikt uttrykk.

Restaurant besøk i kveld.  Vi fikk bord på en restaurant jeg ikke husker navnet på og uten nett på havet får vi bare si at det var veldig gode lammeskanker, greie grønnsaker og dårlig rødvin, men flasken ble utrolig nok tom allikevel. Vi trodde ikke våre egne øyne, så vi måtte prøve en flaske til og det samme skjedde med den.

Vi har, som alle som leser bloggen har skjønt, et noe løssluppent forhold til faste planer. Vi ble lokket over Nordsjøen i fint vær og spinnaker føre, men når vi først kom dit, gliste værgudene og koste seg med å gi oss vær så det holder. Ivar påstår at det ikke var det været som sto i salgsbrosjyrene. Der var det shorts, sol og medvind. Har en viss forståelse for at dette er en smule annerledes (ref bildet).

Tilbake til seilingen. Vi hadde noen tanker / ønsker om å seile til Færøyene. Sånn blir det ikke. Og her blir bloggen interaktiv. Hvorfor setter vi ikke kurs mot Færøyene?

Stryk det som dere har minst tro på (flere valg er mulig)

1. Dritt lei av kuling, motvind og regn. Vokser snart svømmehud mellom tærne
2. Vi har gått tomme for Whisky og Gin
3. Vi lengter så veldig etter dere våre kjære der hjemme, snufs…
4. Vi har gått tom for gode ideer på middager
5. Lommeboka er tom og mamma og pappa nekter å sende mere penger.
6. Vi ønsket å seile med vinden akten for tvers (=rom slør).
7. Det er streik på Færøyene og de er tomme for alt mulig rart (inkl. diesel)
8. Det er for lite vind til å seile til Færøyene og det betyr to døgn med motorbåt kjøring (og det liker ikke Capraia, Hun er tross alt en seilbåt)
9. Usikkert når vi kan seile hjemover igjen fra Færøyene. Og, vi tror ikke at vi kommer til å trivs i eldreboligene der, spesielt dersom streiken blir veldig, veldig langvarig.

Så her sitter vi nå i skuta på det åpne havet. I skrivende stund seiler vi i fin vind og er spent på hvilket språk de snakker når vi kommer fram. Vi er ganske språkkyndige, så vi skal nok forstå og gjøre oss forstått. Det eneste vi forlanger er medvind og sol og internett så vi kan få sent denne bloggen.

Så langt har vi seilt i 12 timer og nå blir det middag før mørket kommer. Ikke noe land i sikte så langt. Så med disse mørke ord avsluttes dagens blogg. Ble visst mye tull og lite facts i denne bloggen, men stay tuned. Innen bloggen i morgen blir skrevet håper vi at vi vet hvor vi er.

PS, bildene under er fra når vi forlate Shetland.

Blogg 22 – Lerwick

Hei og hå, vi rakk en liten blogg til før vi kaster loss og blir borte fra omverdenen et par dager.

Vi ligger i Lerwick. Lite folk å se, regnvær og mye vind. Det største prosjektet i dag var å handle mat til oss selv og fylle diesel til Capraia. Fatter ikke at hun liker det sølet der og hun er jo helt enig. Vind er hennes mat. Men ikke så mye og ikke bare forfra presiserer hun. Sightseeingen var fort gjort igjen. Ingen destillerier å besøke.

Lerwick kommer fra navnet Leirvik. Det er 6800 innbyggere og Lerwick er vel UK’s fiskehovedstad. Det blir levert mer fisk til Lerwick og Shetland enn til alle andre steder i UK til sammen. Fiskeoppdrett er også stort her. Det påståes imidlertid at Lerwick ble bygd på smugling. Hollendere kom hit for å fiske sild på 16-1700 tallet og brakte med seg tobakk, brandy og gin. Det yret med lovlig og ulovlig handel. Vi har kjøpt et par flasker gin også, men fullt lovlig.

Vi satt nede i båten og hørte på regnet og så knakket det på skutesiden. Der sto en dame i uniform. Hun ble invitert under cockpit teltet i skuta. Damer i uniform må vi stelle pent med. Hun var ”immigration officer”. Hun var en veldig hyggelig «immigration officer». Hun pratet og smilte og spurte og grov. Etter en stund lo hun litt ekstra og sa at vi hadde gjort alt vi skulle og at den eneste grunnen hun ble om bord var fordi det regnet. Hun ventet på at skuren skulle gi seg. Jeg turte ikke å ta bilde av henne. Lurte litt på om det kunne ha ødelagt den gode stemningen og at formalitetene skulle komme på bordet.

Petter, fikser alt med formalitetene om bord. Dette kan han. Ingen ting går feil. Inn i land og ut av land, gjesteflagg og ikke gjesteflagg. Det bildet hadde blitt litt annerledes om skippern skulle håndtert det formelle. Tusen takk Petter.

Her hvor bildet ble tatt var en kjent smuglerplass. Et herlig vikingskip i bakgrunnen. Neste gang får vi seile en slik over, eller?…

Ellers, ikke så mye å fortelle. Mye tid ble brukt på å få ryddet skuta og få ting på plass etter gårsdagens harde strabaser. Litt små reparasjoner. En dings er funnet som vi ikke finner ut hvor kommer ifra. Vi finner vel ut av det på et eller annet tidspunkt. Ellers så kaster vi dingsen og tenker ikke mer på det.

En ting blir ikke reparert. Egentlig en drittgrei. For omfattende. Gobus måleren. Det er en liten dings som måler hvor mye dritt det er i drittbeholderen foran. Septiktanken forut har noen følere som er limt på utsiden av aluminiumstanken. De følerne sier ifra om hvor mye «black water» som er i tanken. En eller flere av følerne, følte at det var for lite følsomhet i landingene i bølgene i går. De følte seg banket, slått og ristet og siden de er profesjonelle følere, er de mere følsomme enn andre ting om bord og har nektet å føle noe mere. Streik med andre ord. Det er noe dritt, men vi føler at dette ikke er så vanskelig og følsomt så vi driter i hele reparasjonen og tar den senere når vi føler for det.

Ja, vi kaster loss i morgen tidlig. Vi blir ikke så lenge her heller. Litt over et døgn. Noen lurer nok litt på hvorfor vi ikke legger mer vekt på sightseeing. Vel, vi er jo på seiltur og derfor seiler vi. Vi er ikke på sightseeing tur. Da kunne vi jo bare ha flydd hit. Men litt tull er det jo, vi skulle nok ha vært lengere noen steder, men vær vinduene har hele tiden presset oss fremover. Men som sagt, i morgen tidlig kaster vi loss og så får vi se hvor vindene fører oss. Tune in om to, tre dager.

Blogg 21 – Fair Isle – Fantastisk sted

Ja, et av de vanskeligere og mest eksotiske steder i verden å besøke, Fair Isle.  Mange flotte fugler, fugleobservatorium og en million sauer? Vi så kanskje 50. Men igjen, det blåste voldsomt. Er sauene blåst på sjøen? Tviler på det. Sauer som er født og oppvokst på Fair Isle blåser nok i vinden for her blåser det hele tiden.  Men vi så en sau som så litt forblåst ut (ref bildet litt lenger ned).

60 mennesker skal bo her. Vi så en. Skippern på fergen. Fergen blir dratt opp på land når det er tøft vær. Nå var den dratt opp på land. Good news and bad news. Når fergen ligger i slippen, slipper vi å ligge på den sleipe og dårlige brygga. Vi kan ligge på fergekaia. Bad news, når fergen ligger i slippen er det fordi det er for mye svell i havnebassenget. Og svell var det. Vi var advart. Ikke gå inn om det blåser mye nordavind. Det blåste masser av nordavind. Men vi kunne ikke dy oss.

Vi fikk plass og alle fendere om bord pluss fenderplanke ble lagt ut. 8 tjukke tau i land i alle retninger. Ikke flytebrygge så vi må ha lange liner for flo / fjære forskjellen er ca 2 meter. For korte liner kunne høres fristende ut. Capraia henger på tørk uten svell, men linene er nok ikke sterke nok og styrbord (høyre) skuteside protesterte vilt. I tillegg har vi nok spist for mye og er for tunge og ingen var fristet til å sove på brygga. Nå ser det derfor ut som om Capraia nettopp har begynt på danseskole og trener hjemme. Ett skritt frem, to til siden og tre skritt tilbake, fem forover igjen og så snubler vi litt mens hun har store myke bevegelser i knærne. Og Capraias skritt lengde er veldig stor. Nabobåtens store kulefender eksploderer, våre slites raskt mot murveggen når vi smeller inn i muren. Ikke en god natts søvn.

Nå er vi “in between a rock and a hard place”. Nesten utelukket å bli liggende en dag til som vi absolutt hadde lyst til. Veldig lite fristende å kaste loss og fortsette nordover. Veldig dårlig vær er meldt. Vi valgte å gå nordover. Vi må da passere The Hole som er havet imellom Fair Isle og Shetland. Beryktet for sin urolige sjø. Masser av store bølger for å komme ut av havna. Gutta er på fordekk og sidedekk for å få inn fendere, planker og tauverk pluss å gjøre oss seilklare. Opp og ned 2-3 meter i bølgene. Ikke ideelle arbeidsforhold. Ikke blitt godkjent av LO for å si det sånn.

Det var meldt 10-13 sm. Vi fikk 11-17 sm og det meste av tiden 13 + sm. Strøm fra den ene siden og så fra den andre siden og bølger så høye som hus innimellom (nei, ikke så veldig høye hus. To etasjers funkis kanskje?). Alt er til tider uregelmessig. Capraia banker og slår «aldri» i sjøen. Bortsett fra i dag. Hun tåler det, men liker det ikke, og spesielt alt som er skrudd fast er det vi er redde for når hun detter ned fra 3-4 meters bratte sukkertopper. Vi kommer omsider i le av Shetland, men tror du ikke bølgene hadde bestemt seg for ikke å være i flate der heller i dag. Antagelig gammel sjø Nordfra. Mer stamping. Ikke vår beste dag på havet for å si det sånn – heller det motsatte.  

Ivar har tatt med seg sitt STORE kamera og har tatt noen fantastiske bilder, men det betyr mange MB og internettet liker ikke MB’er men prøver å få inn noen .

Men nå har vi kommet vel i havn på Lerwick på Shetland. Men mer om dette i morgendagens blogg. Imidlertid, gitt værsituasjonen kan det være at vi legger ut på en lang seilas i morgen. Litt usikre på hvilken vei vi skal legge kursen. Vi får se hvor vindene bærer oss. Vi kan derfor lett være uten nett et par dager. Unnskyld i så fall.

Og med disse unnskyldende ord, avsluttes dagens blogg.

Blogg 20 – Kirkwall – og tøff overfart

Nydelig seilas i går. Kirkwall i dag. Vi fikk kremplassen på brygga. Lett og greit å legge til. Blåser fra brygga i dag. Lett å gå ut i morgen om det er det vi gjør. Værvindu, værvindu, værvindu.

Bildet er faktisk fra Stromness. Glemte å ta i Kirkwall, men syntes bildet av Capraia var fint for de som ikke har sett henne før.

Kirkwall er ingen spøkelsesby. Her vrimler det av folk. Det er kanskje derfor de andre byene er spøkelsesbyer. Alle er her. Hovedgaten som nesten er gågate har fine butikker, en flott kirke og et par puber.

Kirken ligger flott til i byen og heter St.Magnus Katedralen. Vi tuslet inn for å ta en kjapp titt. Petter tok et initiativ og begynte å prate med Fran som viste seg å være en guide. Hun hørte at vi var Norske, og som sedvanlig her borte, vi blir alltid tatt veldig godt vare på. Hun ga oss en akkurat passe tur av kirken. Herlig historieteller. Magnus Jarl arvet jarledømme på Orkenøyene sammen med sin fetter Håkon Paulson. Håkon likte ikke å dele og lot kokken sin parkere en øks i Magnus sitt hode og vips så ble Magnus en helgen (for å gjøre en lang historie kort). For de som måtte være mer interresert https://www.katolsk.no/biografier/historisk/magnus

Til vår store overraskelse var det et destilleri her også. Vi ble vel nesten lurt inn om jeg husker rett (og det gjør jeg sikkert ikke). Vi ble igjen definert som gode Nordmenn og både eier og bryggeri mester mente at det var en del av den norske allmennutdanningen å forstå hvordan de lager sin Whisky og Gin, så det ble det omvisning og prøvesmaking og mange kloke ord. Inn det ene øret og ut det andre igjen for min egen del.

Middag er viktig. Middag om bord. 20 minutter gange hver vei til fiskebutikken. Kamskjell og blekksprut i store mengder. Hvitløk og smør, fres i pannen ca 23 sekunder på hver side, ris og hjemmelaget saus med fiskekraft, hvitvin, chili, litt tomatpure og mye fløte i. God hvitvin, Sancerre om jeg tør be. Tidlig i seng. Avgang i morgen tidlig.

I morgen tidlig har nå plutselig blitt nå. Vi er under veis og jeg sitter nok en gang på skrå og skriver mens vi seiler av sted. 10 – 13 sm vind (ja, stor overraskelse det blåser mye i dag også). 3 rev i storseilet, hardvinds fokk foran. Oversatt for landkrabber, liten klut foran og liten klut bak (og ja, begge kluter er våte for det regner). Vi seiler drøye 7 knop i sidevind i grov sjø, men vi har opp mot 2-3 knops motstrøm så dette går ikke fort. Det omtrent som 4 hester drar Capraia framover mens to drar henne bakover.

Jeg hører et rop fra cockpit. En av de grove sjøene hadde lyst til å være med på turen nordover istedenfor sydover og kastet seg inn i cockpit og dusjet styrmann. Bølgen ble glad, men styrmannen ble ikke glad, men desto mer våt. Vi håper strømmen slipper litt snart slik at vi kan komme oss til en liten øy som jeg tipper de fleste av dere ikke har hørt om. 1 million sauer og 60 mennesker har dette stedet som tilholdssted har vi hørt fra andre seilere.

Vi har noen timer igjen, men nå kjenner jeg at jeg må ha frisk luft så med disse friske ordene, avsluttes dagens blogg.

Eller, måtte skrive etterpå at nå er vi vel framme. En av de absolutt mest eksotiske steder Capraia har vært på og en avslutning på seilasen som var en av de tøffeste Capraia og i hvert fall jeg har opplevd, men det skriver jeg mer om i morgen. We will keep you posted.

Blogg 19 – Stromness og Pentland Firth

Stromness, er en liten by med 2500 innbyggere, som ingen ser. Mye vind, mye regn og få varmegrader nok en gang. Vi ser noen få og forvirrede turister som har kledd seg i ulike varianter av gummistøvler og regntøy. Ut over turistene ser vi ingen. Spøkelsesby.

Vi gikk inn på en pub og traff på et par unge damer i slutten av 60 åra og en gammel tannløs gubbe. De var svært så ivrige etter å prate med oss. Naturlig nok, det var jo ingen andre å prate med. Vanskelig dialekt. Spesielt gubben var umulig å forstå. Damene var 2 av 11 søsken. De var født og delvis oppvokst ute på en liten øy i skjærgården nord på Orkenøyene, den ene var faktisk født om bord i en båt på vei til fødestua i Kirkwall og fikk derfor samme navn som båten; morsom historie. De spurte og grov om vår reise og
tok gruppebilde av oss inne på puben. Ellers traff vi ingen lokale folk, bortsett fra han som tok billetter ved inngangen til museet, men han teller ikke fordi han var en del av utstillingen slik vi ser det.

Men, ut på seiltur, aldri sur. Vi hadde fått med oss museet og puben så nå var det bare å kaste loss. Avgang planlagt 10:00, og gjennomført som planlagt. Vi skal seile Pentland Firth i dag. En av de aller tøffeste og mest beryktede farvannene i verden. Men Capraia er klar og ivrig og da er vi klare også. Reeds håndbok for 2024 med et tonn med gode forslag og tidevannstabeller er finlest. Mange timer med planlegging. Høyvann i Aberdeen (HW) + 1 time sommer tid, + 4 timer og 10 minutter forskjell fra Aberdeen HW, pluss 2, 5 timer for å komme ned til Pentland Firth, minus medstrøm i 2 timer og pluss litt i reserve blir selvfølgelig kl 10 i avgang. Vi skal da ha slack strøm i Pentland Firth. Og det fikk vi nesten. Piece of cake selv om den som sitter og styrer strømmen ikke hadde finlest boka. Strømmen var annerledes, men «innafor».

Ref bildet over SOG = Speed over Ground og Spd = speed gjennom vannet. M.a.o. differansen er strøm. (Godt vi ikke har strøm på bilveiene (selv om det kanskje hadde vært greit med alle våre elektriske biler ?? Hmmm… – her fikk dere litt å tenke på her tenker jeg…)

Men vi passerte Scapa Flow. Vi lærte mye om dette stedet på museet i går. Ivar er spesialisten. Historie fra 1 verdens krig. Han skal skrive dette innlegget. Vi må bare vente på at han er ferdig i dusjen, har blitt velduftende, tatt på rent undertøy og svelget en GT, så skriver han historien med fylde og klem;

Scapa Flow, en stor bukt midt i Orkenøyene var faktisk den britiske marinens hovedbase under både første og andre verdenskrig. Etter den tyske kapitulasjonen, og med det slutten av første verdenskrig i november 1918, ble hele den tyske marineflåten eskortert nettopp til Scapa Flow. Her ble den liggende sammen med den britiske flåten og ble med dette sannsynligvis den største samling av marinefartøy gjennom historien. Et halvt år senere ble imidlertid så godt som hele den tyske flåten på 74 skip senket på ordre av Ludwig von Reuter, øverstkommanderende for den tyske flåten, dette fordi fredsforhandlingene i Versailles ikke gikk veien og frykt for at skipene skulle komme i de alliertes hender.Også under andre verdenskrig ble skip senket i denne bukten, da britiske skip ble senket av tyske ubåter som hadde kommet seg inn. På grunn av dette ble flere passasjer inn til bukten stengt av. Det er de såkalte «Churchill Barriers» og som er grunnen til at vår tur fra Stromness til Kirkwall må legges helt rundt South Ronaldsay og inn i Pentland Firth.

Og med disse senkende skips ord, avsluttes dagens blogg

Blogg 18 – Stornoway og Ytre Hebridene

Nå har jeg sikkert klart å forvirre alle.  La meg gjøre det klinkende klart. Blogg 18 skulle vel egentlig vært blogg 17 og blogg 17 skulle vært blogg 18 fordi Stornoway kom før seilturen som ble beskrevet i blogg 17, så nå tror nok mange at bloggene begynner å komme i motsatt rekkefølge, slik at blogg 16 egentlig skulle komme bak blogg 17 også, siden blogg 18 kommer etter blogg 17, men skulle ha vært før. Men det er godt at jeg fikk avklart hele problemstillingen her slik at alle skjønner at blogg 19 kommer etter blogg 18 men skulle egentlig vært etter blogg 17.

Hele bakgrunnen var at jeg ikke hadde lyst til å skrive om en biltur mens jeg satt nede i salongen og skrev mens vi var ute og seilte i kuling. Jeg var rett og slett redd for å bli bilsjuk.

Byen Stornoway ligger på Isle of Lewis. De første turistene som kom hit år 4000 BC – 300 BC. Jernalderens turister. De likte seg så godt at de slo seg ned. De kom vel fra Spania, Italia eller Frankrike eller andre sydlige trakter hvor maten falt ned i hodet på dem, og så reiser de opp hit til kulde, blåst og regn og slår seg ned. De likte kanskje ikke nedfallsfrukt?

I det 9 århundre kom vi (les Vikingene), og byen Stornoway ble etablert. I 1266 “fikk” Kongen av Skottland øyene fra Vikingene. “Fikk” etter at Vikingene hadde mistet halve styrken sin i en storm over Nordsjøen. De hadde nok ellers ikke vært så slappe i fisken. I 1340 fikk Clan Macleod området av Kongen. Familien styrte helt til 1597. Deretter Seaforth Mackenzie som styrte fram til 1840. De gikk konkurs og så kom en meget vellykket forretningsmann, James Matheson og kjøpte stedet, rev ned alt og bygget opp hele området inklusive slottet som står der i dag. Han ble rik på å handle opium. Den tids Narko baron er det kanskje noen som ville ha sagt.

Dagen etter ble det biltur. Opp i 10 grader i salongen, frokost og så ut til flyplassen for å hente leiebil. Kia et eller annet. Alle varsellamper lyste og pep, men den gikk ellers fint. Skippern ble valgt til å kjøre på venstresiden ettersom han har bodd i London for mange år siden. I begynnelsen kjørte vi over noen fortauskanter, skrenset noen veikanter og skremte vettet av en dame i en VW-buss (som fikk litt å skrive om i sin blogg), men ellers klarte vi 23 mil uten skrammer.

Første stopp. Butt of Lewis Lighthouse. Veldig imponerende og vakkert sted. Bilder taler mer enn ord så jeg skriver ikke noe mere.

Kun en ting fikk jeg ikke svar på. En av mannskapet lette etter et eller annet og det tok ganske lang tid før han endelig fant det han jaktet på, tittet litt på det han fant, og tuslet videre. Lurer på hva det kan ha vært.  Ref. bildet.

Vi fartet videre til the Black House. Her bodde folk sammen med dyra sine helt fram til tidlig på 1950 tallet. Bilder taler mer enn ord.

Videre, videre. Neste stopp ble Standing Stones. Steinene ble satt opp for ca 4000 år siden. Ingen aner hvorfor, men det er noen teorier. En refleksjon fra meg, kanskje det bare var noen gamlinger som hadde ADHD og måtte finne på noe å gjøre? Men jeg ville ikke hugge den teorien i stein.

Neste stopp og siste stopp av betydning. Reef Beach. Må være en av de absolutt vakreste strender i verden. Vi hadde med badebukser, men alle glemte dessverre at vi hadde de med. At vi glemte det, hadde ikke noe med regn, vind og iskald temperatur i luft og vind å gjøre, «Trur eg».

Og med dette begynner det å nærme seg middagstid i skuta. Lam fra den lokale slakter passer jo godt ettersom «management» i fiskebutikken hadde bestemt seg for å slutte å selge fisk.

Og med disse kjøttfulle ord, avsluttes dagens, som skulle vært dagen før gårsdagens blogg.